Burde Animal Collective søke kollektivt medlemskap i Oulipo, evt. undergruppa Oumupo? Det er den siste låta deres, «What would I want sky», som tilskynder spørsmålet. At bandet står for harmonisk og rytmisk innovasjon, visste vi allerede. Den sanglyriske nyskapingen har foreløpig ikke vekket like stor åtgaum. Men se bare hva som foregår på «What would I want sky»: Låta inneholder en sample fra Greatful Dead-sporet «Unbroken Chain». Gjennom cut-up blir originalens «willow sky, whoa I walk and wonder why» redusert til «whoa I walk an-sky», som for et uoppmerksomt øre kan låte som «what would I want sky».

Låtas tittel er m.a.o. – og nå snakker vi ouliposk – en homofon, en ordklynge som uttales (noenlunde) likt som en annen, men har ulik betydning. Homofoni er et vanlig innslag i barnlige ordleker: Jan Erik Vold forteller i et essay at Tarjei Vesaas ble kalt «geita» som barn, fordi fornavnet hans – når det uttales fort, mange ganger etter hverandre – får lydlikhet med «geitar». Et kjent popkulturelt eksempel er den gåtefulle Beatles-låta «Norwegian Wood», som straks gir mer mening hvis tittelen forstås som en homofon for «Knowing she would».

Animal Collective benytter seg av samme triks i «Brother Sport», sistelåta på Merriweather Post Pavilion. Imperativet «Support your brother» låter nettopp som «Brother Sport» når det repeterers raskt. Eller vice versa. Hva Noah Lennox faktisk synger, vet han bare selv.

I kjølvannet av Flammes utflukt til Langesund og Leonard Cohen-konsert sist uke, fikk vi et par små dikt tilsendt fra Peter Lindforss (som skrev Mannen som förstörde mitt liv, husker kanskje noen, om musikken til og vennskapet hans med Cohen). Her er et av dem, om en ny hatt…

Jag köpte en hatt i dag
provade den framför spegeln
Inget större fel
men jag tror jag väntar
ett par år
innan jag provar den igen

Peter har også forklaringen på hvordan Cohen har bevart stemmen sin så godt som han har, gjennom alle disse åra. Han skriver: «.. och du har helt rätt, rösten är fantastisk, for att jag slutade röka, sa Leonard till mig, men hur många gånger har han inte gjort det ?» Tusen takk, kompis. Ser deg på andre siden.

Et lite parti av Toftes gate, like ved trikkestoppet Biermanns gate, er i ferd med å utvikle seg til en oase for det man kanskje kan kalle pratsom graffiti. På den ene siden av veien finner vi klassikeren «Drit i helsekøen – bygg opera!», ifølge onde tunger oppmalt av Bjørn Simensen en gang seint på 90-tallet; på den andre – under to og et halvt bygårdvindu i første etasje – lyser budskapet «Her bor det jeg fortjente men ikke fikk», som det siste halve året har gitt ventende trikkepassasjerer nok å gruble på. Hvorfor «det», ikke «hun» eller «han»? Kan man gjøre seg «fortjent» til noens kjærlighet? Gjelder ikke kommareglene ved skrift på vegg? Og hvorfor har ingen av gårdens beboere ringt taggetelefonen til Oslo kommune – er de redde for å bli eksponert som «det»?

Så viser det seg at liknende budskap har dukket opp andre steder i byen, som dokumentert bl.a. her. «Her bor det jeg fikk men ikke ville ha» står jo fint til den i Toftes gate, mens «Her bor det som er en dame men ser ut som en mann men er en dame likevel» nærmer seg lavkomikken. Har vi altså å gjøre med et kunstprosjekt? En viral-kampanje for Frank Landes Intervjuer? Eller ser vi resultatet av det tilfeldige møtet mellom en postmoderne narsissist og en sprayboks? Et par vegger til, nå, så har vi diagnosen klar.

En halvdel Flamme tok i går den ganske lange turen fra kontoret i Hesselbergs til Krogshavn utenfor Langesund for å se gode, gamle Leonard Cohen i konsert. Men det ble dessverre ikke den gamle mesteren som ga det som truer med å bli et varig inntrykk, men snydens fulle medpublikummere som ropte på sanger LC alt hadde spilt og på et tidspunkt hadde vansker med å sitte på medbrakt krakk uten å ramle overende. Heldigvis for dem hadde Flammes halvdel en skulderveske hvis reim det åpenbart gikk an å henge i. Jaja. Livet lever, ikke sant?

Det kanskje mest overraskende utover dét var Cohens stemme, som var som den alltid er, god og dyp, a golden voice som han selv synger det, 74 år til tross. Samt hans genuine kjærlighet for bandet sitt. Mang en gang ble han stående å gape av beundring når korjentene eller musikerne sang/spilte sine solopartier. Når det er sagt: et sett bestående utelukkende av hits ga i alle fall meg følelsen av å få servert en kotelett med nesten bare fett.

Skandalen til slutt: 12.000 tilskuere altså, som ble lovet bussforbindelse til omkringliggende tettsteder og parkeringsplasser (vår lå ei knapp mil unna), men da konserten var over — den gamle mannen holdt det gående i imponerende tre timer — og man sneglet seg i flokker og kanaler opp til hovedveien fant 12.000 betalende noe sånt som syv busser i veikanten. Med fire, fem ekstra på vei. Det ble derfor en lang, lang, lang slitsom spasertur gjennom den norske skogen og den norske natta for mange av oss, for å finne parkeringsplassen og bilen. Vi gikk også forbi flere grupper eldre damer — Cohen trekker publikum fra 7 til 70 — og kan bare tenke oss hvor utmattende det må ha vært. Latterlig dårlig av arrangøren.

Weekendavisens Bo Bjørnvig har besøkt Nord-Norge i anledning årets Hamsun-jubileum, og leverer en fascinert reiserapportasje under overskriften «Den store digter og landsforræder». På Kjerringøy var journalisten vitne til at Leif Hamsun – «der lignede sin bedstefar på næsten foruroligende vis» – nedla en krans ved forfatterens byste. Merkelig nok kommenteres ikke sønnesønnens høytidelig utstrakte venstrearm, som antyder et slektskap også memetisk. (Det skulle vel strengt tatt vært høyrearmen, Leif – men greit, du fikk fram poenget ditt.)

Anne Oterholms roman av året heter Toget fra Ajaccio. Ved en tilfeldighet befant den ene halvdelen av Flamme seg nylig på toget til Ajaccio, riktignok uten Oterholms bok som reiseguide. På Gyldendals nettsider kan man lese at romanens hovedperson har lagt ut på «på reise gjennom det sørlige Frankrike», men Ajaccio – Napoleons fødeby – ligger vitterlig på Korsika, så denne vaskeseddelen bør byttes ut før romanen forsøkes solgt inn på det korsikanske markedet. Det er slike forvekslinger som får øyas separatister til å servere deg en skikkelig vassen crème brûlée til kvelds.

Klikk nedenfor for flere Kodak-moments.

Les mer » 

«Folk sit og sit på romma sine. Dei sit der, og det skjer ingenting. Dei endrar seg ikkje, dei blir verande dei same.» Skriver Gunnhild Øyehaug et sted i romanen Vente, blinke (rundt side 50 eller noe sånt?) og gjør FF tankefull, på en ellers tankefull tirsdag. Og siden GØ nylig gjorde en flott gjendiktningsjobb for oss føler vi oss såpass duse med romanstjerna at vi lirer av oss noen spørsmål om disse få, små setningene og kanskje bli enda litt fullere.

FF: Trur du verkeleg på det her eller er det ei overdriving på vegne av Sigrid (ein nøkkelperson i romanen)?
GØ: Det er ei overdriving på vegne av Sigrid. På éin måte. Ho er, slik eg les henne her, hakket for kategorisk pessimistisk, og dette hakket for tenker eg indikerer at ho blir framstilt ironisk. Dvs at verken forteljarane eller eg er heilt samde med Sigrid, eg trur at endring er mogleg, og at folk kan vere i stand til å kome seg ut av romma sine. Men Sigrid er for så vidt sjølv slik det her blir skildra, og eg trur ho innser det med ei viss fortviling.

Les mer » 

I gårsdagens Klassekampen foreslo Ellen Engelstad Flammeaktuelle Sonja Åkesson som god sommer– og strandlektyre, og vi i Hesselbergs gate kunne ikke vært mer enig. Men der EE slår et slag for Åkesson i billig svensk pocket (helt greit det), slår FF et slag for Åkesson i Gunnhild Øyehaugs nydelige nynorsk gjendikting: 11 dikt om einsemd i FFs ferske tematiske gjendiktningsserie. En gjendiktning hvor svenske Jenny Tunedal står for etterordet. Den samme Tunedal som for et par år siden sa som følger om ensomhet i et romjulsintervju i Dagens Nyheter: «Julefeiring er et aggresivt forsøk på å håndtere ensomheten. Da skal vi alle samles og være lykkelige, det er vilkåret. Og dem som ikke har noen å feire jul med er håpløse tapere. Men ingen burde skamme seg bare fordi de er ensomme.» Og fortsetter: «Vi er alle redde for ensomheten. Ikke selvvalgt adskilthet er noe dypt skammelig i vår kultur. Man skal ha 600 venner på Facebook og minst hundre gjester til 40årslaget. Vi kjemper for å være lykkelige og sosiale, men hvilke kompromisser må vi inngå for å slippe ensomheten?»

Ja, si det. Men ingen som tar med seg Sonja Åkesson er ensomme på stranda. Eller i parken. Eller sofaen. Eller hvorenn det bærer for deg i sommer.

For et par uker siden leste Flammeaktuelle Michael Ondaatje dikt for en håndfull tilhørere i Yukon i Canada og åpna med det årets Whitehorse Poetry Festival. Etterpå snakker han med Yukon News (så klart!) og sier blant annet at filmer, storfilmer vil det si, skaper stadig hastigere generasjoner av lesere (og forfattere): «Den som leser en nittenhunretallsroman i dag blir fort rastløs fordi det går for sakte. Det er et merkelig fenomen.» Og sammenligner det (engelskpråklige) forleggeriet med den (engelskspråklige) produksjonen av kinofilmer: «Hvis du debuterer på et stort forlag og ikke selger like mye som antatt eller slår gjennom på annet vis blir du dumpa.» Strengt, men sant?

Så snakker han om omslag og bokas utseende, som gjenspeiler forfatteren, ifølge Ondaatje: «Jeg kjøper ikke ei diktsamling med et fælt omslag, samme om den er god.» Og på spørsmålet om eboka er en trussel bare ler den gamle dikteren: «Ingenting er så slitesterk som pocketboka. Du kan glemme den ute i regnet. Du kan rive den i to. Og fortsatt er det mulig for en person å lese en halvdel, mens du leser den andre.»

Så blir Ondaatje avbrutt, skriver Yukon News, et par kommer bort til bordet, men ikke for å be om autografen hans, men høre om han gidder å ta et bilde av dem med kameraet deres. Jada. De stiller seg opp og Ondaatje knipser. Før han sier at den eneste grunnen til at filmer og filmstjerner er mer kjent enn poeter er at produksjonsselskapet bruker $25 mill på markedsføring, et forlag kanskje $500. Tror vi på det? Kunne Ondaatje konka ut Batman om markedspenga ble lagt bordet? Nick Laird toppa Leo DiCaprio? Mona Høvring Ane Dahl Torp?

Den britiske forfatteren Nick Laird skriver i spalta si i helgas Guardian om det han liker å kalle sakte språk, eller poesi om du vil, og at dette sakte språket er utrydningstrua, intet mindre, i en stadig hastigere (av så mange årsaker) verden: «Maybe it’s a mugs game, and a dying art, and old hat and so on, but I think there’s something admirable about trying to make thoughts and language into a poem.» Vi er stadig oftere og stadig lengre koblet til og lastet opp er Lairds poeng, og glemmer at vi også trenger det trege diktet. Innimellom all verdens nettinfo og streaming og mobilteksting. Og kanskje det? Her er i alle fall et av disse utsatte dikta som kanskje trenger beskyttelse, eller ny oppmerksomhet, et dikt om å dikte, signert samme Nick Laird:

POETRY

It’s a bit like looking through the big window
on the top deck of the number 47.

I’m watching you, and her, and all of them,
but through my own reflection.

Or opening my eyes when everyone’s praying.
The wave machine of my father’s breathing,

my mother’s limestone-fingered steeple,
my sister’s tiny fidgets, and me, moon-eyed, unforgetting.

And then the oak doors flapping slowly open to let us out,
like som great injured bird trying to take flight.

(Nick Laird, To a Fault, faber&faber, 2003)