Noen som husker metroulven? Den som skremte vannet av parisere i Hovlands Sveve over vatna? Vel, nå rapporterer Financial Times at Moskva har fått et tjuetalls metrobikkjer, dvs. løshunder som har lært seg å bruke byens t-banesystem. «Hvorfor skal de gå til fots hvis de kan forflytte seg ved hjelp av offentlige transportmidler?» spør Andrej Neuronov, en russisk forfatter og dyrepsykolog. «Hundene orienterer seg på flere forskjellige måter. De finner ut hvor de er ved hjelp av lukt, ved å gjenkjenne det oppleste stasjonsnavnet og gjennom tidsintervaller. Hvis du for eksempel fôrer en bestemt hund hver mandag, vil den etter hvert vite når det er mandag og hvilket klokkeslett den kan vente deg.»

Mens noen av Moskvas 35.000 løshunder blir mer siviliserte, har andre utviklet seg i motsatt retning. I større parker og folketomme industriområder fins det hunder som jager i flokk ved nattetid – nærmest som ulver. Det rapporteres også om dyr som overfaller intetanende shawarma-spisere bakfra, slik at middagen deiser i asfalten.

Inntil videre er hunder tvunget til å løse barnebillett på t-banen i Oslo («det er også mulig å kjøpe Ungdomsbillett til hunden»). Kanskje Sporveiene skulle ta opp hele hundetaksten til vurdering? Heller et par firbeinte fripassasjerer på linje 3 enn jaktende villhunder i Sofienbergparken, spør du oss.

Flamme presenterer i følgende miniserie et lite uvalg bøker fra alt for tidlig bortgåtte Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Først ut: den første utgaven av City Lights Review.

En i all hovedsak skjønnlitterær antologi, første gang publisert i 1987, redigert av Lawrence Ferlinghetti og Nancy J. Peters og merkelappet som A new international review og hvis hensikt ifølge redaktørene var «Just as City Lights Bookstore is a literary meeting place, this Review aims to furnish a similar kind of locale in print, an ‘open space’ for people who have a mind to speak». Flamme kunne ikke sagt det bedre selv. Eller joda, klart vi kunne, men det var nå bra lell. JSJ kjøpte boka — etter stempelet å dømme — på Shakespeare & Company i Paris en eller gang siden (et par av de gamle lesemerkene hans stikker opp her og der). Blant bidragsyterne kan nevnes Edward Abbey, Marina Tsvetajeva, Henri Michaux og Flammes egen Tom Clark. Vi sakser like fullt noen linjer fra redaktør Ferlinghettis eget bidrag, en tekst bestående av en rekke forslag til endring av gatenavn i San Francisco sentrum, adressert byrådet i San Francisco:

NOBLES ALLEY (a quarter block long) to be called RICHARD BRAUTIGAN ALLEY. This is at the heart of Brautigans old neighborhood, off Grant Avenue between Union and Filbert Streets. Named before 1856, perhaps after Father Giovanni Nobili (1812-1856), attached to the church of St. Francis of Assisi in the neighborhood. Myrick’s San Francisco’s Telegraph Hill says Nobili was changed to Nobles, but gives to date. (Brautigan, best known for his novel Trout Fishing in America, died in 1984).

Ferlinghetti & kompani fikk faktisk gjennomslag for flere av forslagene sine, om ikke dette.

Er det etnosentrisk av oss å lure på hvordan det står til med Jørgen Leth? Norske medier har gitt en ganske prektig dekning av jordskjelvet på Haiti, men foreløpig ikke et knyst om den danske poeten, filmskaperen og sykkelentusiasten, som har vært bosatt i øystaten siden 1991. Altså prøver vi Google. «Jørgen Leth» + «Haiti» gir atskillige lenker til danske nyhetsoppslag, herunder dette intervjuet med avisa Ekstra Bladet (som paradoksalt nok ledet an i hatkampanjen mot Leth etter utgivelsen av selvbiografien Det uperfekte menneske i 2005).

Leth har det altså bra, etter forholdene. Huset hans er riktignok fullstendig ødelagt. En betydelig samling haitisk kunst har gått tapt. Det eneste han fikk med seg ut av ruinene, var en laptop inneholdende ferske filmopptak: «Det er kanskje et slags instinkt for oss filmfolk, at vi griper tak i det vi arbeider med – men ingen andre ting til livets opprettholdelse; ingen penger, ingen papirer, ingen dokumentasjon.»

Førstkommende tirsdag kl. 17 gjør Tronsmo sitt for å gjenopprette den gamle aksen Oslo–Göteborg – en godt skjult sideelv i den fellesskandinaviske litteraturen. Termen ble lansert av Jan Erik Vold i 2003 (muligens som et retorisk knuff til George W. Bush), og betegner vennskapet mellom et knippe norske sekstitallsforfattere og den kongeniale svenske forfatterduoen Magnus Hedlund og Claes Hylinger. Kontakt ble opprettet da H&H inviterte Espen Haavardsholm, Dag Solstad og Jan Erik Vold til opplesning ved Göteborg universitets «litteraturklubb» vinteren 1966. Siden såes de etter sigende «hver gang det ble avholdt store skøytemesterskap i våre respektive byer».

Hylinger og Hedlund entret den svenske litterære scenen i tospann, som redaktører for de viltre antologiene Den rasande grisen (1971) og På spaning efter den gris som flytt (1974). Samarbeidet ble videreført i radioprogrammet «Absurt, sa räven», som gikk som fast post i Sveriges Radio mellom 1976 og -80. Men også hver for seg har de utrettet store ting: Hylinger revolusjonerte skandinavisk reiseprosa med boka Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder (1973), som bl.a. inneholder et uforglemmelig intervju med en cider-pimpende Olav H. Hauge. Hedlund er Sveriges fremste Beckett-oversetter, og kunne tidlig sette sitt navn under Skandinavias (og verdens?) første avhandling om hodeplaggets betydning i irens forfatterskap («En studie över några motiv i Samuel Becketts diktning, med särskild hänsyn til hattar», 1965). Og da har vi ennå ikke snakket om H&Hs selvstendige prosaforfatterskap.

Mer om denne godhetens akse, altså, på Tronsmo tirsdag ettermiddag. I mellomtida kan du klikke nedenfor og hygge deg med «Beckett i Paris 1964», H&Hs rapport fra et tidlig møte med den ellers så folkesky Samuel, publisert første gang i Vinduet i 1970.

Les mer » 

Albert Camus oppfordret oss til å omfavne livets meningsløshet. Paradoksalt nok døde absurdismens store forfatter selv en absurd død, for 50 år siden i disse dager: 4. januar 1960 dundret Camus og hans forlegger Michel Gallimard inn i et tre langs landeveien mellom Lourmarin og Paris. Bilen, en Facel Vega HK500, ble praktisk talt splittet i to. I bagasjerommet lå Camus’ ufullendte manus til Det første mennesket. I forfatterens lomme fant man en ubrukt togbillett – i siste liten hadde han latt seg overtale til å sitte på med Gallimard, mens kone og barn reiste pr. tog. Og dét til tross for at Camus avskydde motoriserte kjøretøy, og tidligere hadde uttalt at «intet er mer absurd enn en bilulykke».

Weekendavisen markerer Camus’ dødsdag over to sider i sin siste utgave. Og de gjør det med et riktig journalistisk scoop: Ulla Gjedde Palmgren har reist til Paris og sporet opp Mi, forfatterens danske elskerinne. De to møttes på legendariske Café de Flore vinteren 1957, samme år som Camus mottok Nobelprisen i litteratur. Det er bevist at Mi ikke akkurat var forfatterens «store kjærlighet» – han skrev nesten likelydende kjærlighetsbrev til hele tre elskerinner en ukes tid før han døde – men den franske biografen Olivier Todd omtaler henne like fullt som «en ny, ung og meget viktig kvinne i Camus’ liv».

Intervjuet med Mi fordrer ikke at litteraturhistorien omskrives, kanskje bortsett fra på ett punkt: På et forsiktig spørsmål om Camus’ seksuelle prestasjonsevne – det er allment kjent at han røykte som en skorstein og ikke akkurat var noen atlet – svarer elskerinnen lattermildt: «Sammen med meg var han ved godt helbred! Jo, Albert var nettopp en meget sensuell mann. Han var en stor forfører. Vi var svært fysiske sammen, gikk lange turer, danset; han elsket å være ute i det fri og bevege seg.»

Ifølge denne kanadiske avisa var 2009 et år i køens navn, et år mange av oss — om ikke alle — før eller senere og på et eller flere vis tilbrakte i køer; enten det gjaldt svineinfluensavaksinen, forsinkede togavganger, renovasjonsarbeidere i streik eller whatever; et år i Vladimir Sorokins ånd med andre ord (han blir namedroppa i artikkelen, nemlig), og så fort som det går i dette vestlige samfunnet vårt, eller så fort som vi gjerne vil det skal gå, så er det kanskje ikke så rart at vi stadig vekk ender opp i stampe? Og så har vi alle de andre køene, de i overført betydning uendelige køene, alle de fenomener og fenomenale vi flokker oss til og rundt, alt det vi følger etter hverandre i, går i flokk, danser på linje, synger i kor. Flamme foreslår at du plukker med deg Køen til neste vaksine– og togtur, debattkveld eller korøving, så får du lest litt om venting mens du venter.

For bare noen minutter siden sto den ene halvelen av Flamme på nabolagets Bagel & Juice og hørte/så et par le av dødsannonsene i Aftenposten, noen av de avdødes navn var visst morsomme, og jeg måtte spørre meg om det som jeg spør meg om hva det skulle være ute i verden: Hva var nå det for noe? Hva er så veldig morsomt med døde menneskers navn? Og kommer på det William Shakespeare en gang sa (tenk så morsom han må ha vært, om han fantes!), at humor er noe en får rynker av: «with mirth and laughter let old wrinkles come», eller/og danske Piet Hein: «den der tager spøg kun for spøg, og alvor kun alvorligt, han har forstået begge ting meget dårligt», eller/og tusenvis av andre, men ender opp, oppi hodet, med Woody Allen og Crimes and Misdemeanors, hvor gode, gamle Alan Alda sier følgende cirka tre kvarter uti: «If it bends it’s funny, if it breaks it’s not funny». Som betyr? At man skal gå langt, men ikke for langt? At man godt kan miste ansikt, men ikke stilen? Noe sånt. Eller kanskje mer som Olav H. Hauge skriver i diktet Beint fram:

Tl tronge glipar kjem eg,
til svarte stygge stryk.
Då lyt eg ganga langs med,
og sjå at fuglen fyk.
For bøygjer ein seg ikkje,
so veit ein at ein ryk.

Så får vi heller leve med at navnene våre blir litt morsommere etter døden.

Rød Stær fortsetter sin sosialantropologiske case-studie av livet i Varmland – et lite samfunn i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Forskningsresultatene publiseres i form av tekst, musikk, foto og film (som eksempelet over: videoens tittel er «Midtsommer»). For øvrig er følgende delrapporter på vei:

* Flamme gir ut boksingelen Tilbake til Varmland, som foruten en fem spors cd består av fyldige liner notes og sangtekster. Boka har samme format som våre øvrige singel-utgivelser.

* Roggbif Records gir ut cd-en Tilbake til Varmland med en ekstra versjon av låta «Tuareg», remikset av bandet The Electrified Horses. I tillegg medfølger en 24-siders booklet med eksklusive fotografier fra Varmland.

* Sonmoi Records – en nystiftet Oslo-label viet til «eksperimentell/noise/ whatthefuck musikk» – gir ut en splitt-12” med Hostile Vehicle og den nevnte remiksen av The Electrified Horses.

* Som en co-produksjon mellom Rød Stær og Flamme slippes også fire videoarbeider på YouTube og bandets Myspace-side.

Samtlige utgivelser lanseres på galleri 0047, Schweigaardsgt 34 d (inngang fra Platous gate), onsdag 20. januar kl. 19.00. Det vil bli visning av de fire videoarbeidene, opplesning, samt en kort opptreden ved Rød Stær. Fri entré.

PS: Smuglesning har forresten gjort et oppbyggelig intervju med familien Stær.

Det begynte med ei ukelang hodepine etter innspillinga av I’m not there, forteller Charlotte Gainsbourg til engelske the Guardian, men viste seg, etter et legebesøk, å være en hjerneforskyvning med tilhørende oppsamling av blod i kraniet. Hun burde strengt tatt ikke overlevd, var den sjokkerte legens konklusjon. Hun burde vært død eller paralysert. Og hun måtte på operasjonsbordet sporenstreks. Hvor de mer eller mindre driller hull i hodet hennes og tapper blodet. Det er først etterpå, som det gjerne er, at skrekken tar henne. Hun blir redd for alt. Tør ikke jobbe. Besøker legen stadig vekk. Sjekker alt. Gjennomstråler alt. Tester seg, tester seg. Pakker livet sitt inn, sier hun, i en trygg kokong av familie og ingenting annet. «Jeg ble overrasket av hvor skjør og utsatt jeg er. Jeg visste ikke at jeg var så redd for å dø.» Men kommer etter hvert tilbake til arbeidet. Til filmen. Og musikken. Den nye plata hennes heter IRM. Den første singelen heter Heaven can wait. Den begynner: «She’s sliding, she’s sliding, down to the depth of the world».

Les Peter Lindforss’ dikt til Charlotte Gainsbourg under.

Les mer » 

* Et panel av trendanalytikere, økonomirådgivere og arbeidsløse litteraturvitere har hjulpet oss å spå Karl Ove Knausgårds popularitetskurve i det kommende halvåret. Som man ser av grafen ovenfor, kulminerte Knausgårds popularitet like oppunder jul. Et forventet backlash ble innledet med Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten sist onsdag. Men ekspertene tviler på at bunnen har falt ut av markedet: – Når Knausgård mottar Nordisk Råds litteraturpris om to måneder, vil han lett overtrumfe sin egen toppnotering fra førjulstida. Alt i alt er han en trygg investering, kommenterer økonomiprofessor Ola Grytten ved NHH.

* Apropos Kjærstad og Knausgård (Kjærstad og Knausgård har forresten make initialer som Karl Ove Knausgård!, hmm): Debatten om hvorvidt Kjærstad har et poeng eller er helt på jordet har versert i de fleste hovedstadsaviser i dag, men ingen av dem har, så vidt Uka i Flammer har fått med seg, reaksjoner fra forfatteren selv, altså KOK, ikke KoK, men KOK, som kanskje kan virke paradoksalt da det jo heter på side 71 i bind 2 av Min Kamp: «Offentlig oppmerksomhet er et narkotikum, behovet det tilfredsstiller er kunstig, men har man først fått smaken på det, vil man ha mer.» Karl Ove har åpenbart gått cold turkey!

* Og apropos kald kalkun, eller i alle fall kald skulder, Tiger Woods er i dyp ekteskapelig trøbbel om dagen. Elin Nordegren er forsmådd av tigerens sidesprang og forlanger intet mindre enn 2,5 milliarder kroner i skilsmisseoppgjør. Milliarder. Og uavhengig av tigerens moralske uanstendighet, blir vi fristet til å sitere Ford Fairlane: «God, I hate the rich». Halvannen milliard er forresten drøye førti år med norsk innkjøpsordning, så nå som tigeren blir singel igjen, kanskje på tide at Norsk Kulturråd begynner å deite. Tar du utfordringen, Mari?