«The medium is the message», skrev Marshall McLuhan. Det var i 1964. Seinere ga han ut en bestselgende bok med tittelen The Medium is the Massage. Al Gore kan umulig ha oppfattet ironien. Danskene Jacob Nielsen og Jonas Seeberg henspiller på det opprinnelige sitatet i verket McLuhan’s Typewriter (2009), hvor en skrivemaskin har «skrevet» en ganske nøyaktig avbildning av seg selv (se et utsnitt her).

Aram Saroyans bøker på Random House – Aram Saroyan (1968) og Pages (1969) – ble satt i skrivemaskintypografi. På baksiden av sistnevnte fins et kort statement (faksimile ovenfor) hvor forfatteren kort og godt fastslår at hans gamle Royal Portable «is the biggest influence on my work». Holdningen er typisk for 60-tallets intermediale kunstscene, hvor moderne opptaks- og reproduksjonsteknikker – diktafoner, fotoapparater, videokameraer, Xerox-maskiner – ble oppfattet som «upersonlige», ergo spesielt godt egnet til å frambringe ikke-ekspressiv kunst. Andy Warhol omtalte sin allestedsnærværende Sony-opptager som «my wife». Douglas Huebler erklærte i 1969 at han brukte kameraet «as a ‘dumb’ copying device … No ‘aesthetic’ choices are possible». Etc., etc.

At moderne teknologi reduserer kunsneren til en – ja – maskin, er en tanke som også ligger Saroyan nær. Men innsikten later ikke til å skremme ham. Erklæringen fra Pages blir tvert imot gjentatt og utdypet noen år seinere, i den selvbiografiske romanen The Street (1974): «I was the typewriter, the typewriter itself, I guess. I was letting it come through me … Not like I had written it myself. It was more like it had been beamed to me from outer space, the only person availble at a typewriter who didn’t have some predetermined use in mind for it.»

«Det første året var vi mest på rullesteinsstranda. Runde steiner, bølger. Vi var fire jenter. Fire jenter, langt hår og løse sommerkjoler. På stranda, på Hove. Det var det året det regnet mest. Det året det regnet så mye at skoene våres fløt i gjørma da vi våknet, og vi hadde ikke merket noen ting, for vi hadde sett Arcade Fire kvelden før. Det er fem år siden, og i år sitter vi på den andre stranda. I sanden. Vi bor et helt annet sted på campen, og det er annerledes nå. Mørkere og varmere. Nærmere. Jeg hører fortsatt like mye på Arcade Fire, og nå er vi igjen på Hove. Hove 2011.»

Linn Strømsborg har gitt ut boka Roskilde og boksingelen Øya, men hun er ikke spesielt glad i Hovefestivalen – så vi ble nødt til å ta saken i egne hender. I år feirer festivalen dessuten femårsjubileum. Flamme og Hove er derfor i gang med et boksamarbeid: Hove! (arbeidstittel). Boka vil, dersom alt går etter planen, bli lagt ut for salg på forlagets festivalcamp.

Les mer » 

Hvem skal vi ta, Per?

Enorme folkemengder møtte opp på Universitetsplassen da Grafill kåret «Årets vakreste bøker» i går kveld. Over 100.000 mennesker strømmet til med flagg og konfetti. Smilene på de gulljakkekledde vinnerne var stort da nasjonalsangen ble avspilt, og ble om mulig enda større da de fikk gullfargede kroner plassert på hodet til ære for fotografene. – Vi skulle bevise at nordmenn fortsatt kan lage folkefest, og det gjør vi så til de grader, kommenterte en opprømt Fabian Stang.

Vel. I virkeligheten ble prisutdelingen avholdt i noe mer smålåtne former, mellom Nasjonalbibliotekets lett støvete reoler på Solli plass, og ordføreren glimret med sitt fravær. Stor stas læll. Flammes faste designteam, Yokoland, kunne – nær sagt som vanlig – pakke med seg en anselig mengde medaljer og diplomer: ett gull for omslaget til Victoria Durnaks Stockholm sier (sammen med illustratør Bendik Kaltenborn), ett sølv for Paal Bjelke Andersens Dugnad, enda et sølv for pocketserien Gammel Flamme, og endatil et diplom for Rannveig Revhaugs roman IRL. Litt overraskende, nesten, at fjorårets storsatsning (i utlegg og arbeidsinnsats) Tatt av Norge ble forbigått – men det kan bero på at formgivingen ikke strengt tatt er «ny»; Yokoland har nedlagt en umåtelig innsats for å rekonstruere Robert A. Robinsons opprinnelige design fra 1957. Skal vi tolke det dithen at originalitetskravet stadig står sterkt, også i designkretser?

Om man ønsker å ta vinnerarbeidene i nærmere øyesyn, er det bare å innfinne seg i Nasjonalbibliotekets andre etasje – der vil bøkene stå/ligge utstilt fram til 16. april. Eller man kan kjøpe dem. Vi anbefaler selvsagt det siste.

Sesongpremiere for kulturprogrammet Babel på svensk TV i går. Kristian Lundberg var selvskreven gjest.

«What are we going to do?» «We’re going to drink some water. Then we’re going to keep going down the road.» «Okay.» – Cormac McCarthy, The Road

Førsteklassingene på Høyanger videregående fikk for noen dager siden besøk av Flammes egen Linn Strømsborg. Hvorfor fikk de det? Jo, under gjennomføringa av den nasjonale Leselystaksjonen 2010 – hvor 2768 skoler deltok – ble tre stykker trukket ut og vant et forfatterbesøk fra hvilken forfatter som helst: elevene velger. Høyanger valgte Linn. (Det samme gjorde for øvrig Karasjok.) «Og elevene og Strømsborg fant raskt tonen», skriver lokalavisa.

I et intervju samme sted sier Linn blant annet at «litteratur gjer verda betre, spesielt for ungdom,» og at om det i klassen «skulle vere èin elev som skulle ønskje å bli forfattar, er det bra.» Fine tanker det. Og vi lurer på om ikke mini-Linn midt på bakerste rad der, er en åpenbar kandidat?

I Flammes miniserie om lesing gjør Stig Sæterbakken her rede for sin leserreise «fra sinnsutvidende forvirring og barnslig fryd, via gjenkjennende fortrolighet og oversiktlig klarhet, til forvirret klarhet og barnslig fryd». Enjoy!

Om lesning

Da jeg var ung, hadde jeg den ene skjellsettende leseropplevelsen etter den andre, sjokkert over de fremmedartede verdnene jeg ble introdusert for, verdner, i betydningen mentale landskaper, jeg ikke visste eksisterte før jeg leste om dem. Jeg var, kort sagt, fremdeles et barn, som idet det fikk satt Skjønnheten på fanget sitt og fant henne bitter, ble sanseløst begeistret og yr. Alt var nytt, og jeg elsket det.

Da jeg ble større og leste mer, ble jeg ikke lenger sjokkert over det jeg leste og tenkte at de skjellsettende leseropplevelsenes tid var forbi. Jeg ble, kort sagt, en analytisk jævel. Alt var oversiktlig og velkjent, og jeg likte det på ett vis, på et annet vis ikke.

Nå har jeg igjen skjellsettende leseropplevelser, ikke minst når jeg leser om igjen bøker jeg har lest før, oppstemt inntil det pinlige over hvor presist de beskriver en verden jeg, om enn den ikke er identisk med min, i og med denne presisjonen blir i stand til å identifisere meg med, med andre ord gjøre til min, samme hvor fremmedartet den måtte fortone seg. Jeg er, kort sagt, som et barn igjen!

Og det slår meg, siden ordet skjellsettende egentlig betyr grensesettende, at det er først nå jeg har skjellsettende leseropplevelser i ordets virkelige betydning. Da jeg var ung, hadde bøkene en grenseoppløsende, grenseutviskende virkning. Alt fløt. Og alt flyter forsåvidt fremdeles. Men fordi jeg selv skriver, er de bøkene som gir meg skjellsettende leseropplevelser med på å gjøre det litt klarere for meg, hva i helvete det er jeg holder på med.

Min lesnings stadier: fra sinnsutvidende forvirring og barnslig fryd, via gjenkjennende fortrolighet og oversiktlig klarhet, til forvirret klarhet og barnslig fryd.

Stig Sæterbakken

Romerne hadde amfiteatre. Vår tids gladiatorkamper utspiller seg i klamme gymsaler og aulaer landet over. Ritualet kalles «skoledebatt», og gjentas i noenlunde samme form annenhver høst. Om dette (særnorske?) fenomenet skal det nå lages en dokumentarfilm, arbeidstittel Bravehearts, med flinke Mel Gibson Kari Anne Moe som regissør. Prosjektet mottok nylig 1,4 millioner i støtte fra Norsk filminstitutt. Og skal man dømme etter piloten, blir dette førsteklasses infotainment med hjertet utenpå skjorta.

FF: Tittelen påstår at filmens hovedpersoner er «bravehearts». Men er ikke skoledebatter strengt tatt en arena for populistiske bøllefrø?
Kari Anne Moe: Overhodet ikke! Skoledebattene er en arena for store visjoner og sterke følelser! Du skal være ganske modig for å tørre å gripe mikrofonen foran tusen tenåringer. Det er jo innslag av bøllete oppførsel – men jeg vil protestere på at skoledebattene blir redusert til å dreie seg om det. Vi snakket tross alt om ungdom i Norges første møte med det politiske systemet – og, enda viktigere: framtidige politikeres første møte med et publikum.

FF: Politikerforakt er nokså utbredt i Norge, også blant ungdom. Er filmen et forsøk på å motarbeide denne tendensen?
KAM: Nei, jeg vil heller si at den er et forsøk på å bidra til å skape forbilder som ungdom i Norge fortjener å ha. Jeg håper også absolutt at filmen vil bidra til at flere ungdommer forstår at deres meninger faktisk kan bety noe.

Les mer » 

En av Flammes forlagssjefer skal ut i foreldrepermisjon til høsten. I den forbindelse utlyser vi et halvt års vikariat som manusredaktør. Arbeidsoppgavene omfatter vurdering og oppfølging av innkomne manuskripter, språkvask/korrektur og «landing» av allerede påbegynte bokprosjekter. I tillegg kan manusredaktøren få ansvar for boksingelproduksjon (stifting, liming, strikking), samt noe salg- og informasjonsarbeid. Vikaren forventes å bidra med tekstlig/multimedialt innhold til forlagets nettsider.

Søkere bør ha erfaring fra redaksjonelt arbeid i forlag, avis eller tidsskrift, og være fortrolig med Flammes utgivelsesprofil. Beherskelse av begge målformer er en forutsetning. Kjennskap til Adobe Incopy og publiseringsplattformen WordPress er en fordel.

Lønn: etter avtale
Andre ytelser: en ledig brisk i forlagets bombekjeller
Tiltredelse: 1. august 2011
Søknadsfrist: 10. april 2011

Send kortfattet søknad + cv til post (at) flammeforlag (dot) no. Spørsmål om stillingen kan rettes til forlagssjef Bendik Wold (kontaktinfo her).