Flamme Forlag utfordrer herved sine… nei, vent litt, vi sier inviterer, utfordrer låter litt for mye av pistols at dawn, så vi sier inviterer, og dét herved, sine lesere og lyttere, venner og fiender, til å svinge innom en dag det måtte passe, å måle krefter med visse navngitte (det kommer) internasjonale størrelser i en runde av mini-labyrint – en håndholdt versjon av det populære brettspillet fra under de tusen juletre den gang da. Spillet ble fisket ut av en gammel kasse med lopper på loppis på Grünerløkka skole nylig og har raskt blitt en såkalt farsott i flammekretser. Opplegget er enkelt: å manøvrere kula langs den stipla linja forbi de tyve truende hull. Topper du for eksempel skåren til…

Jesper Ganslandt, som kom seg helt til fire?
Dave Eggers, som kom seg helt til ni?
eller
Martha Wainwright, som håndstødig kom seg til smått brukbare tretten?

Hva tror du?

Leonardo da Vinci malte med sin egen sperm. Anselm Kiefer impregnerte dagboka 20 Jahre Einsamkeit (1971—1991) med samme kroppsvæske. Har vi å gjøre med en lite påaktet understrøm, bokstavelig talt, i kunsthistorien? Mulig det. I dag gjør vi et nedslag i kunstnerskapet til amerikanske Jerry Dreva (født 1945 i Milwaukee, Wisconsin): På 1970-tallet var han en sentral aktør innen den transnasjonale mail art-bevegelsen, som stort sett bedrev uskyldig utveksling av kunst pr. brevpost. Men Dreva ga bevegelsen en ekstremistisk twist. Verket Wanks For The Memories: The Seminal Work/Books of Jerry Dreva ble skapt ved at opphavsmannen fylte boksidene med sine egne sædflekker. Da alle sider var dekket, distribuerte han boka til intetanende venner i mail art-nettverket. Det er på denne bakgrunn Dreva gjerne omtales som «the man who had a thousand orgasms for art».

Noe som lå foran deg som du har lagt bak deg: en himmel, en morgen, en by, en retur. Du får lyst å skrive, eller spørre: hvorfor er det ikke plass til alle der oppe når det er plass til alle her nede? Et fly dras over den blå himmelen som en nal over et vindu. En rød gubbe blir grønn. Og du går sammen med en god venn gjennom en god, gammel by; går den samme veien du kom; den samme veien du skal komme: toget til Oslo går 14:25: hva rekker vi innen den tid?

Vi introduserer herved en ny serie på forlagets nettsider: Perler fra avantgardens historie. Aksjoner og happenings utført av det tjuende århundrets dadaister, surrealister, lettrister, patafysikere, situasjonister, fluxister, neoister og andre bajaser presenteres her til kollektiv inspirasjon og fornøyelse — iblant også til skrekk og/eller advarsel.

Først ut er Kiki Bonbon — muligens et pseudonym for kanadieren Jean-Luc Bonspiel — og hennes neoistiske filmklassiker Flying Cats fra omkring 1980. Vi har ikke sett den, men handlingen skal være som følger: To menn, iført hvite frakker, står på taket av et høyhus. De har med seg et utvalg katter. En etter en blir kattene plukket opp og kastet i døden. Underveis gjentas setningen «the cat has no choice» som et mantra.

To assosiasjoner: Først en forgjenger, Salvador Dalí. Så en etterfølger, Roy Andersson. Hadde frakkemennene bare nøyd seg med kattedyr!

Sleng gjerne innom Litteraturhuset førstkommende torsdag kl. 19. Da installeres Matias Faldbakken i en ørelappstol for å bli dybdeintervjuet (forsøksvis!) av undertegnede. Og i den anledning: Kjære lesere, har dere spørsmål til Matias/Abo? Send dem isåfall til bendik (at) flammeforlag (dot) no. De tre beste trekkes opp av hatten torsdag kveld.

Allerede på blokka: Ettersom tittelen «Unfun» nevnes på side 127 i The Cocka Hola Company — hvor detaljplanlagt var egentlig trilogien? Hvorfor har ikke nyordene «stemningsdiktator» og «humørkameleon» fått plass i Bokmålsordboka? Og hva slags forhold har vår mann egentlig til Stewart Home og neoismen? Vel. Dertil skal vi rimeligvis forsøke å trekke noen «lange linjer». Hvis publikum roper OOOH og JAAAA, regner vi seansen for mislykket.

Det er tidlig. Det har ennå ikke rukket å bli seint. Flammes utsendte i Stockholm fant nemlig senga før ni i går kveld, etter en lang tur og lengre dag og møte med Farvel Falkenberg-regissør Jesper Ganslandt som tok med Haagensen og reisekompis Klakken til So-Fo-delen av Stockholms etter hvert så populære Södermalm. Vi drakk vann på Svart Kaffe og snakka om oppvekst og hjemsteder. Før altså hotellet tok oss og det ble ikke seint i en stor by. Men nå er det tidlig. Nå er det hotellfrokost. Og vi får, på vei gjennom hotellkorridorene, den samme følelsen som vi fikk for første gang gjennom korridorene på Park Hyatt Tokyo i Tokyo i Lost in Translation da Bill Murray sjekker inn seint på kveld. Short and sweet, sier Haagensen. Very Japanese, legger Klakken til. Før koret kommer: I like that.

The Tough Alliance samplet situasjonisten Guy Debord («La Société du spectacle») allerede i videoen til «Koka-Kola Veins». Vrient å overgå! Men grabbarna från GBG har mer på lager. I denne ferske videoen til «Neo Violence» blir vi med på innsiden av Babels tårn, intet mindre (her i flamsk olje anno ca. 1600) — for der å finne knæsje neonlys, gresk marmor og rikelig tilgang på baseballkøller. Det hele minner oss litt om de skumle sluttscenene i Kubricks 2001: A space odyssey. Henning Fürst er dessuten til forveksling lik dr. Dave Bowman.

Undertegnede var så heldig å se The Tough Alliance på Acceleratorfestivalen i fjor sommer. Køen utenfor klubbscenen vokste seg kanskje 600 meter lang mens Bright Eyes gaulte hjelpeløst i bakgrunnen. Et par venninner av Erlend Øye gjorde et patetisk forsøk på å snike (og ble ferska! ho ho). Etter halvannen time ble så slusene åpnet — hvorpå herrene Fürst&Berglund underholdt bermen i max. 20 minutter, komplett med playback og bakgrunnsvideo av sprettende delfiner, før de takket for seg og gikk av scenen: Truly sorry thought you’d get the wink/ it’s in our nature to be out of synch. En «situasjon» i nevnte Debords ånd, indeed.

Jorda skalv. En bank raste sammen. Da folk strømmet til for å grave fram familie og venner, ble de nektet adgang. Politiet fryktet at de var ute etter pengene.

Mannen hennes er fanget der inne. Og nå er det hun som skjelver. «Hva skal jeg med penger? Jeg trenger et menneske.»

Innimellom all annen (og til tider utålelig, dette vet vi) presse, tar Martha Wainwright — som nettopp har lansert sin andre plate i know you’re married, but i’ve got feelings too — seg tid til å snakke med Flamme Forlag. Wainwright er i Oslo for å spille på Rockefeller, og det skal ikke nektes for at Flammes utsendte både er nervøs og ærbødig i møte med den 32 år gamle låtskriveren, sangeren og kulthelten Wainwright, som helt siden Bloody Mother Fucking Asshole-EPen har tilrevet seg en plass i den mentale seksjonen forbeholdt alt ærlig, nakent og entusiastisk. Alt du ikke kan forholde deg likegyldig til. Alt sant — om det er sant eller ei. Alt godt — om det er godt eller ei. Alt jævlig — samme hvor jævlig det er. Hun gir oss en drøy halvtime og virker så mye mindre på andre siden av bordet enn Flammes utsendte hadde sett for seg. Men hei, vi er alle mennesker.

Til saken: Jeg tror jeg har lest et sted at Martha Wainwrights første ambisjon var å skrive for scena, bli en såkalt playwright; en ambisjon som skyldes, får man tro, et ønske om (forsøksvis) å bryte med en familie av musikanter. Stemmer det?

MW:- Heh, jo, det stemmer. Jeg drømte kanskje om å bli en dramatiker til å begynne med. Men det er jo veldig vanskelig. Det var egentlig og alltid en utopi, tror jeg. Men noe av det jeg fikk ut av det var en følelse eller opplevelse av at det verken er synginga eller spillinga som gjør meg stolt som musiker, men at jeg innimellom klarer å skrive et dikt. Det får meg til å føle meg veldig … fullendt. Langt mer fullendt enn jeg faktisk er, antagelig. Jeg tror jeg har lurt verden litt (vi ler). Poeter er gjerne veldig taleføre, intelligente mennesker. Jeg er ikke spesielt intelligent. Men jeg er ikke så dum at jeg bare lar følelsene rase på scena uten tanke på poesien i det og at publikum først og fremst trenger noe å identifisere seg med.

Les mer » 

Spring is like a perhaps
Hand in a window
(carefully to
and fro moving New and
Old things, while
people stare carefully
moving a perhaps
fraction of flower here placing
an inch of air there) and

without breaking anything.

Flytte omkring på ting: ja. Uten å ødelegge noe: vel. Men tanken er fin, kjære e. e. cummings! Våren kom og gikk — nå synker gradestokken brått mot ti, det er fram igjen med skjerfet og apriljakka. Sola etterlot seg dette diktet og en sang av Santogold: «Your Voice» er herlig dub-dub-dub og lukta av støvete, falaffeltilgrist storby. En liten sommerhit på forskudd? Bortgjemt som b-side? Without breaking anything.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.