Sist tirsdag, for ei knapp uke siden, lanserte Flamme Forlag debutromanen til Linn Strømsborg med en éntimesfestival på utestedet Gloria Flames. Forfatteren leste, fire band rocka i syv minutter hver og et lite hav av mennesker sto enten stille og lytta eller hoppa opp og ned. Det ble følsom prosa og følsom rock og den ferske boka fikk en feit fødsel. Se den lille filmen og⁄eller sjekk ut Roskilde her.
Månedarkiv for august, 2009Side 2 av 3
Flamme Forlag har latt seg inspirere av denne flotte nettsida til å dokumentere også våre mer eller mindre tilfeldige treff med all verdens tilfeldige katter (i alle fall de som måtte rangle rundt i kvartalene rundt forlagskontoret). Her er første katt ut. Tipper det er en gutt, men Gud vet.
Tid og sted: Torsdag 13. august, et bygårdsrom i Toftes gate, Oslo
Katten var: Kameratslig, sjarmerende, suveren
Mulig navn: Charlie Sheen
Favorittbok: Få meg på, for faen, Olaug Nilssen
Sist lest: Den sjenerte pornografen, Nikolaj Frobenius (skuffende)
Er det mulig å bedrive ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – vil i denne nye spalta utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er reklame.
Tidligere i år kunne man i rulletrappa på Stortinget T-banestasjon se Disney Channel reklamere for at den er «Trygg & reklamefri». Strategien minner om cellegiftkuren; om vi sprer litt gift, hindrer vi full spredning av de virkelig farlige sakene. I dette tilfellet er cellegiften «reklame rettet mot voksne», mens kreftsvulsten er «reklame rettet mot barn».
Reklamens hensikt er å vise at Disney Channel (som forøvrig lanserer Disney XD i september, med et «spesielt fokus på gutter») er en ansvarlig samfunnsaktør, som ikke ønsker å utsette små barn for «kjøpepress»; de ønsker heller å utsette små barn for animasjonsfilm, hele døgnet. Ved å utøve nettopp «kjøpepress» (det kan ikke være noe kontroversielt i denne påstanden – dette er stadig reklamens viktigste oppgave) mot «de voksne», skaper Disney Channel en slags medfølende forståelse om at «det er en tøff verden, vi spiller et tøft spill, men ingen skal få hjernevaske ungene våre» – ikke en gang vi! Og vi, vi «tåler det», for vi er voksne.
Det trygge og reklamefrie (hva annet enn «reklamefri» impliserer egentlig «trygg» her?) lanseres da som et alternativ til mer «utrygge» sfærer – som rulletrappa på Stortinget T-banestasjon, som for øvrig er åpen for barn og voksne i alle aldre. Ifølge reklamens logikk blir det derfor tryggere å se på Disney Channel enn å gå i Oslo sentrum, og det er jo på en måte like sant som at det på en annen måte selvsagt er løgn.
Dagbladet kunne nylig rapportere at en russisk turist har kastet en tekopp på Mona Lisa. Den kvinnelige ikonoklasten ble umiddelbart anholdt og sendt til psykiatrisk vurdering. (I Norge ville hun kanskje endt på glattcelle, men franskmennene ynder å gjøre ting komplisert. Det er vel også derfor de tillater besøkende å vandre rundt med tekopper på Louvre.) De fagkyndige diagnostiserte kvinnen med Stendhals syndrom, oppkalt etter den franske forfatteren ved samme navn, som selv opplevde at «livet rant ut av ham» i møte med Firenzes kunstskatter i 1817.
Diagnosen er for så vidt tankevekkende nok i seg selv, liksom Jerusalem-syndromet og Paris-syndromet. Men mer interessant: Det er slett ikke første gang denne psykosomatiske lidelsen får følger for nettopp Mona Lisa. Hør bare:
Ved utgangen av 1956, på årets nest siste dag, kastet Ugo Ungaza Villegas en stein på Mona Lisa. Han hadde studert bildet lenge, på avstand, etter å ha befunnet seg i museet i timevis. Hvorfor? En slags desperasjon, noe primitivt, selvutslettende, en vrangforestilling om at kvinnen på maleriet var skyld i alle hans lidelser, lidelser som, må det antas, kunne minne mye om de lidelsene og den ensomheten, den smerten, ikke så rent få emigranter har kjent på kroppen i kalde europeiske byer, et sinne tuftet på hat og mindreverdighetsfølelse. (…) Han måtte ha planlagt det, siden han hadde med seg steinen inn. Men hvorfor gikk han ikke helt bort? Hva var han redd for? Han hatet bildet, han hatet smilet, og derfor var han redd henne? Trodde han at hun på noen måte skulle kunne skade ham?
Les resten av historien i Hans Petter Blads essay «Stendhal-syndromet. Det vakre – en studie i skjønnhet», som snart blir å finne i bind 40 av P2-akademiets bokserie. Det ovenstående må gjerne betraktes som en «teaser».
Asle Toje må ha hatt en travel sommer. Stakkars mann. Nytenkning forplikter, særlig i en tid hvor alle politiske debatter utkjempes som flerfrontskriger: Facebook, Twitter, VG-debatt, kommentarfeltet på Dagbladet.no, Wikipedia (oppdatering av egen artikkel), Wikipedia Commons (opplasting av nytt portrettbilde), Twitter, VG-debatt, Facebook, Universitetsforlagets sommerfest, Twitter, Politisk kvarter, møte i Frps internasjonale utvalg, Litteraturhuset, Twitter, gjenforeningsfest for gamle Fulbright-stipendiater, VG-debatt, søndagsfylla på Herr Nilsen, Facebook, asletoje.blogspot.com, Twitter, etc. etc. Derfor satte vi ekstra pris på at Toje tok seg tid til å skrive en sindig, lavmælt, vi holdt på å si: statsmannsaktig! kronikk til Klassekampens lørdagsutgave, hvor han i enkle termer oppsummerer hva den mye omtalte «kulturkampen» består i. Her er Tojes programerklæring:
Slik jeg ser det, kjempes kulturkampen på fire valplasser: utenriks, utdanning, justis og kultur. Det er her kulturradikalismen har dominert. Debatten om figurativt maleri hører hjemme i kultursegmentet, nypositivisme og feministkritikk i utdanning, tiggerturister innenfor justis og så videre. Naturligvis kan ikke alt forklares ut fra denne firedelingen, men det er forbløffende hvor mye som faller på plass.
Forbløffende er ordet. Når Toje lister det opp på denne måten, forstår vi plutselig hvorfor figurativt maleri og tiggerturister inngår i den samme, prinsipielt overordnede kampen (mot kulturradikalerne). Sammenhengen var litt uklar for oss et øyeblikk – vi benekter det ikke. Men med Tojes firedeling! Ja til figurativt maleri: Det er kultur. Ja til nypositivisme: Det er utdanning. Nei til feminister: Utdanning igjen. Nei til tiggerturister: justis. (Eller er Toje tilhenger av tiggerturister? Tigging = frihandel? Mulig vi var på sommerferie da akkurat den kronikken sto på trykk.) Uansett. (Hvor ble det forresten av utenriks?) (Og hvorfor sier han ingenting om innvandring?) Men ja. Nå er det kulturkamp, folkens! Endelig, endelig. KULTURKAMP. Fy flate som vi har gleda oss. Danskene har hatt det siden 2001. KULTURKAMP KULTURKAMP KULTURKAMP. Om ikke lenge blir det tepper i gatene og penger til alle. Å HERRE MIN SKAPER SÅ DIGG HAGEFESTEN KOMMER TIL Å BLI I ÅR. (via Twitter)
Man skal passe seg for innflytelse, er det ikke sånn? Før du vet ordet av det er du ledet ut i fristelse og det som verre er. Men de to halvdelene Flamme kan ikke for at de, når de en alt for sjelden gang forserer skogen og fjellene her til lands, ser opp i trærne og ser etter hus. Det er kanskje Jens Hauge sin feil. Eller, det er Jens Hauge sin feil. Han har med sine bilder trehytter, plankehytter og hobbyskur som du finner i Det norske huset, gjort oss mer oppmerksomme, om ikke observante. Det samme har tekstene til Frode Grytten i samme utgivelse. Etter dem kan vi se opp i trærne og vite hva vi ser. Eller: vi kan gå en tur fra hytta til stranda ute på nydelige Hvaler og ikke bare se ei trehytte når vi ser ei trehytte, men et av kampskipene i den kapitalistiske motstandsbevegelsen. Intet mindre.
Det norske huset ble forresten belønnet med VGs famøse og smått berykta terningkast 6 i helga, forsvart av anmelder Arne Hugo Stølan med blant annet følgende: «Uforlignelig leken, fantasifull og tankevekkende dokumentasjon over forestillings- og væremåter knyttet til Det Norske Hus i vid forstand,» og: «… en mer betimelig utgivelse kan man vanskelig forestille seg. Mye gapskratt. Og mye til alvorlig ettertanke. Rett og slett en genistrek av ei bok.»
I en drøy ukes tid har hun vært å finne i bokhandlerhyller landet over, i dag møter du henne i blant annet Dagbladet og Morgenbladet – debutanten Linn Strømsborg og det noen kaller en punktroman, noen en rockebibel, noen en konsertkoran og atter noen et festivalfestskrift: Roskilde. Om og med og til og fra den store Roskilde-festivalen. Hilsen en 23-åring fra Oslo.
Vi ba Linn lage et lite kræsjkurs for oss ikke like festivalerfarne (vi kan avsløre, hold dere fast, at ingen av Flammehalvdelene har vært der nede), do’s and dont’s, hva å ta med, hva ikke ta med, hva gjøre, hva ikke gjøre, hvordan leve. Og her er det, folkens, til glede for særlig nye, men også gamle Roskilde-kjennere:
Roskilde-kræsjkurs av Linn Strømsborg
Del 1: WARM-UP
Knekkebrød og smøreost er det beste som fins. Det kommer til å bli livretten din hvis det regner. Ha nok underholdning i teltet til grå morgener, enten det er fordi det regner eller fordi du ikke orker å stå opp. Bøker, blader, musikk, Nintendo DS, you name it. Her er det bare å smøre på de 12 knekkebrødene, legge deg godt til rette på luftmadrassen og kose deg. Roskilde er der, utafor, uansett.
For et par uker siden kunne Dagens Næringsliv avsløre⁄konstatere at «annenhver norske journalist bruker Twitter i jakten på nye oppslag», samt at Klassekampens Martin Grüner Larsen var den mest aktivt tvitrende journalisten på berget, med Anders Giæver, Jan Omdahl og Marie Simonsen ikke alt for langt etter. Interessant? Joa. Men det er ikke bare geparder i Twitter-jungelen, elefanter fins også. Eller om du vil si det sånn: ikke bare tungetalere, men zen-buddhister. Eller: ikke bare Martin Grüner Larsen, men også … Harriet Karoliussen. Cappelen Damm–redaktøren har, siden hun oppretta Twitter-kontoen sin Gud vet når, bare tvitret en eneste gang, det skjedde 22. oktober i fjor, og det lød: Jobber. Blir ikke shortere og sweetere enn det. I samme åndedrett kan nevnes Anders Heger, kollega av HK, som også står notert med et singulært tweet, gjort litt ut på eftan den 18. juni i år: Test. Vi venter ennå på resultatet. Kagge Forlag er også i entall så langt, og om det er en parodi på Karoliussen vet vi ikke nok til å vite noe om, men Kagge tar i alle fall høyde for at Twitter er en internasjonal tjeneste, den 4. august het det: Work. Og siden? Nada. Vi holder oss til det vi kan telle på en finger og slenger Aschehoug-redaktør Halvor Fosli inn i mixen, også han internasjonalt orientert, 3. april het det: Preparing my second son’s birthday – and easter holiday. Grattis da! På tide med litt flertall nå? Åkei. I det plurale er Kolon Forlag en åpenbar vinner, da forlagets seks tweets, alle signert 30. mars, utgjør et lite selvbevisst og komiskironisk tweeterhaiku:
Lager høsten
twitrer og twitrer
twitrer
Skjera?
Snakker i telefonen – om journalistikk med Dag og Tid!
Jobber, twitrer
Spennede! Avslutningsvis tar vi med ei som transcenderer både det singulære og plurale, Cappelens Damms rettighetssjef Tuva Ørbeck Sørheim har rett nok oppretta konto, men ikke sagt noe ennå. Ikke et pip. Ikke et tweet. Blir ikke mer zen enn det. Flamme hilser alle disse stilige, stilltiende og stillegående tvitrere. Keep on not keeping on.
Jubileene kommer stadig tettere her på Flamme. I forrige uke passerte Singelklubben 250 medlemmer, og vi måtte atter en gang sprette en flaske lettbrus i lunsjen. Og apropos kullsyreholdige leskedrikker: «Dette føles nesten som da jeg vant en kasse brus på bedehusbasaren som sjuåring (det første og eneste jeg hittil har vunnet i verden)», er Tora Seljebøs andpustne kommentar etter målpassering. Denne gang er premien et seiersintervju på Flammeweben – forhåpentlig uten ettersmak av sakkarin:
FF: Hvordan lyder refrenget i singelhiten om Tora Seljebøs liv?
TS: Leonard Cohen (eller Gud i denne teksten) sier det bedre enn meg i «Anthem fra The Future»: «The birds they sang at the break of day/ Start again I heard them say/ Don’t dwell on what has passed away or what is yet to be/ Ring the bells that still can ring./ Forget your perfect offering./ There is a crack in everything./ That’s how the lights gets in.» Jeg har også et litterært favorittspor for lavtrykksdager, fra spor, snø av Jan Erik Vold: «oroa dig inte/ det ordnar sig/ aldrig».
