Sommerdagboka: Ola Innset

Han var nesten helt framme ved enden av tunnelen, der alt stod klart til morgendagens storslåtte seremoni, akkurat som han hadde antatt. Det svake lyset fra taket var mer gult her, kanskje en annen type lyspære fra en annen leverandør, og det viste fram et skinnende nytt, svart og grønt lokomotiv. Det som med pomp og prakt skulle kjøres gjennom tunnelåpningen i morgen. Skinnene gikk helt fram til, ja, de forsvant inn i jordveggen foran. På den var det plassert små dynamittladninger, som skulle eksplodere i den siste, antakeligvis helt unødvendige sprengningen. I hvert fall håpet Fredrik August Brikk at den var unødvendig, at det hele bare var ment for å gi en spektakulær effekt for dem som skulle stå utenfor når tunnelen ble offisielt åpnet om under tolv timer, da det første toget skulle brase gjennom veggen.

Håpet hans var at han ville greie å trenge seg gjennom de siste centimeterne med jord helt for egen hånd. Det måtte kunne gå. Han visste hva dem som kom etter ham var i stand til.

Én god idé. Det var alt som skulle til for å forandre hele situasjonen, forandre verden. Det hadde faren hans ofte sagt, og Fredrik August Brikk var ikke en sånn som glemte ting. Han husket ting fra fortida, og han hadde ideer om framtida. Hvis Fredrik August Brikk faktisk overlevde dette, ville ideen han nå skulle iverksette være både mor og far til alle ideene som ville komme etterpå. Forretningsideer som kunne revolusjonere hele bransjer, gjøre ham rik og berømt. Fredrik August Brikk ble oppildnet av tanken, og med det samme han kom fram til tunnelveggen gikk han i gang med en voldsom kraft. Jorda var stort sett løs, bare litt grus og småstein innimellom, og han tenkte at jo, dette kunne gå. Blodet piplet fram fra de opprevne hendene, men Fredrik August Brikk enset det ikke, bare jobbet på videre. Han hadde alltid vært god til å jobbe, det hadde også faren hans sagt til ham, men det var det med ideene som var det viktigste. Det nyttet nemlig ikke lenger å bare være god til å jobbe, var omkvedet. Skulle man komme noen vei i den nye tida, måtte man ha gode ideer også. Og det hadde han, Fredrik August Brikk.

Med ett kjente han luft mot fingrene. Frisk, kald luft. Han gravde enda raskere, som et vilt dyr på vei opp av jorda, ut i dagen, han kunne se lyset nå. Han stakk begge armene ut og skyflet jord til side.

Så fikk han dyttet hele hodet gjennom. Det skjedde overraskende fort, og han skrek av lettelse. Håret var fullt av brun og svart jord, han blødde fra panna, men der ute, i lufta, var det begynt å lysne. Skumringslyset gjorde at han i et kort øyeblikk glemte hva han holdt på med. Han hørte fuglekvitter. Plutselig var det som om Nyquist-byen fortsatt lå der og at Fredrik August Brikk kunne se den foran seg: Det majestetiske trehuset på hjørnet av Fjordveien og Nyquists gate. Det hadde vært fagprøven til byggmester Peterson, bestefarens onkel eller et eller annet sånt. Faren hadde sagt det hver gang de gikk eller kjørte forbi. Bak der igjen de mindre trehusene nedover mot vannet, alle smågatene og bakgårdene med klesvask hengende i snorer mellom epletrær og husvegger. Så den store leiegården Port Arthur nederst i Værlegata. Tre etasjer med leiligheter, sliten murpuss malt i en svak rosa farge. Alt dette lå liksom der foran ham nå, en tidlig morgen før noen skulle stå opp og komme seg på jobb i en av byens fabrikker.

Det var bare et glimt, en ørliten sprekk i tida, for ingenting av dette fantes lenger. Foran Fredrik August Brikk lå et stort hull. En gigantisk byggeplass med utsikt til containerhavna ved vannet og det nedlagte Mossesia Motell ved fergekaia. Steinulla, den store Rockwool-fabrikken, klamret seg fast oppe i kvikkleireskråningen – som en aller siste rest av det som en gang hadde vært en industriby, på kanten av pendlertogutbyggingens mørke avgrunn.

Fredrik August Brikk var uansett ikke sånn som de andre sidrompa folkene i denne sovebyen, som alltid så bakover, og definerte stedene rundt seg ut fra hva som hadde vært der før, i stedet for hva som var der nå eller alt som skulle komme til å komme. Det var jo godt kjent: Dobbeltspor til Oslo, ny togstasjon, en «Barcode light» nede ved vannkanten, med høyhus i glass og betong. Det var disse tingene Fredrik August Brikk pleide å se for seg, men i et lite glimt var det som om fortida faktisk betød noe for ham også. Ikke at fortida innhentet ham på noe vis, den hadde jo alltid vært der, men det var som om han plutselig innså at den virket også på ham.

Merkelig, tenkte Fredrik August Brikk, mens han heseblesende kravlet seg opp i knestående. Men akkurat da kom en ny sprekk i tida, idet et skudd hørtes fra inne i tunnelen, og Fredrik August Brikk falt forover på magen, død.

fra Ola Innsets Under Moss, kommer september 2025