F°

Litterært soundtrack: John Erik Riley

Heimdal, California er en liten tykksak på 880 sider. Det sier seg selv at forfatteren må ha spilt i hjel en del plater underveis. John Erik Rileys soundtrack består derfor ikke av tre–fire låter, men av tretten album. Big is beautiful! – Litterært soundtrack? Hm. Det er litt morsomt å bli spurt om det akkurat nå, ikke så lenge etter at Heimdal, California ble fullført. Ikke nødvendigvis fordi jeg nettopp er ferdig med en bok, between books så å si, men fordi akkurat denne romanen inneholder så mange henvisninger til og sitater fra moderne musikk. Det er noe jeg har gjort før, å henvise til/sitere fra sangtekster. Jeg gjorde det i Mølleland og Vandrehistorier, som var ikke lite inspirert av musikken til Aphex Twin, Autechre, Public Enemy og Company Flow. Og jeg gjorde det i Hemmelige tjenester, den vesle singelen jeg ga ut hos dere. Denne gangen, under arbeidet med Heimdal, California, var noe likevel annerledes. Til en viss grad tematiserer romanen overflod, både av goder og av avfall, og etter hvert begynte det å påvirke formen på romanen og dermed bruken av musikk. Mens jeg skrev, begynte derfor låtene jeg lyttet til, i likhet med så mye annet, å sive inn i teksten. Sangtekstene ble en del av prosjektet, de dukket opp stadig oftere, som løsrevne sitater, som speilbilder på det som skjedde i boka, som støyen som omgir oss mens vi holder på med vårt. Men selvsagt ikke uten visse begrensninger; den kulturelle tilhørigheten, klassetilhørigheten og interessene til hovedpersonene styrte hva som kunne siteres og hva som måtte velges bort. Derfor ble det mye indierock i romanen, mindre hiphop, electronica og metall. Jeg har ikke lenger tall på platene som nevnes eller siteres fra, men det passer kanskje å begynne med artistene som var viktige for akkurat denne teksten? Og bevege seg videre derfra? Her er 13 album, et for hver avdeling i romanen. Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994) – Det finnes mange låter og plater som henviser eksplisitt til California, men etter min mening få som i så stor grad forsøker å oppsummere delstaten som denne. Låta «Unfair» fra Crooked Rain, Crooked Rain er den mest åpenbare. I løpet av noen korte strofer forsøker låtskriver Stephen Malkmus å oppsummere den sammensatte og, for meg, evig fascinerende delstaten. Et utdrag: Down from Santa Rosa over the Bay, across the grapevine to L.A. We got deserts, we got trees, we got the hills of Beverley. Plass til politikk er det også. The South takes what the North delivers, synger Malkmus, en henvisning til de evinnelige «vannkrigene» mellom Nor- og SoCal. Og «the grapevine»? Ja, det er et uttrykk for et område cirka halvveis mellom San Francisco og LA, evt. for hele Highway 5. Hvilket svar du får, avhenger av hvem du snakker med. Eller hvilken bok du leser. Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988) – Et av de mest sublime øyeblikkene i rock finner man i de første sekundene av «Ocean Size». Den innledende gitarklimpringen avsluttes plutselig og det er stille et øyeblikk, like før Perry Farrell skriker TAKE FIRE og helvete bryter løs. Apokalypse nå. — — Journey: Greatest Hits (1988) – Det har alltid forundret meg at norske skildringer av ungdomstida så ofte henviser til åpenbart god musikk, det vil si: det musikkritikere og smaksdommere mener er godt. For sånn var det vel ikke i ungdomstida? Hørte vi ikke på crap alle sammen? Og om ikke crap, var ikke smaken ganske så eklektisk? Sånn hadde i alle fall jeg det. Og sånn har jeg det vel fortsatt. I en liten periode, fra jeg var 14 og 15, var Journey uansett det beste bandet i verden, før jeg skjøv dem fra meg og ga meg hen til Hüsker Dü, Black Flag og The Minutemen. Først mange senere, da jeg så en ikke ukjent episode av Sopranos som avsluttes med låta «Don’t Stop Believin’», våknet Journey-interessen fra dvalen. For Balder Mehamn, som fører pennen i mye av Heimdal, California, er Journey en kilde til apokryf kunnskap. Han leser tekstene deres slik fanden leser Bibelen. Eller mer presist: slik Jan Erik Vold leser Prøysen. AFX (Aphex Twin): Hangable Auto Bulb (1995) – Hvordan komponere en historie om en såkalt tv-kokk? En metode: Hør på låta «Children Talking» av AFX (bedre kjent som Aphex Twin), lytt til stemmen som sier «mashed potatoes» igjen og igjen. De gjentagende ordene vris og vrenges til det ugjenkjennelige. Blir til meningsløse lyder. Til ren musikk. — — The Grateful Dead: Workingman’s Dead (1970) – Deler av handlingen i romanen er lagt til en by som heter Heimdal, en norsk utpost ved California-kysten. Men det reelle bakteppet for hovedpersonen er den kaotiske overgangen mellom 60- og 70-tallet, tida da håpet til blomsterbarna ga vei for frykt og paranoia. (Perioden er kanskje skildret best i Joan Didions glitrende essay «The White Album».) Hva passer da bedre enn en plate gitt ut sommeren 1970, en kort måned før jeg ble født? Skal vi dømme ut fra rekkefølgen på låtene, visste Jerry Garcia og de andre at noe var i gjære. Albumet åpner riktignok med den inviterende, hyggelige, fortrøstningsfulle campside-fire-låta «Uncle John’s Band». Men det avsluttes også med låta om Casey Jones, en togfører høy på kokain, på vei mot en uviss fremtid. Alle veier fører uansett til undergangen. Trouble ahead, synger Jerry. Trouble behind. of Montreal: Hissing Fauna, Are You the Destroyer? (2007) – «Heimdalsgate Like A Promethean Curse» heter en av låtene på dette (til tider) Oslo-inspirerte albumet. Og sånn er det å skrive noen ganger. Heimdal, California? A promethean curse! — — Beck: Mutations (1998) – Jeg har forsøkt, gjentatte ganger, å skrive om min forkjærlighet for denne funky, speisa scientologen, forklare hvorfor jeg liker tekstene hans så godt. Først da jeg var cirka halvveis i arbeidet med Heimdal, California skjønte jeg det. Beck synger om undergangen som en normaltilstand, noe vi forholder oss til hver dag; en undergangsfølelse som går i ring eller biter seg selv i halen; de paranoide forestillingene som hoper seg opp, og gjentar seg og gjentar seg, som ekko. Heimdal, California har i all hovedsak fått en svært positiv mottakelse. Et par kritikere har dog etterlyst den store forløsningen på slutten av romanen; de vil at verden skal gå under og gjenreises. Med fare for å virke bastant, tror jeg de har misforstått noe av fundamentet for romanen. Beck kommer kanskje nærmere. The end of the end, we live again, synger han på et av sporene. Oh, I grow weary of the end. Dermed uttrykker han noe av det samme som T.S. Eliot gjorde i «The Hollow Men», men kanskje med en noe mer lakonisk touch? Eller er han bare galgenhumoristisk? Melankolsk? Likeglad? With Beck, you never know. Robyn: Body Talk (2010) – Her har jeg ingenting intelligent eller innsiktsfullt å si, bare dette: Robyn gjør meg trist, samtidig som hun lindrer smerten. Ikke verst, bare det. — — — — Liz Phair: Exile in Guyville (1993) – Liz Phair er et merkelig kapittel i rockehistorien. Hun har vel strengt ikke laget noe ordentlig godt siden 1993. Men ingen kan ta fra henne debuten, som hører blant mine favoritter. En av hovedpersonene i Heimdal, California er sterkt inspirert av stemmen på Exile in Guyville, så mye at det grenser til det pinlige. Den, stemmen (eller stemmene?), kan være alt fra inderlig til pretensiøs, ironisk og deadpan. Den kan virke både tøff og sårbar, lynende intelligent og grenseløst dum. Man vet aldri helt hvor man har henne, hvilken posisjon hun skriver ut fra, hva desperasjonen hennes egentlig, til syvende og sist, bunner i. Det er noe produktivt forvirrende ved et slik utgangspunkt. Selv om følelsene som uttrykkes virker utvetydige, fremstår tekstene som bunnløse. Jeg blir aldri ferdig med dem. Tom Petty and the Heartbreakers: Greatest Hits (1993) – Hvem er den beste storytelleren i amerikansk rock? Noen vil sikkert svare Bruce Springsteen. Andre svarer nok Bob Dylan. Mulig det, mulig det. Selv har jeg alltid hatt en soft spot for Tom Petty. Kanskje henger det sammen med et av romanens mange obsessions: klassetilhørighet. Petty synger ofte om taperne i Los Angeles. Som enten reiste dit med en drøm. Eller som reiser derfra uten håp. De som blir utnyttet av drømmebyen eller har utnyttet andre og mistet seg selv underveis. Noe sånt? Låtene snek seg inn i manuset mens jeg skrev om Balders siste dager i Norge. Bruddstykker fra Petty-låter opptrer i en scene der man ikke kan forvente Pettys stemme. Må tilstå at jeg brukte dette grepet flere steder, med håp om samme effekt. For sånn er det oftere enn vi tror, når vi beveger oss gjennom verden. Vi går inn i heisen på en flyplass, for eksempel, og hører en låt av – la oss si – Sonic Youth, uvisst av hvilken grunn. Plutselig er den der bare. The Mountain Goats: The Sunset Tree (2005) – Låtskriveren og frontmannen i The Mountain Goats vokste (bl.a.) opp i San Luis Obispo, som ligger nord for L.A., et stykke unna der jeg (noen ganger) så for meg Heimdal. The Sunset Tree er nesten som Min kamp i miniatyr. Låtskriveren tar utgangspunkt i en tung barndom og forvandler det fæle til noe vakkert. Eller: noe styggpent. I’m gonna make it through this year if it kills me, synger John Darnielle i «This Year». Stemmen formidler et flyktig møte med en potensiell kjæreste, en følelse av frihet som varer noen korte timer før han må vende hjem til et hjem preget av vold, alkoholisme og trakassering. Og slik er vel hele albumet, det pendler mellom desperasjon og håp – sistnevnte representert ved de små tingene. Som et dataspill. Eller en liten platespiller av plast. Eller en baseballhanske som lukter av tigerbalsam. Broadcast: The Noise Made by People (2000) – The wind has come, synger nylig avdøde Trish Keenan, the invisible hum. Vi vet ikke alltid hvorfor vi gjør det vi gjør, og så gjør vi det likevel, trodde jeg hun mente å si til meg, mens jeg lyttet til stemmen hennes, satt og skrev. — — — Bon Iver: For Emma, Forever Ago (2007) – Jeg tilbrakte tenårene i Wisconsin. Og det er her Bon Iver kommer fra. Historien bak plata er kjent. Låtskriveren fikk kreftdiagnose og slo opp med kjæresten sin med kort tids mellomrom, flyttet så til et hus nord i Wisconsin og skrev låter innimellom økter med tv-serien Northern Exposure. Vi har vel alle vært der, på hver vår måte, vi har alle måttet isolere oss selv fra omverdenen for å komme oss på bena igjen. I tilfellet Bon Iver var resultatet en demo (eller serie demoer) full av rusk og feil, men også sterkt preget av situasjonen den ble laget i. Jeg har en stor beundring for slike kunstverk, de som er skakke og uperfekte, som har tydelige avtrykk av det menneskelige, men likevel (eller antakelig nettopp derfor) har noe sublimt over seg. Bon Iver er god til å beskrive den flyktige tilværelsen som kjennetegner noen av menneskene i Heimdal, California. I have nothing that I can keep, synger han i låta «Wisconsin», 'cause every place I go I take another place with me. Hva skal man kalle dette? The postpostmodern blues?

Relaterte artikler