Verden har sin egen rytme – kjent og trygg. Når denne manipuleres, reagerer folk følelsesmessig. Litt enkelt sagt: Slow motion får tårene til å renne; fast motion trigger lattermusklene. Det første har både Sportsrevyen og Wes Anderson lært seg å utnytte; i sistnevne disiplin er Benny Hill evig konge på haugen. De legendariske sluttscenene i The Benny Hill Show var uskyldig moro i en uskyldig tid – evt. hysterisk moro i en hysterisk tid, litt avhengig av hvordan man betrakter 70-tallets politiske klima.
At fortfilm-grepet også kan ha en mørkere, mer foruroligende effekt, innså vi ikke før vi snublet over The Benny Hillifier. Se bare hvilke underverker Benny Hill kan gjøre med Titanic! Det eneste som mangler er en skokk druknende toppløse blondiner.
Innrømmes: Vi har ikke orket å se Thomas Seltzers «Trygdekontoret» – ergo har vi heller ikke «rett til å uttale oss». Men dette forhindrer oss ikke fra å låne øre til andres synsing. Nedenfor gjengis Jeg!-redaktør Arne Borges notater til episode 6:8 i uredigert stand. Med fotnoter.
(Liten reklamespott: Jeg! og GUSTAF avholder felles slippfest under Novafest 24. april. Sted: Glassbaren, Chateau Neuf, ikke Sound of Mu som tidligere hevdet. Reklamespott slutt.)
Om knappe fire uker (20/4) slipper Flamme Forlag boka Det norske huset (F°27), med bilder av Jens Hauge og tekster av Frode Grytten. Jens Hauge har fotografert norske trehytter i en årrekke, og Frode Grytten lar tekstene sine, med utgangspunkt i disse, spørre: Hvem – eller hva – styrer boligmarkedet? Hvordan ble det boligspekulanter av alle de små treklatrerne og trehyttebyggerne i oss? Skjønner vi ikke lenger vitsen med og verdien av å bygge hus og leve i dem i Norge? Og er det ikke bedre, tross alt, å selge under takst enn å leve over evne?
Forhåndsbestill boka nåog få Flamme Forlags ferske ettårsposter på kjøpet. Og du, leve revolusjonen!
Forbedre dine lunsjvaner! Begynn allerede i dag: I stedet for å surfe på Perez/YouTube/Kjendis.no/en blogg som dokumenterer «subversiv» gatemote mens du slurper sjokomelk og smuler ned MacBook-tastaturet ditt – slurp sjokomelk og smul ned selvsamme MacBook-tastatur mens du leser nedenstående prosatekst av Frank Lande. Den heter «Smilefjes» og er hentet fra den fortsatt rykende ferske boka Intervjuer. Fem om dagen gjør godt for magen! Investér i ditt eget velvære her.
«…i samling» har i alle disse åra vært en ære forbeholdt poeter. Det er det første diktdebutanten får høre: Du, det blir ikke rare salget så du kan glemme å bli rik, det blir ikke flere damer/typer på deg heller, de foretrekker prosa og musikkfestivaler, likedan med oversettelser og internasjonal anerkjennelse: glem det, never gonna happen, men en dag, kompis, om kanskje 20 år, gir vi ut diktene dine i samling! Og det har vært nok for mange av oss. Så kommer altså Frode Grytten. Oddingen. Mannen som ga opp poesien etter første forsøk. Så kommer han med noveller i samling. Hørt på maken? 870 sider med prosa om kvinner og menn og kjærlighet og faenskap. Alt fra den første samlinga i 1986, til den foreløpig siste i 2007; 21 år med noveller; 21 år i noveller; Flamme må snakke litt med den samla mannen om det:
NØH: Å gi ut alle novellene dine i ei bok, på eit fabelaktig fat, minnar om det ein i fotballtermar gjerne kallar å gni det inn. Det skjer som regel etter at eit lag har putta og supportarane deira fyk opp i ansiktet på supportarane til det andre laget og, ja, gnir det inn. Er det tanken bak novellene i samling? Opp i ansiktet på alle andre, fram i skoa og si: SJÅ HER, DÅ! JÆKLAR!! FG: Nja, det er vel ikkje heilt meg det der? Kanskje då eg var 22 og skulle debutere med ei diktsamling, men den boka blei jo bare ei flis, ikkje ein murstein som denne, så det var vanskelig å gni dikta inn i nokon som helst rundt meg, og eg var vel mest flau den gongen. No også. Her om dagen sendte eg ei Noveller i samling til ein kompis, frå post-i-butikk på Varden i Bergen. Og sidan det er eit relativt stort forfattarportrett på ryggen av boka, oppdaga dama bak skranken at eg var forfattaren. Ouaaa, nei, e det du som har skrevet ´an? spurte ho. Å, guuuu! Då må eg i butikken og kjøpe ‘an, nysgjerrigheten lenge leve! skreik ho ut i heile Spar-sjappa, mens køen samla seg opp bak meg. Flau då, Grytten.
Christian Kjelstrup, forlagsredaktør i Aschehoug, har sendt følgende «RETTELSE» (sic, store bokstaver i subject-feltet) til vår dekning av debutantprisutdelingen:
Dette med Sunde og whiskyen er nok en aldri så liten laphroaigiansk glipp: Det var redaktøren (jeg) som ga flaska til prisvinneren. Som har en uttalt forkjærlighet for whisky. Dét har også flere av medlemmene av Det litterære Råd, ikke bare Sunde, jfr. linselusa på det vedlagte bildet. Så du er absolutt inne på noe, og jeg vil tro Sunde har krevd sin tiende av phroaigen da prisvinneren skulle feires. Hvilket – siden du er opptatt av addisjon – går ganske pent opp: en tiendedel til hver av rådets ni medlemmer og en til forfatteren.
Men dette understøtter jo bare vårt poeng, Kjelstrup! Laphroaig = den nye autonomiestetikken. Ekte rebeller drikker Upper Ten. (Det trodde vi også Jan Kjærstad gjorde, men det er vitterlig hans skalp vi ser innsirklet ovenfor.)
Sist fredag (20/3) oppsøkte de to halvdelene Flamme gamle tomter da Klassekampen relanserte sitt allerede kjente og kjære Bokmagasin som eget bilag i bladet. Det ble et par glass og et par timer med mer enn et par gode venner — kokt ned her til et par minutter.
«Hva er det med dens styrke, den som gjør meg ør … ikke varm, men temperert, ørete temperert» – sitat Ole Robert Sunde (Bokvennen nr. 3/2007). Sunde snakket riktignok ikke om Lars Petter Sveen, årets debutantprisvinner, men innholdet i sylinderen til venstre. Vi legger sammen to og to og får fire: Sunde sitter i Det litterære Råd + Sunde dyrker whiskyen Laphroaig = Sunde meldte seg frivillig til å gå på polet og kjøpe presang til prisvinneren. Utlegget får han sannsynligvis refundert av Forfatterforeningens kontordame neste torsdag. Og sånn går nu dagan i det litterære Gnore.
Hvorom allting er: Gratulerer, Lars Petter Sveen! Håper bare det overrakte vievannet ikke medfører at du innrulleres i noe litterært trossamfunn. Vi ville feiret med et par halvlitere i stedet, for sikkerhets skyld.
Fins det noe flauere enn folk under tredve som anlegger et gammelmannsaktig blikk på sin egen ungdomstid? Litt nostalgi kan være koselig, men det er ikke søtt når 23-åringer mimrer tilbake til et spesielt hjerteskjærende skoleball som fant sted for (f.eks.) hele seks og et halvt år siden.
Veronica Maggios «17 år» tråkker delvis i samme felle, men uten at revesaksa klapper til rundt leggen hennes. Hvorfor? Jeg tror det skyldes et øyeblikk som inntreffer 2 minutter og 46 sekunder ut i denne videoen: Etter å ha sunget «jag var 17 år, ville inte va den/ som blev kvar» («bli kvar» i hjembyen Uppsala, that is) gjennom tre–fire refrenger, endrer hun plutselig linja til «jag blev en av dom som aldrig kommit hem» – og slår samtidig blikket ned, liksom blyg over sin egen innrømmelse. Dermed dementeres også romantikken i de forutgående versene, slik at låta i sum blir en passende miks av blottleggelse og fortielse, avsløring og tilsløring av den unge voksnes nær-nostalgiske sentimentalisme.
Maggio spiller på Blå i kveld, men det er utsolgt. Altså blir det øl og YouTube på oss andre. Fint nok det også.
Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
Verden har sin egen rytme – kjent og trygg. Når denne manipuleres, reagerer folk følelsesmessig. Litt enkelt sagt: Slow motion får tårene til å renne; fast motion trigger lattermusklene. Det første har både Sportsrevyen og Wes Anderson lært seg å utnytte; i sistnevne disiplin er Benny Hill evig konge på haugen. De legendariske sluttscenene i The Benny Hill Show var uskyldig moro i en uskyldig tid – evt. hysterisk moro i en hysterisk tid, litt avhengig av hvordan man betrakter 70-tallets politiske klima.
Innrømmes: Vi har ikke orket å se Thomas Seltzers 
«…i samling» har i alle disse åra vært en ære forbeholdt poeter. Det er det første diktdebutanten får høre: Du, det blir ikke rare salget så du kan glemme å bli rik, det blir ikke flere damer/typer på deg heller, de foretrekker prosa og musikkfestivaler, likedan med oversettelser og internasjonal anerkjennelse: glem det, never gonna happen, men en dag, kompis, om kanskje 20 år, gir vi ut diktene dine i samling! Og det har vært nok for mange av oss. Så kommer altså Frode Grytten. Oddingen. Mannen som ga opp poesien etter første forsøk. Så kommer han med noveller i samling. Hørt på maken? 870 sider med prosa om kvinner og menn og kjærlighet og faenskap. Alt fra den første samlinga i 1986, til den foreløpig siste i 2007; 21 år med noveller; 21 år i noveller; Flamme må snakke litt med den samla mannen om det:
Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
