Dette forsøket på Facebook-satire er litt morsomt, men det treffer liksom ikke spikeren på hodet. Hvorfor? På Youtube fins en skog av videosnutter sydd over samme lest: «Real Life Facebook», «Facebook in Real Life» – og de tilsvarende varianter for Twitter, Myspace, MSN osv. Et gjennomgående premiss er at mye av det man foretar seg online vil framstå «drøyt» eller i hvert fall «corny» offline. Men det virkelig paradoksale ved sosiale nettverk er ikke hvor mye man foretar seg på f.eks. Facebook som ville vært utenkelig «in real life», men hvor mye man gjør på FB som man også gjør i det virkelige liv – i hvilken grad nettverket gjenskaper offline-virkelighetens selvbilder, trossystemer og maktforhold heller enn å utfordre dem. «Skap deg selv!», lokker det sosiale nettverket: Her er det mulig  å «begynne fra scratch», i et digitalt rom fritt for klamme håndtrykk og pinlige pauser i samtalene! I praksis handler FB om å rekonstruere seg selv, å gjenoppbygge jeg-et sosialt, kulturelt, politisk, profesjonelt: gjenfinne gamle venner, gamle kulturpreferanser, gamle gruppetilhørigheter – og gjøre det frivillig, ubetalt, selv om det nesten (men selvsagt ikke) burde lønnes som kontorarbeid. Det er i hvert fall omtrent like uspennende og rutinepreget.

Det går forlydender om at folk er i ferd med å vende Facebook ryggen, jf. forsidesaken til Morgenbladet for noen uker siden. Skjønt avhopperne er visst mest opptatt av personvernet (liksom folkene bak videoen ovenfor): Storebror – dvs. Mark Zuckerberg – ser deg. Realiteten er nok at gjennomsnittsbrukerens overvåkingsparanoia alltid vil være mindre enn frykten for ikke å bli sett («defriended», utestengt, glemt). Med andre ord: Problemet er ikke at folk flest er «naive»; problemet er at det å opprette en Facebook-profil er blitt «den fornuftige tingen å gjøre».

Vi kjenner alle sagastilen: kort, knapp, fyndig – nøkternt refererende også i rekapitulasjonen av drap og kvestelser. Det gamle testamentet er ikke mindre hardkokt. I gjengivelsen av Moses’ krig mot midjanittene, hvor hærføreren ikke akkurat respekterer Genève-konvensjonene (Moses: «Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn»), er selve slaget unnagjort på et par setninger. Deretter beskrives fordelingen av krigsbyttet i sju samfulle avsnitt.

Humanitært utenomsnakk er det heller ikke mye av i Vladimir Sorokins Roman fra 1994. Boka legger i vei som en klassisk russisk pageturner, men stilkonvensjoner står for fall når hovedpersonen – kalt Roman – tar til å myrde sine bryllupsgjester én etter én, pr. øks. Da kan et avsnitt for eksempel se slik ut (oversettelse ved Hege Susanne Bergan):

Roman gikk bort til peisen. Ytterst på peisen lå Pjotr Gorokhov. Roman tok ham i armen og trakk i ham. Pjotr Gorokhov falt ned fra peisen. Roman slo ham i hodet med øksen. Pjotr Gorokhov beveget seg ikke. Roman dro Ivan Gorokhov i armen. Ivan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. Ivan Gorokhov sluttet å gråte. Roman dro Stepan Gorokhov i armen. Stepan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen.

Les mer » 

Dette må være de to av de tristeste minuttene som noensinne er festet til film. Enslige gamle damer er ille nok – enslige gamle menn: ikke til å holde ut. Middag ved kjøkkenbenken (tomatsuppe). Shorts som har krympa i vask. Et gammelt fjernsynsapparat ombygd til cd-skap. Når gubben jogger ut i oppkjørselen helt på tampen, liksom oppliva eller noe, håper seeren inderlig at det kommer kjentfolk på besøk, eller i det minste et postbud eller en loddselger. Men nei. Tjukken skal bare gløtte gjennom bakruta på en parkert Fiat.

Videoen er et drøyt år gammel, hvilket påminner oss – på et annet nivå – at også rollen som «fan» kan være gudsjammerlig ensom/kjedsom: ingen besøk. Ingen post. Tomatsuppe til middag. På bandets FB-side heter det at «new stuff to be recorded early 2011. Until then: ‘Who put the ass in Embassy?’ – a tiny collection from the contemplating years 2007–2010». Gamle sanger om igjen, men greit nok. Vi tar én dag av gangen. C’est la vie. C’est Embassy.

«The medium is the message», skrev Marshall McLuhan. Det var i 1964. Seinere ga han ut en bestselgende bok med tittelen The Medium is the Massage. Al Gore kan umulig ha oppfattet ironien. Danskene Jacob Nielsen og Jonas Seeberg henspiller på det opprinnelige sitatet i verket McLuhan’s Typewriter (2009), hvor en skrivemaskin har «skrevet» en ganske nøyaktig avbildning av seg selv (se et utsnitt her).

Aram Saroyans bøker på Random House – Aram Saroyan (1968) og Pages (1969) – ble satt i skrivemaskintypografi. På baksiden av sistnevnte fins et kort statement (faksimile ovenfor) hvor forfatteren kort og godt fastslår at hans gamle Royal Portable «is the biggest influence on my work». Holdningen er typisk for 60-tallets intermediale kunstscene, hvor moderne opptaks- og reproduksjonsteknikker – diktafoner, fotoapparater, videokameraer, Xerox-maskiner – ble oppfattet som «upersonlige», ergo spesielt godt egnet til å frambringe ikke-ekspressiv kunst. Andy Warhol omtalte sin allestedsnærværende Sony-opptager som «my wife». Douglas Huebler erklærte i 1969 at han brukte kameraet «as a ‘dumb’ copying device … No ‘aesthetic’ choices are possible». Etc., etc.

At moderne teknologi reduserer kunsneren til en – ja – maskin, er en tanke som også ligger Saroyan nær. Men innsikten later ikke til å skremme ham. Erklæringen fra Pages blir tvert imot gjentatt og utdypet noen år seinere, i den selvbiografiske romanen The Street (1974): «I was the typewriter, the typewriter itself, I guess. I was letting it come through me … Not like I had written it myself. It was more like it had been beamed to me from outer space, the only person availble at a typewriter who didn’t have some predetermined use in mind for it.»

«Seint på 1960-tallet, mens jeg ennå kalte meg poet, var Aram Saroyan den dikteren jeg beundret,» har Vito Acconci uttalt. Beundringen skyldtes Saroyans «minimale dikt», utgitt i en pen stripe chapbooks og ordinære bøker mellom 1964 og 1972. Et utvalg av disse diktene utkommer nå som boksingel på Flamme, nynorskifisert av Kristin Auestad Danielsen. Saroyan (f. 1943) lever i beste velgående i Los Angeles, California, og har selv kastet sin velsignelse over utvalg og presentasjon. I tillegg har han velvilligst besvart et par spørsmål pr. transatlantisk e-post:

FF: Etter utgivelsen av Complete Minimal Poems på Ugly Duckling for noen år tilbake, har du – etter eget utsagn – «gjort flere intervjuer enn i hele karrieren til sammen». Hvorfor, tror du?
AS: Jeg mistenker at det delvis har med internett å gjøre. Kenneth Goldsmiths Ubuweb-nettside hadde lastet opp en online-utgave av debutsamlingen min, Aram Saroyan (1968), allerede før jeg logget meg på internett for første gang – det vil si omkring 1996–97. Verket fikk mer eksponering i blogosfæren enn det noensinne har fått i bokform. Kanskje ikke så rart; diktenes format syntes spesielt godt tilpasset det nye mediet.

FF: Du kaller disse diktene «minimale» – ikke «minimalistiske». Det føles som et bevisst valg. Er det tilfelle?
AS: Vel, «minimal» er den minimalistiske måten å si «minimalistisk» på, er det ikke (lol)? Hva gjelder minimalismen i kunst og litteratur – og la oss ikke glemme design – så har jeg alltid hatt sans for stilretningen.

Les mer » 

Dette har vi lurt på lenge: Når VG-desken og Dagblad-desken ender opp med nøyaktig samme forsidetittel, noe de gjør ca. én gang i året – hvordan forløper de respektive evalueringsmøter neste dag? Feires det med kake? Får involverte medarbeidere sparken? Registreres sammenfallet med et likegyldig skuldertrekk? Er den ene avisa, f.eks. Dagbladet, tilbøyelig til å være mer fornøyd med matchen enn den andre? I dette konkrete tilfellet: Anser VG-desken sin tittel som «bedre», ettersom de klarte å slenge på et «gull» foran «Petter»? Når Dagblad-desken ikke gjorde det samme – skyldes det hensynet til linjefall? Er VGs oppslag «pressefaglig sterkere» fordi avisa også slipper en «bonusnyhet» («… og nå dropper han 15-kilometeren»)? Eller er Dagbladets forside strået hvassere fordi den gir plass til avisas patenterte «bluppepunkt-liste» («Gullvinneren om:/ • Presset/• Lettelsen/ • Farens nerver»)?

Forslag til kunstprosjekt: samle alle VG og Dagbladets forside-dubletter gjennom en tjueårsperiode. Montér dem som diptyker i glass og ramme. Still dem ut under tittelen «Tvillingsjeler». Carnegie Art Award neste.

Det har lenge skortet på syntetiserende lesninger, for ikke å si presentasjoner, av den konseptuelle 00-tallspoesien. To nye bøker – Marjorie Perloffs Unoriginal Genius og Craig Dworkin/Kenneth Goldsmiths Against Expression – ser ut til å kunne bøte på denne mangelen. Det ene er en monografi, det andre en antologi, men utgivelsene snakker med hverandre i en slik grad at Amazons «Frequently bought together»-anbefaling for én gangs skyld synes berettiget. Goldsmith er viet et helt kapittel i Unoriginal Genius; til gjengjeld er Against Expression dedisert til Perloff – og bøkene ble lansert med få ukers mellomrom.

Spesielt morsomt, for oss nordmenn, er det at Dworkin/Goldsmiths antologi åpner med et utdrag fra Monica Aasprongs ekspansive permutasjonsdikt Soldatmarkedet, og at Paal Bjelke Andersen ca. 30 sider seinere er representert med en sekvens fra The Grefsen Address. Den privilegerte plasseringen skyldes riktignok at bidragene er ordnet alfabetisk, etter forfatterens etternavn – men likevel: noe å ta med seg, i disse mesterskapstider, og et symptom på at Norge er en pionérnasjon på dette feltet (vi venter med å hovere over fraværet av svensker til Emil Jönsson evt. knuser Northug i ettermiddag).

Les mer » 

Arthur C. Clarke (1917–2008) slår oss ikke som en typisk minimalist. Han var en mann med store vyer, store litterære fakter og usedvanlige store ører – det siste sikkert anvendelig ved avlytting av signaler fra det ytre rom. Men Clarke skrev ikke bare tetralogier (jf. den verdenskjente romodyssé); han kunne også formulere seg i korthet, noe haiku-novellen «siseneG» bærer bud om. På kun 31 ord skildrer hans slags omvendt genesis, med Gud i rollen som allmektig IT-dude (tømming av laptopens «papirkurv» blir ikke det samme etter dette).

Clarkes egen kommentar på tittelbladet: «I think you’ll agree that they don’t come much shorter.» Gå til nettsida Letters of Note (tidligere anbefalt her) for å se hele manuskriptet.

Hvem bør flytte inn i Grotten? Nasjonens fremste kulturnavn er allerede trukket opp av hatten – fra Petter Northug til Paul Waaktaar-Savoy (sistnevnte nominert av Jan Kjærstad: vi føler kanskje at det burde vært omvendt). Noe godt er riktignok kommet ut av debatten: Ikke bare har Frp omsider funnet en kultursak å engasjere seg i; debatten har også ansporet sentrale tillitsvalgte til å skrive og publisere dikt. Og apropos lyrikk: Det beste forslaget hittil, om vi skal kaste inn våre to cents, må vel være Jan Erik Vold – den stockholmsbaserte poet, tidsskriftmaker, samfunnsdebattant og altmuligmann uti litteraturen. Argumenter? Overordnet bør dikteren snarest råd repatrieres, om ikke annet så for nasjonalfølelsens skyld – at en av landets skarpeste hjerner lever i eksil, får oss til å ligne et afrikansk diktatur. Dernest ville det gitt historisk-dialektisk balanse i regnskapet, så å si, om JEV hadde overtatt en bolig som tidligere har huset både Wergeland og Øverland: Tross alt har JEVs kall i norsk poesi vært å skjøtte den modernistiske spire Wergeland plantet rundt 1840, og som Øverland brutalt forsøkte å rykke opp med roten drøyt hundre år seinere.

For det tredje: Hvis vi henter hjem JEV, henter vi også hjem «Busters arkiver» – poetens formidable samling av bøker, tidsskrifter og avisklipp fra skandinavisk litterær offentlighet de siste 50 årene. Strengt tatt burde JEV tildeles ikke bare Grotten, men også to–tre offentlig lønnede sekretærer/assistenter med arkiv- og bibliotekfaglig bakgrunn. Spørsmålet er om arkivmaterialet får plass på Grottens 300 kvadratmeter? Hvis ikke har vi en løsning på rede hånd: Kongen flytter inn i Grotten – Jan Erik flytter inn på Slottet. Dronning Sonja kan, om hun ikke har annet å ta seg til, få lov til å lede litterære sightseeings i sydfløyen hver lørdag rundt lunsjtider.

Foreningen les! har i dag lansert den nye nominasjonsjuryen til Ungdommens kritikerpris – en «profilert og erfaren» trio bestående av Ane Farsethås (f. 1973), Sindre Hovdenakk (f. 1964) og Leif Ekle (f. 1953). Flinke folk alle tre! Men la oss dvele litt ved fødselsårene. Den nye juryens snittalder ligger på 47,7 år. Prisen heter «Ungdommens kritikerpris». Er det noe som skurrer? Bare vi som hører det? Murr-murr? Skurr-skurr?

Det er ikke pent å aldersdiskriminere. Men Ungdommens kritikerpris har nettopp generasjonstenkning som premiss. Prisen forutsetter at den oppvoksende slekt har en annen litterær smak enn sine foreldre; ellers kunne de like gjerne stilt seg bak (de voksnes) Kritikerpris. Likevel: Realiteten er at den nasjonale juryen – bestående av skoleelever fra hele landet – blir satt til å vurdere et utvalg bøker plukket ut av folk som bokstavelig talt kunne vært foreldrene deres (hypotetisk også besteforeldrene, i noen tilfeller). Vi skjønner at nominasjonsjuryen må bestå av profesjonelle lesere. Men fins det virkelig ingen sådanne som ennå er i tjueåra? Nei? (Tips: Sjekk kolofonen i Klassekampens bokmagasin.)

På de forutgående års nominasjonslister fins det knapt en forfatter under tredve. Selvsagt har det å gjøre med nominasjonsjuryens sammensetning. Den hittil «verste» årgangen var 2007/2008: Da hadde nominasjonsjuryen en snittalder på 54, mens de nominerte forfatterne i snitt var 6,4 år yngre. For øvrig er det interessant å se at den nasjonale juryen – skoleelevene, altså – nesten gjennomgående utroper en av de yngste kandidatene til vinner. Det statistiske unntaket er prisutdelingen i 2006/2007, da Roy Jacobsen traff kidsa på hjemmebane med romanen Hoggerne. Men vi har selv observert Roy i saggebukse på Storosenteret, så den er for så vidt grei.