Det ble i liten grad påaktet der og da, men lanseringsfesten for Audun Mortensens Roman var faktisk lagt til 52-årsjubileet for den amerikanske utgivelsen av Vladimir Nabokovs Lolita. Historien om bokas tornefulle vei ut i offentligheten er alle (refuserte) forfatteres favoritteventyr: Fem ledende amerikanske forlag – Doubleday, New Directions, Simon & Schuster, Viking og Farrar, Straus – betakket seg i tur og orden; et av dem skal sågar ha anbefalt Nabokov å grave ned manuskriptet under en stein og «la det ligge der i tusen år».

Heller ikke da Lolita utkom på vesle Olympia Press i Paris, ble den noen umiddelbar suksess; førsteopplaget på 5000 eks fikk ikke bein å gå på før Graham Greene snakket fordelaktig om boka i et intervju med The London Times. Han møtte straks motbør fra konservative The Sunday Express, hvor redaktør John Gordon (mannen som oppfant avishoroskopet, btw) avfeide romanen som «sheer unrestrained pornography». Oppstusset ga Nabokov en ny sjanse i USA, og 18. august 1958 utkom endelig den amerikanske førsteutgaven på Putnam’s. Samme dag mottok forfatteren følgende telegram fra forlagssjef Walter Minton:

«EVERYBODY TALKING OF LOLITA ON PUBLICATION DAY YESTERDAYS REVIEWS MAGNIFICENT AND NEW YORK TIMES BLAST THIS MORNING PROVIDED NECESSARY FUEL TO FLAME 300 REORDERS THIS MORNING AND BOOK STORES REPORT EXCELLENT DEMAND CONGRATULATIONS ON PUBLICATION DAY.»

Fyndig prosa! Det slår oss, malapropos, at medieutviklingen har gått «full circle» siden slutten av 50-tallet. Twitter = postmoderne telegram? Bjarne Buset = Walter Minton? Vel, sett bort fra at Buset aldri har solgt 100.000 eksemplarer av en bok på tre uker.