Sommerdagboka: Olav Reisop

Hun kom til seg selv og krabbet i land. Ikke i våt snø, men i land. Myr, våt jord, en knaus. Hundene var borte, det fantes ikke spor etter hverken dem eller sleden, og enda underligere var det blitt sommer. Eller høst. For det var en av disse dagene i september hvor himmelen er tom og sola ennå varmer, hvor øyenstikkere flyr lavt i myrhalsene og skogen ellers er uten lyd.

Hva gjorde hun? Hva kan man gjøre når virkeligheten ikke gir mening og det eneste man ønsker seg er forutsigbarhet, lover, rutine?

Hun pustet, så behersket hun klarte, mens hun så seg rundt. Et par dvergbjørker langs bekkekanten raslet i svakt gulnet løv, resten av skogen var ennå i sensommerfarger. Dypt grønt, nesten svart.

Det lød et plask i vannet foran henne, hun snudde seg brått, var overbevist om at hun også skimtet en skikkelse komme til syne, før den forsvant igjen like brått.

Kanskje var det en fisk, kanskje var det en fugl, kanskje var det innbilning.

Nei, hun så hvordan ringer spredte seg i vannet før de traff myrkanten og opphørte. Det var virkelig noen der.

Hun fisket frem mobilen, forsøkte å skru den på, men den adlød ikke, selv om den skulle være vanntett.

Dette kan ikke stemme, sa hun til seg selv. Dette må være en drøm. Fingrene verket. Men de var ikke lenger like blå. Det ga heller ikke mening.

Hun vrengte av seg klærne, la dem utover den nakne skogbunnen, beholdt bare ulltrøya på.

Hvis dette er en drøm, tenkte hun, så er det den mest livaktige jeg noensinne har hatt, men noen annen forklaring kan det heller ikke være, for jeg er ikke her, jeg er ikke nå.

Etter en stund tok hun på seg selebuksen og turstøvlene, før hun bandt resten av de halvvåte klærne i en bylt som hun bar over skulderen. Og så vaset hun gjennom skogen, ned gjennom Våtrudsdalen og ut på Gamle Jeppedalsveg, son hun fulgte hele veien hjem. Eller til det hun trodde var hjemme. En nedslitt skogfinnestue, i nøyaktig samme forfatning som da hun kjøpte huset.

Hvis det virkelig er en drøm, slo det henne, så kan jeg utnytte det at jeg er fri, at ingenting får betydning. Hun plukket opp en stein, ikke større enn at den lå godt i hånden hennes, og kylte den inn gjennom et av vinduene i uthuset så det singlet glass utover veden der inne.

Snart begynte hun å gå nedover Jeppedalsvegen, forbi Rustadgrenda og ned til hovedveien, hvor hun til slutt kom frem til Samvirkelaget – som fremdeles holdt åpent. Det var ikke stengt. Så rart, tenkte hun. Men i drømmer er allting mulig, slo hun seg til ro med.

Bjellen over døra ga fra seg den samme muntre klangen som hun kunne huske fra tiden før nedleggelsen.

Maija, er det deg?

Hun bak kassa så på henne, gransket henne, straks Maija var kommet helt innenfor.

Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Har det hendt noe?

Maija svarte bare at hun hadde vært på skogstur.

Alene?

Noe sånt, sa Maija. Svaret ga kanskje heller ikke helt mening, men det spilte ingen rolle her hvor hun befant seg nå. – Og så har jeg glemt lommebok, og mobilen fungerer ikke, kan jeg plukke med meg noen varer og betale for dem senere?

Hun fikk et smil og et nikk til svar, og et blikk som var fullt av omsorg, og ikke den fordømmelsen hun var blitt vant med.

Maija tok en glasscola fra kjøleskapet, som hun styrtet i butikken, og en pakke rosinboller, og gomlet i seg fire av dem straks hun igjen var utenfor.

Så gikk hun til Sandsnesseter, men isteden for å følge den lille gårdsveien innover mot tunet lenger sør dreide hun av fra hovedveien allerede ved Nystujordet, og smøg seg som et kattedyr langs kanten og inn mellom huset og låven på Nystua, uten å skjønne helt hvorfor hun tedde seg så forsiktig.

Nå var det blitt kveld, og det lyste i vinduene i huset ved siden av, det huset som en gang hadde vært hennes eget hjem. Og nå skjønte hun likevel hva denne snikingen kom av. For der inne, i den opplyste stua, så hun to skikkelser. Det var Sivert og Maija, henne selv.

Det var heller ikke mulig, men det var likevel slik det var. Og ikke mer enn hun var i stand til å akseptere, slik denne drømmeverdenen fortonte seg.

Hun tok seg til å spionere.

De kranglet der inne, snakket, gråt, kranglet igjen, før Sivert knakk helt sammen. Hun så at Maija holdt rundt ham, og syntes det virket gjenkjennelig. Så satte de seg. Maija der inne så ut som om hun lyttet, mens han snakket, i det som snart fortonte seg som en endeløs strøm.

Hun spiste resten av bollene og sovnet i gresset på låvebrua, klærne var tørre og varme nok til å sove i ute når natten var varmere og mildere enn den hadde vært på en evighet.

Om morgenen hørte hun det gå i ytterdøra.

Hun så Sivert liste seg ut og gå mot sjøen.

På trygg avstand snek hun seg etter.

Hun så ham kle av seg og legge klærne fra seg på benken der nede ved vannet, før han vasset nølende ut i det kalde.

En gang snudde han seg brått, og hun trodde hun var blitt oppdaget, men det var en diger svartspett han hadde fått øye på.

Men oppdaget? Hvilken rolle spilte det? Hun var jo bare henne, og for ham var hun Maija.

Så så hun at han stod og tisset. Eller hun så det ikke, men hørte det, gjenkjente lydene, hvordan det skvalet i vannet.

Så kastet han seg fremover, krålet utover, før han dukket og ble borte.

Hun rakk å telle til tyve før han kom til overflaten igjen og fortsatte å svømme i retning Holtodden.

Hun gikk ned til plassen deres, kledde av seg og la klærne sine inntil hans.

Hun gikk raskt ut i det kalde vannet, var tross alt herdet siden sist. Og så svømte hun etter ham, uten å bli oppdaget.

Hun så ham klyve i land på en av de store rullesteinene som alltid har ligget der, på den andre siden, urørlige. Han snudde seg og oppdaget henne hundre meter fra land. Han løftet hånden, skygget for sola, ristet på hodet, som for å vise at han knapt trodde det han så – en svømmende Maija.

Snart kløv også hun i land og satte seg tett inntil ham på den samme steinen. De sa ingenting. Men måten han så på henne på fortalte henne likevel en hel del. Han lente seg bakover. Hun fulgte etter, kjente hvordan sola tok, og følte seg yngre. Hun kysset ham, og snart lå de sammen i blåbærlyngen mellom furutrærne lenger inn på odden. Det var vondt og klønete, men også godt, hele tiden var det noe som stakk henne i ryggen, småkvister og barnåler, naturen.

Etterpå gikk de langs stranden, fremdeles nakne, og gjentok det de hadde sagt til hverandre for en evighet siden, at dette var stranden deres, og at det alltid kom til å være det. Beveren var ikke å se, men de gjenfortalte historien om den med så stor detaljrikdom at de trodde de kunne høre halen slå der ute. Han sa at han ikke kunne melde ham, sin egen far, og hun svarte at det var greit, hun forstod, det spilte ingen rolle lenger.

Han smilte, kysset henne, holdt henne lenge. Så hvisket han henne i øret at han elsket henne, før han spurte om de kanskje skulle gifte seg.

Det hørtes ikke videre romantisk ut, tenkte hun, når han sa det på den måten. Men de stod på en strand, nakne, høstsola varmet huden, småbølgene slo mot land – hva kunne vel være mer romantisk enn dette? Dessuten forpliktet ikke svaret hennes, ikke nå lenger, hun ville si ja, og hun sa ja. La det skje. Han tvinnet en bjørkestrimmel mellom fingrene, kveilet endene om hverandre til det lignet en slange som bet seg selv i halen, så løftet han hånden hennes, og tredde den på ringfingeren hennes. Nå var de forlovet.

De kom tilbake til plassen deres, benken med klærne i hver sin bylt, og så kledde de på seg igjen, i taushet.

Han så forundret på antrekket hennes, en ulltrøye og en selebukse som han aldri hadde sett henne i tidligere.

Jeg var redd for å fryse, sa hun.

Hun begynte å gå.

Kan du ikke gi meg et forsprang, sa hun, og løp opp mot huset alene.

Han fiklet fremdeles med beltet mens han så henne forsvinne oppover jordet. Ikke én gang snudde hun seg for å se etter ham, hun var bare fast bestemt på å komme seg vekk, for hun visste at det ikke var her hun hørte hjemme.

fra Olav Reisops Jeppedalen, utkommer september 2025.