
Hvem skrev forrige års beste nordnorske bok? er spørsmålet som juryen til Havmannprisen igjen stiller seg, når de skal kåre fjorårets beste, og blant de nominerte finner vi Håvard J. Nilsen og hans imponerende roman «Elektrolysesang». En roman lagt til forfatterens hjemby Mosjøen, og som i all hovedsak handler om norsk tungindustrihistorie. Håvard skriver om folka i elektrolysen, om arbeiderklassen på femti- og sekstitallet og om å bygge landet, som det heter. Og midt oppi alt det skriver han også om å drømme. Som vi alle gjør. For det er mennesker som jobber og bygger og lever. Og alle mennesker drømmer. Vi drømmer stort og vi drømmer smått. Helt til den dagen kommer da vi pakkes inn i søvn og ingen drømmer lenger fins. Men det får vi ta en annen gang, nå vil vi snakke litt med den nominerte.
FF: Gratulerer med nominasjonen, Håvard.
HJN: Hjertelig takk for det!
FF: Tenker det var en fin beskjed å få?
HJN: Ja, det er veldig stas, altså. Det er jo mye hardt arbeid å skrive, det tar lang tid og man sitter mye alene i det, så det er godt å få sånne bekreftelser. Jeg kommer på noe George Orwell skrev om det å skrive: «Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven on by some demon whom one can neither resist nor understand.» Og når det er sånn det er, er det klart at det er hyggelig at arbeidet blir satt pris på.
FF: Hva vil du si om romanen til de som ennå ikke har lest den? Hvordan vil du beskrive den, mener jeg.
HJN: Den er først og fremst ei skildring av livet i tungindustrien på slutten av 50- og utover på 60-tallet, og av kameratskap og slit i et tøft arbeidsmiljø. Jeg har prøvd å skildre hvordan de tok vare på hverandre, og forma hverandre, de som jobba på ovnene i elektrolysen, og hvordan deres fortellinger fletter seg inn i den større fortellinga om det moderne, industrialiserte Norge etter krigen. Den er også ei kjærlighetserklæring til Mosjøen, en ganske typisk kraftindustrialisert småby innerst i en fjord, men spesiell for meg fordi den er hjembyen min.
FF: Har du kanskje en god historie fra skrivinga av «Elektrolysesang» som du vil dele med oss?
HJN: Da vil jeg løfte fram alle de fantastiske timene jeg har fått sitte og snakke med veteranene fra Verket, de som gav meg av tida si og av fortellingene sine, og som jeg kunne e-poste og ringe når jeg hadde behov for det. Det var slående å oppleve hvordan de på slutten av intervjuet kunne finne på å utrykke bekymring for at jeg jo hadde fått så lite av verdi, mens jeg hadde sittet på kanten av stolen gjennom hele intervjuet og tatt imot det reneste gull. Moralen får være: Ikke undervurder gullet du har i deg!
FF: Jeg vet du har vært i Mosjøen og snakka om boka, hvordan var det?
HJN: Det var veldig gøy! Jeg var gjennom hele prosessen bekymra for om jeg kom til å klare å skildre noe jeg selv aldri har erfart på en slik måte at de som faktisk har erfart det, kom til å kjenne seg igjen, og ut fra tilbakemeldingene, klarte jeg det. Forfatterkollega Tor Martin Leines Nordaas, som også er fra Mosjøen, leda samtalen, som han også gjorde da jeg var oppe og snakka om «Om høsten kommer de tilbake» i 2022, og som alltid var han bunnsolid.
FF: Jeg vet ikke hvor enig du er, men det har alltid vært noe som har knytta den syngende prosaen til romaner om arbeiderklassen og det harde skiftarbeidet på fabrikken, hva tror du ligger i den koblinga?
HJN: Hm, kan det være noe i klangen av hammeren mot metallet? Rytmisk, syngende? Og at alt inngikk i den jevne rytmen i et ridig turnusarbeid? Og så har jo sangen alltid vært essensiell i arbeidsbevegelsen, på samme måte som den har vært det i den lekmannskristne tradisjonen jeg har vokst opp i, som en måte å bygge bevegelse på. Sangene vi er sammen om, knytter oss til hverandre.
FF: Vi er jo midt i påska om dagen, har du gule tulipaner på bordet og appelsiner i skålen?
HJN: Å, nei du, her er det bøker overalt, og papirer, siden jeg sitter med det nye manuset jeg skal sende om ikke så lenge. Det er veldig spennende å jobbe med nytt stoff, og så er det jo alltid så fint å skrive. Ganske enkelt skrive.
FF: Åkei, Håvard, gratulerer igjen, dette var så fint og fortjent, jeg krysser fingre og ser fram til neste gang.
HJN: Tusen takk!