F°
Litterær turisme: Hotel du Cap
«On the shore of the French Riviera, about half-way between Marseilles and the Italian border, stood a large, proud, rose-coloured hotel. Deferential palms cooled its flushed façade, and before it stretched a short dazzling beach …» – F. Scott Fitzgerald, Tender is the Night (1934)
Litterær turisme er ikke alltid like utbytterikt. De fleste blekkhus ligner blekkhus. De fleste skrivebord ligner skrivebord. Slike pilegrimsferder blir straks mer interessante når reisemålet rent faktisk figurerer i fiksjonen. Det siste er tilfelle med Hotel du Cap Eden Roc, som i Fitzgeralds Tender is the Night er maskert – trolig for å holde bermen unna – som «Hôtel des Éntrangers». La oss med en gang skyte inn at Flammes utsendte ikke var innlosjert på hotellet: overnattingen måtte i så fall ha funnet sted i en solstol (à 70 euro døgnet; sant å si var også dét over budsjett). For øvrig bor vi av prinsipp ingen steder hvor Pierce Brosnan også har bodd. Men vi sneik oss inn og knipsa noen bilder, det gjorde vi.
Mellomkrigstidas amerikanske kulturfiff – med ekteparet Fitzgerald i spissen – gis ofte æren for å ha «oppfunnet» Rivieraen. Den franske middelklassen pleide å feriere her på vinterstid, men returnerte til Paris' kaféliv seinest i april. Amerikanerne var mer vant til hete, og syntes Middelhavet var «svalt» selv i juli–august. Ergo kunne sesongen forlenges. Etter at kunstnerne hadde banet vei, fulgte horder av mer ordinære celebriteter: både John Wayne, Greta Garbo, Charlie Chaplin, Audrey Hepburn og Winston Churchill skal ha inntatt hotellfrokost på Eden Roc.
Anslagsvis 1/3 av handlingen i Tender is the Night finner sted i og rundt Hotel du Cap Eden Roc. Ekteparet Divers bor riktignok i en villa litt opp i åsen, men det er på hotellstranda den yndige Rosemary møter dem første gang, mens Dick Diver raker fasilitetene rene for småstein. Dagens strandløver nyter fortsatt godt av hans utrettelige innsats med raka.
Slik så det ut samme sted på Fitzgeralds tid. Det vil si: bildet er trolig tatt utenfor sesongen. (Postkort kjøpt til ågerpris på loppis i Antibes.)
Litt mer folksomt her. Dette er riktignok ikke hotellstranda, men den offentlige stranda i Juan-les-Pins, som Rosemary og Dick fyker forbi når de skal overvære pistolduellen mellom Tommy Barban og Albert McKisco: «They followed the other car east along the shore past Juan les Pins, where the skeleton of the new Casino was rising. It was past four and under a blue-grey sky the first fishing boats were creaking out into a glaucous sea.» Omtalte kasino er for lengst ferdigbygd, og på stranda er det knapt mulig å se sand (eller sjø!) for bare kafébord og crêpes-selgere.
Utsikt fra paviljongen. Ingen crêpes på menyen.
Hotellets hage: ideell for sverming og konspirasjoner buskimellom. Mye romanmateriale å hente her.
Okei, takk for oss. Vi kommer tilbake når Linn Strømsborg topper bestselgerlista i New York Times. «‘We'll be back next season,’ they said, but this was premature, for they were never coming back any more.»