F°

I anledning Møllerbyen litteraturfestival 2013 har Geir Gulliksen gitt ut en bitte liten bok som heter Je Sus (eller hvordan leve). Som handler om Jesus og hvordan vi skal leve. Gulliksen tegner et annet bilde av Jesus enn det vi kanskje er vant til, ved å lese Bibelen – og særlig Markusevangeliet – som roman. Som skjønnlitteratur. Og gjennom denne lesinga forsøker han altså å forstå seg på hvordan man skal leve dette livet som ingen av oss har bedt om, men allikevel fått, i en eller annen form, på et hav av tilfeldige betingelser. Vi tok en prat med forfatteren og begynte med Jesus.

NØH: Det er et spennende bilde du tegner av Jesus, og det første jeg tenker er at dette kan sikkert noen kristne irritere seg over,  men hvorfor tenker jeg det? Hvorfor er det sånn at dette som du skriver her skulle irritere en troende? Eller tenker du kanskje ikke at det kan gjøre det?
GG: En gang for over ti år siden leste jeg Markusevangeliet, og det var som om jeg aldri hadde lest det før. Jeg leste det slik man leser en roman eller et dikt. Det førte til at jeg så hva som står der, ikke bare det jeg forventet at skulle stå. Og da ble jeg så overrasket over Jesus, hvor sterkt og mangetydig det portrettet er. En så levende litterær figur! Lett å kjenne seg igjen i, lett å like og mislike, vanskelig å forstå. Og allikevel ikke vanskeligere enn at det er interessant å gjøre det. En så sammensatt og presset skikkelse, så selvforelsket og vanskelig, så lettkrenket og ambisiøs på egne og andres vegne.

NØH: Det skjer noe med meg, merker jeg, når teksten din ber meg tenke på deler av bibelen utelukkende som roman, og det er kanskje et håpløst spørsmål men: Hva tror du det er som skjer med meg?
GG: Det er påfallende, syens jeg, hvis folk i dag leser Bibelen som noe annet enn skjønnlitteratur. En samling av fortellinger og dikt. Disse tekstene søker vel sannhet på samme måte som annen vesentlig skjønnlitteratur søker sannhet. Jeg tror at det som skjer med deg når du leser for eksempel Markusevangeliet som en roman, er at du begynner å lese. At du våkner som leser, at du reiser deg og løfter hodet og blir voksen i forhold til teksten. Poenget mitt med å lese Markusevangeliet som skjønnlitteratur, er for øvrig å lese den uten å støtte seg på kirkedannelser eller fortolkningstradisjoner eller forståelsesvaner som ligger utenfor teksten. Jeg har lest en hel del historisk og historiserende tekster om Markusevangeliet, selvfølgelig, og også mange fine fortolkninger. Men det forsøkte jeg å holde utenfor min egen tekst. Jeg har skrevet en liten roman som bygger på en annen roman, kan du kanskje si. Enkelte såkalte troende har kommet til meg og sagt at de ikke er «enige» i alt jeg skriver i den boka. Men skjønnlitteratur er ikke noe man er enig eller uenig i. Man kan oppleve en skjønnlitterær tekst som relevant eller irelevant, og det er et helt annet spørsmål.

NØH: Jeg får også lyst til å spørre: Dette trenger jo ikke være en avvisning eller problematisering av troens tilstedeværelse i et menneskelig, eller? For det kan jo være at vi (eller: noen av menneskene som levde den gangen) bare tok feil av Jesus, samtidig som vi ikke har tatt feil av Gud? Eller at Jesus, som mange andre, bare ble litt for forelsket i Gud og ville litt for mye med denne forelskelsen?
GG: Jeg er nok ikke den rette til å si noe om tro. For meg ser det sånn ut: de som begynner å kalle seg troende, ser ut til å avslutte søkingen. Og det er jo så påfallende, for hvis man ser på seg selv som søkende, og hvis man tenker at man er opptatt av de store eksistensiell mysteriene, så gir det liten mening å avslutte søket og kalle seg troende og klynge seg til så begrensede forestillinger som vi blir tilbudt i kirkene. Eller hva?

Og så snakker vi noen av de andre tinga GG skriver om i denne lille hvite boka, som f eks sorg og lykke i liv som kan ligne mer på våre egne enn det Jesus' liv gjorde.
 
NØH: Går det an å øve på sorg, tror du?
GG: Kjenner du den serien med bøker av Anna Fiske som heter Følelsesbiblioteket? Der har hun laget en liten bok som heter Sorg. Det er dumt å sitere fra den, fordi tekst og bilde henger så nøye sammen. Men jeg tror den boka støtter det du sier, at man kan øve seg på sorg, at det å ha sorg eller være i sorg kanskje særlig handler om akkurat det: at du øver deg på å leve med noe som ikke er lett, eller nesten umulig, å leve med. Altså at sorg er en måte å øve seg på.

NØH: Og dette med å åpne seg for andre, hva betyr egentlig det? at man i møte med nye/gamle mennesker ikke preger det andre mennesket? ikke har en personlighet? men heller bare lar seg prege? bli mer lik den man møter?
GG: Men da vil jeg minne om hva det betyr å lese noe, virkelig lese, og virkelig se hva som står der, heller enn å se det som du har blitt øvd opp til å tro at står der. Eller det du skulle ønske at sto der. Det er vel det vi burde gjøre med hverandre også. Se litt bedre etter. Være villige til å se hva som er der, hva som er levende og i bevegelse hos den andre, og hos oss selv.

NØH: Du skriver (veldig fint) om å håpe på lykke i livet sitt, men betyr det at lykke er noe som skjer eller ikke skjer utenfor vår regi? Noe som er like tilfeldig som det er virkelig?
GG: Vi må kanskje spørre oss hva vi kan bruke det ordet lykke til. En slags litterær refleks ville vel være å si at lykke ikke kan brukes til stort. Men det er nok ikke sant, for folk opplever jo lykke. Selv individer som lever under forferdelige omstendigheter kan oppleve lykke, både som kortvarige blaff og som en ganske stabil opplevelse av glede, eller fred, eller ekstase, for del. Og den som opplever et tap av lykke er jo ikke i tvil om at lykke finnes, eller kan finnes. Jeg er enig i at vi må se på lykke som noe som skjer, eller ikke skjer. Heller at det skjer enn at det er, ikke sant? Og noen har større talent for å oppleve at det skjer enn andre, det er det vel ikke tvil om. Så er vel spørsmålet om det er noe som kan øves opp, evnen til å oppleve at lykke skjer. Og det tror jeg faktisk.