F°

Open

Litterært soundtrack: Jon Øystein Flink

Soundtrack
11.06.09

Del:

I spalta «Litterært soundtrack» bekjenner skjønnlitterære forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Jon Øystein Flink, aktuell med romanen Sex, død og ekteskap (Cappelen Damm), revolterer mot konseptet ved å nominere plater, ikke låter – en gest vi velger å repressivt tolerere. Ordet er ditt, barrikadestormer:

Leif Juster: Den få'kke du! (2005) – Tuliattn-tei, sann. Ja da, alle nordmenn kjenner n'Leif, men flere burde se og sette seg inn i sangeren Juster. Kun han og han alene kan gaule «gitaristen la i vei med humpetittn-takt. Trompetittn gaula som en harahund på jakt. Tromma sa bompa og saksofon' sa væææ, siddlidi siddlidi siddli våttn tattn tæææ» og ikke bare komme unna med det, men få det til å svinge noe inn i helvetes bra. Den få'kke du er en utsøkt og svær samling av Justers 78-plateinnspillinger, og lyden er knallgod. Når det gjelder Sex, død og ekteskap, så hørte jeg mye på denne cd-en før, under og etter skriveprosessen, men i likhet med Gammeldanskompisarna er denne musikken ikke nevnt direkte i boka. En oppmerksom leser vil likevel kunne finne et par vridde sitater her og der. Favorittlåt: «Hurraguttcharmøren».

Gammeldanskompisarna: Toppen för kroppen är gammeldans (2007) – Rett ut av et av Sveriges mest berømte dansband, Mats Bergmans, ruslet vokalist Jonas Näslund og knastebordspiller Gullmar Bergman, huket med seg noen gamle kompiser og spilte inn «kultisprojektet» Toppen för kroppen är gammeldans i 2007. Hvis det høres temmelig johan ut, så er det bare å sette på cd-en og kjenne hvordan go'foten går i moteksempel. Her er velspilte trekkspilltoner, gitar, bass og fele, fra det mykeste myke til den spretneste polka. Det rene akustiske lydbildet og de fine låtene «Pelles rullpolska», «Hambo i sommarhagen» og selvsagt den eminente tittellåta, var fin pausemusikk i romanskrivingen. Budskapet i gammeldansen er kritisk til «blue love», her skal du «unna din kropp lite stimulans [for] toppen för kroppen är gammeldans»! Det er et godt og sant budskap.

Mayhem: Deathcrush (1987) – O Satan. Jeg-personen i Sex, død og ekteskap blir trukket med på Mayhem-konsert i løpet av romanen, og han kunngjør da at Mayhem er det eneste metal-bandet som er verdt å høre på, og han tar seg et øyeblikk for å mimre over den tidlige blackmetalperioden i Norge, da han (i likhet med forfatteren) i altfor ung alder bokstavlig talt dro til Helvete i Schweigaardsgate for å bli satanist. I dag hører jeg helst på musikk fra før 1950, men nå tvang romanen meg til å grave fram Deathcrush fra et rotete skap under trappa. Hva kan jeg si, annet enn at den er like bra den dag i dag. Akkurat slik Monteverdis l'Orfeo er verdens første og beste opera (sjangeren har bare gått nedover siden første forsøk) er Deathcrush den første og beste blackmetalskiva, og jeg skrudde den høyt opp, lukket øynene og nøt «Chainsaw Gutsfuck» og «Necrolust» som om jeg var 16 år igjen. Pure fucking armageddon! Hvis jeg noen gang tvilte i min tro på Satan, O mørkets herre, så tilgi meg!

Vidar Lønn Arnesen, Benny Borg, Kirsti Sparboe m.fl: Da Capo! (1992) – Det er mye å si om denne cd-en, og det meste er bra. Her får vi både «Den store dagen» og «Morgan Kane» i et av Benny Borgs heldigste karriereøyeblikk, og det skader heller ikke at Inger Lise Rypdal drar «En spennende dag for Josefine». Men det er Vidar Lønn Arnesen som er stjernen her, både når han drar med seg Da Capo-koret i såvel valse-perler, slager-minner som country-favoritter. Aller mest imponerende er kanskje Arnesens versjon av «Ola var fra Sandefjord» – som langt overgår Johnny Bands versjon fra 60-tallet. Denne cd-en hørte jeg på ustanselig ikke under skrivingen av boka, men under språkvasken. Kanskje Da Capo-ånden har påvirket sluttresultatet, jeg håper det!

Relaterte artikler