Noen som husker Jan Werner og Elisabeth «Bettan» Andreassens bidrag til Melodi Grand Prix 1994? Ikke det, nei. Per Sundnes m.fl. vil her raskt kunne skyte inn at låta het «Duett», og at den havnet på 6. plass i den internasjonale finalen. Men kan herr Sundnes nynne den? Og kan noen der ute? Anyone? Vi gjetter nei, for låta var en eneste orgie i det Roland Barthes kaller «borgerlig sangkunst»: for mye vibrato, for mye rubato, for mye av alle musikalske termer som slutter på -to: «Denne kunst er i sitt vesen signalementsmessig; ustanselig påtvinger den en ikke selve følelsen, men følelsens kjennetegn.»
Cat Power spilte på Rockefeller i går — og ja, vi tør påstå at hun lider av Bettan-syndromet (initial fase). Stemmen er selvsagt tusen ganger bedre. Men hun er litt for glad i den! Med Barthes’ ord: Hun bestreber seg på å gi låtene «størst mulig betydningsfylde, og ødelegger dermed en organisme som i seg selv på en ytterst nøyaktig måte inneholder sitt eget budskap».
Konkret: Chan Marshall spilte stort sett coverlåter, og coverlåtene hennes har — særlig på sisteplata Jukebox — en tendens til å bli for like. Hun bruker stemmen som en jazzmusiker bruker sin treblåser, og nekter plent å «treffe» de riktige tonene. Greit nok, kanskje, hvis improvisasjonene tilførte angjeldende låt noe nytt. Men det er ikke bestandig tilfelle. Dessuten: Selv ikke John Coltrane nektet sitt publikum melodigjenkjennelsens glede (to ganger: både i begynnelsen og slutten av låta) da han covret «My Favorite Things» i hine hårde dager — uten at noen kalte ham dilettant eller musikalsk populist av den grunn.
Pussig er det også at Chan konsekvent velger å lage coverversjoner av sine egne låter. Her kombineres Bettan-syndromet med det mer kjente Elvis-syndromet: Et ironisk og/eller likegyldig forhold til egne «hits» (og dermed, dypest sett: en forakt for sitt eget publikum?). Vi husker alle hvordan Elvis tøyset og lo seg gjennom «Love Me Tender» fra 1968 og oppover. I går lagde Chan en jævla medley (Elvis-sjangeren over alle!) av «Where Is My Love», «The Greatest» og «Lived in Bars» (av den siste fikk vi bare høre versene, aldri refrenget).
Vi skjønner at Chan sjenert og sånt — scenen var f.eks. knapt belyst; hun tuslet rundt i halvmørke, og gjemte seg ofte bak de andre musikerne. Men det er mange former for sjenanse: Dette virker mer som en slags berøringsangst. Liksom hun nekter å «treffe» melodilinja, nekter hun å «treffe» sine egne fans. Jeg følte meg i hvert fall ikke særlig berørt av Cat Power i går.