F°

  Vi følger opp Hale/Harris-saken fra i går med en liten prat med Anette Garpestad, som i tillegg til å jobbe i Cappelen Damm og blogge på forlagets side Forlagsliv. også har sin egen nettside: Bokdama (som rett nok er på pause om dagen, men sikkert våkner til liv igjen i framtida). Og vi begynner som vi begynte sist: Hva tenker AG om Hale og oppførselen hennes? (De som ikke har fått med seg den opprinnelige artikkelen i Guardian, så fins den her.) Anette Garpestad: Jeg syns umiddelbart at Hales atferd er interessant. Nettet har gjort noe med tilgjengeligheten av informasjon og direktekontakt med enormt mange mennesker på flere plan. Og det gjør også noe med muligheten for at andres meninger om deg, og det du gjør, potensielt kommer mye tettere på. Et googlesøk unna ligger det mye rart og venter, og de som sier at de ikke googler seg selv mener jeg bestemt juger. I tillegg blir du tagget på instagram, på twitter og på Facebook og slik som i dette tilfellet – boka di får stjerner og omtaler på Goodreads. Og hvordan møter man negativ omtale som man syns er feil eller ufortjent streng? Jeg kjenner meg igjen i måten Hale blir besatt av denne Blythe Harris på, og hvor lett det kan være å bikke over i «netstalking mode» - Jeg tror det bor en nettstalker i oss alle! I denne sammenheng så prøver hun å finne en eller annen «inngang» til å få lov til å forsvare seg, men hver gang hun prøver å gå i dialog så blir hun sablet ned, og saken går fra vondt til verre. Det at Blythe Harris viser seg å være en fiktiv person er en god twist på historien, for relativt ofte er det folk som under fullt navn driver med det som Blythe Harris gjør – trolling for å få oppmerksomhet. At Hale går så langt som hun gjør for å konfrontere dette trollet føles på samme tid godt, og litt «yeah!», som det føles som om Hale bikker over i en besettelse som ikke er god for henne. Innsatsen hennes gjør ikke saken noe bedre for henne. Men det ble jo en god tekst om et fascinerende tema: nettatferd. FF: Har du selv opplevd noe lignende?AG: Jeg har opplevd å bli sablet ned og kritisert på en særdeles ufin måte i et blogginnlegg tidligere i år. Det var vel å merke et blogginnlegg som var publisert under fullt navn og hvor personen ikke gjorde noe som helst for å skjule sin identitet. At hun var kritisk var ikke problemet. Noen av tingene hun stilte spørsmål ved var relevante å diskutere, og det hadde jeg gjerne gjort. Problemet var måten hun la opp innlegget sitt, tonen det ble holdt i og rent ut harselerende innslag i innlegget som først og fremst kom meg til del. Det var også sårende å se at kommentarfeltet var fullt av kommentarer fra folk som heiet på henne og ga inntrykk av at dette var noe som mange bloggere hadde tenkt lenge. Jeg valgte å legge inn et ryddig svar på de punktene hun la vekt på som hadde med meg og min rolle å gjøre, og fikk et svar på det som var noe av det mest ufine og fullstendig uelegante jeg har sett. På det tidspunktet bakket jeg helt ut. Noen mennesker bør man ikke diskutere med. Noen mennesker mener at den beste måten å hevde seg selv er å tråkke på andre. Sånn var det på ungdomsskolen – og sånn er det i dag. Og den samme mennesketypen omgir seg gjerne med en heiagjeng som kan bekrefte dem på forskjellige måter. Det er bare så merkelig å oppleve det tett på i voksen alder.  Jeg har, på grunn av min rolle, aldri skrevet negativt om bøker – eneste unntaket er 50 Shades of Grey. Men da kritiserte jeg fenomenet mer enn noe annet, mest av alt med en feministisk vinkling. Hvis jeg liker en bok, så vil jeg gjerne prate om den og ofte også skrive om den. Men jeg er ikke en kritiker. Jeg vil mest av alt være en begeistret leser som sprer entusiasme rundt mang slags litteratur. Hvis jeg ikke liker en bok og føler dette sterkt, så kan det nok heller tenkes at jeg har lyst til å diskutere saken live, gjerne over et glass vin! De virkelig gode litterære samtalene handler jo like ofte om de bøkene man ikke fikk til, som man ikke fant tonen med, eller som man virkelig ikke likte i det hele tatt. FF: Du er inne på at Harris er et pseudonym og en nett-identitet som viser seg å være falsk, hva tenker du om sånt?AG: Jeg startet jo selv under et pseudonym, selv om jeg ikke helt skjønte det på det tidspunktet. I dag er jeg dog sterkt kritisk til aliaser og pseudonymer på nett. Jeg kan skjønne at det kan være nødvendig i regimer hvor dine politiske meninger kan få deg drept. Men i Norge brukes aliaser og pseudonymer sjelden av folk som har noen grunn til å skjule seg, annet enn at de ikke ønsker å personlig stå for de meningene de spyr ut på nett. Stå for det du mener – bruk fullt navn. Alltid. FF: Og kan forfattere ta igjen mot disse pseudonymene eller ordentlige navna når bøkene dere får gjennomgå? AG: Jeg har aldri helt skjønt hvorfor forfattere ikke skal få diskutere egne verk? Når alle andre får lov til å diskutere noe som noen har sittet i kanskje årevis for å skrive – skal ikke forfatteren få mene noe om kritikken som kommer? Hvorfor har det blitt slik? Rett etter en utgivelse, eller andre kunstneriske produksjoner for den saks skyld, så regnes nok forfatteren/skuespilleren/musikeren/regissøren/kunstneren som ekstra sårbar. Akkurat som i eksempelet til Hale, så er det kanskje lett å tråkke uti det. At noe som i utgangspunktet er ment som positivt blir sett på som negativt. Eller hvis vi tenker lenger tilbake i tid – Aune Sand etter mottagelsen av Dis. Han følte seg misforstått, men ble opplevd og fremstilt som patetisk da han prøvde å forsvare sitt verk. Det er i grunnen synd. Etter min mening så kan gjerne forfatterne ta til motmæle hvis og når de føler for det. I akkurat den form som passer dem best. Men helst ikke ved uvarslede hjemmebesøk … der går grensen … tror jeg.

Det har etter hvert blitt vanlig og tilsynelatende uproblematisk at forfattere viser til egne anmeldelser på sosiale medier. Det hender også at de legger ved en liten hilsen til anmelderen. Et takk skal du ha, for eksempel. Men hvor syns vi grensen skal gå, hvor syns vi den bør gå, for kontakt forfatter og anmelder imelllom? Hva tenker vi for eksempel om amerikanske Kathleen Hale, som nettstalket og til slutt endte opp på døra til en anonym bokanmelder (Blythe Harris) som hadde slaktet boka hennes? Og attpåtil skrev en lang sak om det i Guardian? Er dette grei oppførsel? Eller har Hale gått på en smell? Vi har spurt et lite knippe norske bloggere og bokanmeldere hva de syns. Har de kanskje opplevd noe som ligner? Eller vært redd for at nettopp noe sånt skulle skje? Og hva de tenker om bruk av pseudonymer i anmelderi? Og om det fins omstendigheter som gjør det greit at forfatteren tar til motmæle? Kathleen Hagen (som driver bloggen Sukerrør): For å være helt ærlig synes jeg Hale virka helt sprø og nærmest besatt. Artikkelen var jo ekstremt lang og detaljert, virker svært viktig for Hale å vise fram alt som har skjedd som egentlig ikke var noe særlig å fortelle om, spør du meg. Selv om jeg synes det er pinglete å kommentere ting på nett uten å vise hvem man er (som anonym eller med pseudonym). Har man meninger man ikke tør å stå for, tyder det jo på at meningene ens bør revurderes. Jeg har aldri latt være å anmelde en bok fordi det ville blitt slakt; mer har det vært at jeg føler noen bøker ikke er verdt tiden, jeg har allerede kastet bort tid på en dårlig bok, da gidder jeg ikke bruke mer tid på å skrive om den. Eller: Jeg har lest en bok som var så dårlig at jeg ikke klarer å se på den som litteratur, og da blir det jo umulig å skrive en litteraturanmeldelse av den. Marianne Søiland (som driver bloggen ebokhyllami): På generelt grunnlag vil jeg si - skremmende lesing! Jeg er imidlertid ikke forbauset ... Det er mange rare mennesker der ute, selv om denne historien var noe i overkant av hva jeg trodde befant seg i litteraturmiljøet. Kristin Storrusten (som er en av flere som driver bloggen Bokmerker): Trist sak. Egentlig bare trist at det som skjer på resten av nettet også skjer med bøker (som burde skape bare fine ting.) Min første tanke var at det er interessant at det er kvinner - etter saken «Hevneverk» i DN tidligere i år som handlet om forfattere som "tok igjen" på kritikere, det var bare menn. Utover det skjønner jeg Hale godt. Jeg har ikke opplevd noe som ligner, nei, det nærmeste jeg har kommet netthets var da jeg i 2001 sa på et A1-forum at Ben ikke var den kjekkeste. Det ble drapstrusler (fakta) og vilt kaos. Jeg var avlogget og fikk det ikke med meg, så noen hadde sporet meg opp og fikk ringt meg. Veldig underlig. Men jeg har selvfølgelig hørt om nettroll tidligere, om enn ikke på litteraturfeltet. Nordis Tennes (også med på Bokmerker): Selv om det er en morsom historie, synes jeg ikke Hales utgangspunkt for stalkingen er særlig karakterbyggende. Både forfattere og bokbloggere er aktører i samme bransje og må derfor respektere hverandres verk og kritikk – det at de er uenige og at det fører til debatt er noe av det som gjør bransjen dynamisk og spennende. Og for all del, jeg er glad i en kulturell krangel og mener absolutt litteraturkritikken her til lands burde være mer litterær kritikk enn forbrukerveiledning, og dermed er jeg vel for slike handlinger. Men i denne saken handler det strengt tatt mer om person enn sak. Som tidligere anmelder og anmelderredaktør i Universitas har jeg selvsagt opplevd mye rart, som jeg ikke har intensjoner om å nevne her. Det er kanskje nok å sitere Erlend Loes roman «Vareopptelling»: Hun er et så totalt krenket menneske, og det er interessant å være i et landskap som det hun er i - helt nær nullpunktet der hun er. Så nok en krenkelse som hun opplever her i form av en eplekjekk fjomp fra Universitas i 20-årene, det kan hun ikke leve med. Men Universitas er ikke så ille som Loe skal ha det til. Herlighet, vi inviterte jo artisten bak plata som fikk desidert dårligst omtale i 2011 til julebordet vårt samme år. Det var sykt god stemning. Utover det tror jeg det absolutt er mange anmeldere som kunne hatt en smule mer respekt for forfatterne bak bøkene de anmelder. Kathleen Hagen: Jeg har aldri opplevd at en forfatter jeg har anmeldt kontakter meg for å kritisere en negativ kritikk, men jeg har flere ganger opplevd at forfattere skriver en takk, setter pris på en anmeldelse som har vært mer på den positive siden. Det er hyggelig, men jaja, tenker jeg, jeg har jo ikke skrevet anmeldelsen for å være grei. For jeg kan gi Hale rett i én ting hun skriver om Blythe, overført til meg (som bokblogger): Jeg bryr meg ikke om hva en forfatter måtte føle om det jeg har skrevet om romanene deres, er den dårlig må de tåle å høre det. Bare med kritikk kan dårligere forfattere enten a) slutte å skrive fordi de ikke kan bedre og spare oss andre for middelmådig litteratur, eller b) skrive bedre (og kanskje dermed også bra) til neste gang. Marianne Søiland: Jeg mener også at idet man har gitt ut ei bok så slipper man den fra seg. Boka vil leve sitt eget liv og treffe lesere med forskjellige meninger, bakgrunner og også motiver som her i Blythe-saken. Dette kan ingen forfatter gardere seg mot. Forhåpentligvis vil boka generere engasjement hos leserne, men som forfatter syns jeg ikke man kan gå ut og eksempelvis si at noen har oppfattet boka feil. I mine øyne er det ikke noen rett eller feil måte å lese ei bok på. Igjen vil dette helt avhenge av leseren og det vedkommende drar med seg i ryggsekken. Forfatteren har forhåpentligvis skrevet boka nettopp for at andre mennesker skal lese den. Det er noe av risikoen med å skrive. De eventuelt negative tilbakemeldingene er kameler forfattere må takle å svelge. Kathleen Hagen: Jeg vet ikke helt når forfattere kan ta til motmæle, kanskje når noen har skrevet noe om boka som er helt galt, uavhengig av tolkning? Når det tyder på at de bokstavelig talt ikke har lest boka, men på den annen side viser det i seg selv useriøsitet, og hvorfor skal man bry seg om en useriøs anmeldelse? Nordis Tennes: Av prinsipp synes jeg ikke en totalslakt av en bok har noe på trykk å gjøre, spesielt ikke av debutanter. Det er ikke alltid jeg er fullstendig enig i dette prinsippet, da anmeldelser er en viktig del av den litterære institusjon, både med tanke på leserne og litteraturen. Samtidig er jeg glad i slakt, jeg, så lenge den er godt skrevet. Om jeg var forfatter ville jeg heller har foretrukket å bli slaktet enn å bli beskrevet som middelmådig eller ikke bli omtalt i det hele tatt. Jeg ser heller ikke poenget med pseudonymer. En anmeldelse mister ethos hvis den er skrevet anonymt, det vil svekke kritikken og litteraturen. Det er kanskje andre prinsipp i bloggerverden og på Goodreads, hvor aspektet heller mer mot forbrukerveiledning, og da er det vel kanskje ikke så nøye. I den sammenhengen er jeg vel en av de som skiller litteraturkritikk og forbrukerveiledning. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes pseudonymer er gøy, men da skal det være en god grunn. Uansett tror jeg ikke en anonym anmeldelse i dette landet faktisk ikke ville vært anonym. Selv Knut Hamsun visste hvem som gjemte seg bak pseudonymet «Hr. Bibliofil». Marianne Søiland: Min vurdering er at Hale ikke burde gått i dialog med lesere som kommer med elendige reviews, det gjør saken bare verre. Hale burde hørt på rådet hun fikk i artikkelen - stay away! Jeg har ikke opplevd noe som minner om dette. Jeg er heller ikke redd for å skrive negativt om ei bok. Det jeg sjelden gjør er å fullstendig slakte, for da er boka så dårlig at jeg med stor sannsynlighet ikke har lest den ferdig. Har jeg ikke lest den ferdig så har jeg heller ikke grunnlag for å yte boka full rettferdighet i en omtale. Jeg har imidlertid skrevet negative omtaler om et fåtalls halvleste bøker, men da har jeg også opplyst om dette. Tiden min er for verdifull til å kaste bort på å lese dårlige bøker og i tillegg å skrive om dem i etterkant. Jeg er ikke ansatt for å skrive og mene noe om bøker, derfor kan jeg være så selektiv som jeg vil både med hva jeg leser og hvor mye jeg orker å lese (og evt skrive) om ei bok jeg ikke liker. Kristin Storrusten:  Jeg er for pseudonymer, så lenge de er konsekvente. Fr. Martinsen er et veldig godt eksempel på et vellykket pseudonym. Det var mye vanligere før. Når det gjelder om forfattere kan ta til motmæle: For allmennheten er det egentlig alltid interessant med debatt. Så ja. Men jeg tror det skal mye til for at forfatteren kommer godt ut av det. Marianne Søiland: Psevdonymer er også for meg grei skuring. Navnet på brura betyr lite. Selv skriver jeg under fullt navn og bilde på bloggen min. Jeg syns det er det riktige for egen del. Forfattere bør generelt sett holde seg for gode til å kommentere dårlige reviews uansett hvor mye de svir. Jeg ser ikke at noe godt kan komme ut av det. Dessverre. Nordis Tennes: Forfattere kan ta til motmæle, ja, men de burde ikke gjøre det og Hales handlinger bekrefter jo alle advarslene om at hun ikke skulle gjøre det, som hun skriver selv. Det er en del av pakka når man utgir en bok, mange kommer til å mene noe om den, og det er deres jobb eller hobby, mens en forfatter heller kan skrive en roman om det, som Erlend Loe.