– Verden er et trist, men nydelig sted

Poeten og poden

I disse dager gir Linda Klakken ut sin tredje diktsamling på tre år: Åtte minutter. Ei bok på drøye hundre sider hvor du som leser vil finne alt mellom himmel og jord. Fra planeter og andre himmellegemer, til et glass kald sjokolademelk. Det er sånn verden puster inn og utvider seg, puster ut og krymper når det fins barn i hus: alt er en ting og en ting kan være alt. Åtte minutter er verden gjennom øynene og hjerta til en mamma på noen-og-tredve og ei datter på knappe fem.

FF: I hvilken grad er Åtte minutter en bok om beskyttelse?
LK: Diktene verner om alt som er mindre enn meg og oss, både i størrelse og styrke. I boka verner jeg-personen om en datter på snart fem år, men fins også en iboende omtanke for naturen: hav, elver, dyr, trær, blomster og insekter. Man blir fort klar over hvor tynne linjene mellom liv og død er i disse diktene. Døden kan man ikke beskytte seg mot, og noen ganger ikke livet heller. Det gjør verden til et trist, men nydelig sted.

FF: Boka åpner tjue tusen lysår unna, men hvor tett på jorda og menneskene kommer vi etter hvert?
LK: Boka strekker seg fra heliosfæren til leiligheten vår og pupillen til datteren i huset; den gjennomsiktige linsa som verden stråler gjennom når sola står i riktig vinkel. Universet er endeløst, virker det som, men det er ganske mye her nede på jorda som er endeløst, også. En horisont, for eksempel, utsikt. Eller for en maur: En blomstereng. Det jeg liker best med denne boka, er at den handler om en mor og en datter, men vi er utbyttbare med hvem som helst. En far og en sønn. En rådyrsimle og kalven hennes.


FF: Hva slags forhold har du til astronomi og verdensrommet?
LK: Helt siden jeg var barn har jeg vært fascinert av verdensrommet. Vi så opp og så fremtida. Det ukjente. En mulighet eller fluktvei. Nå ser nesten ingen barn opp lenger, og verdensrommet er ikke lenger like mystisk. Romsøppel er blitt et begrep. Satelittene ligger som en myggsverm rundt kloden. Det er rart, men vi kommer faktisk - for alt jeg vet - der oppe fra. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av meteoritter, og jeg skal ikke utbrodere for mye om det, annet enn å si at jeg finner det underlig at ikke flere er ute i skogen og leter etter dem. Hver dag faller det titusenvis av meteoritter mot kloden. De er svært verdifulle og kanskje fins svaret på hvordan vi ble til i nettopp en av disse steinene. Jeg stopper meg selv der.
FF: Ville du blitt med en rakett om du fikk sjansen?
LK: På sightseeing, mener du? Usikker. Spør meg igjen den dagen det blir aktuelt med utflytting, hvis jeg fortsatt er her.

FF: Du må leve livet til det ytterste, sa René Karl Wilhelm Johann Josef Maria Rilke (eller Rilke som vi kjenner ham) en gang i tida, er det en innstilling som justeres seg selv så fort man får barn?
LK: Ikke nødvendigvis, jeg kjenner mange som lever livet til det ytterste - uten å være foreldre. For min egen del kan jeg si at jeg har forstått at livet er kort og at man må være tilstede i så mange øyeblikk som mulig. Spesielt rundt barna.
FF: … han skrev også at i den grad bøker kan hjelpe så skjer det verken på eller mellom linjene i den, men mellom forfatter og leser (et sted), enig?
LK: Hvis han mener at det oppstår et slags tredje, usynlig språk, så er jeg enig. Men er ikke det bare tolkningen vår, altså hvordan vi omformer det vi leser til mening? Og er ikke «mellom linjene» og «mellom forfatter og leser» det samme?
FF: Tror du kanskje Åtte minutter kan hjelpe?
LK: Åtte minutter kan i beste fall hjelpe litt, ja. Det er det jeg håper på.

FF: Dylan Thomas kalte en gang diktet for det vanskeligste og mest utakknemlige skaperverk som fins, inne på noe eller bare sura han seg?
LK: Dylan Thomas var i så fall (i det utsagnet) en sutrepave, men han er en sutrepave etter min smak.
FF: Omtrent midtveis har du skrevet et nydelig, lite dikt som heter «instinkt»; hvilken balanse er det mellom nettopp instinkt og intellekt i denne samlinga?
LK: Vi er ikke smartere enn instinktet vårt, men vi har lært å undertrykke det med rasjonalitet. I Åtte minutter går disse to begrepene hånd i hånd: Vi er og blir dyr, samme hvor mange lag med klær vi tar på oss.

FF: Er du glad i å være poet?
LK: Med denne boka har jeg forstått hvor anvendelig og formidabel poesien kan være. Det er en kunst å skulle si mye med få ord, som det heter.
FF: Er du glad i denne boka?
LK: Ja, dette er den beste boka jeg har skrevet så langt. Det må være lov å si.

FF: Deler av det hypotetiske premisset for bokas tittel er at hvis sola sluknet, som en nattbordlampe, så tar det åtte minutter (og tjue sekunder) før mørket omslutter oss, hva ville du gjort med din siste rest av lys?
LK: Jeg ville vært sammen med familien min. Kanskje en dag på stranda. Kanskje i skogen. Kanskje hoppe i senga. Eller pause midt i en omfavnelse.

Relaterte artikler