Så klarte Italia det. Så klart! Slo Frankrike 2-0. Ei grei straffe og et litt snodig selvmål var alt som skulle til så, vips: turneringslaget Italia VIDERE. Og skal vi med det tro det samme som TV2s gode kommentator Øyvind Alsaker og hans Tor Erling Staff-lignende sidekick Nils Johan Semb (sjekk når han går opp i fistel på slutten av lange utbrudd!) trodde etter kampslutt at italienerne nå blir VELDIG å regne med framover? Nettopp fordi det nesten gikk skeis? Med andre ord: er det beste som kan skje deg i fotball at det verste NESTEN skjer? Er det sånn? Er (litt) motgang vorspielet til suksess? Og om Italia skulle komme seg til en semi og i den møte Nederland, som på mange måter sørget for Italias andre liv i turneringa, hvor urimelig, evt. vakkert, er det om de azurblå kuker seg videre med 1-0 eller 2-1 eller etter straffer etter et kjedelig uavgjortresultat?

Les svar fra Richard Aarø, Oddmund Vaagsholm, Linda Klakken, Frode Grytten og Susanne Hedemann Hiorth under.

Richard Aarø (azurblå forlegger)

— I går var jeg for første gang i løpet av EM ordentlig nervøs. Jeg følte meg nokså trygg på at Italia ville slå Frankrike, men hva ville Nederland bidra med? Kunne de motstå fristelsen å kvitte seg med Italia her og nå? All ære til Nederland. Nå kommer de til å ryke ut mot nettopp Italia i semifinalen og likevel fremstå som vinnere. Mitt noe zappete inntrykk av Romania er at de bare var sånn passe interessert i å spille kvartfinale mot Spania. Gav de alt? Nei, de gjorde ikke det, og mer vil jeg ikke tenke på den saken for da. Italia møter Spania uten midtbane, men det kommer til å gå bra. Camoranesi vil gjøre en god kamp, vi har De Rossi og vi har Ambrosini. Vi? Ja, nå er det VI, og vi skal tape mot Tyskland i finalen, og det skal være greit, vi unner Tyskland dette EM. Så alt skal være som før? Nei, ingenting skal være som før.

Oddmund Vaagsholm (forfatter på elefantjakt)

— For å gjøre en fotballfaglig analyse først: Italia er det ferdighetsmessig sterke Hellas. Italia er Hellas med doping, bestikkelser og overdrevent kroppsspråk, inkludert provoserende og lite elegante svalestup. Italia er det fotball-landslaget i verden som mest kynisk undertrykker flest tilløp til improvisasjon, kreativitet, lekenhet og ukontrollerte initiativ, nettopp fordi at disse mulighetene så åpenbart ligger der, godt til rette. Det minner meg på en annen storhet, som heller ikke tillot ad hoc: Vito Corleone. I den scenen i den første Gudfaren-filmen hvor han skjønner at Sonny aldri i sitt liv kan bli don. I den scenen hvor Sonny kaster seg inn i samtalen med en annen mafiafamilie, og avslører sitt anliggende, sin natur, sin menneskelige intuisjon, sitt ukontrollerte temperament. Hvorpå Vito tungt forteller ham: Don’t let anyone outside the family know what you think ever again. Det er Italias fotball for meg. Det er Andrea Pirlo for meg. Fordekt storhet. Undertrykt artisteri. Seig materie. Kjedelig affære.

Italia ryker ut av årets EM mot Spania i kvartfinalen. Kan vi ikke håpe på det, da? Spania fortjener det sånn. De legger så mye sagmugg igjen etter seg når sirkuset forlater mesterskapsbyen hver eneste gang. De kaller inn artistene og fotballelskerne og lettvekterne hvert eneste mesterskap, og viser sitt blotte og naive ansikt hver eneste gang. Derfor får de ikke straffespark når lille David Silva blir løpt ned av elefanten Johan Elmander. Det er jo klart at Spania også kunne ha gjort som Italia, og spilte med den spanske Marco Materazzi eller den spanske Luca Toni eller den spanske bikkja Gattuso, men Spania elsker seg selv for høyt til å komme trekkende med elefantene i mesterskap. Derfor er de veike, derfor er de naive, derfor er de litt stakkarslige, men også derfor heier jeg på dem. Av samme grunn jeg opprinnelig begynte å heie på ulike fotball-lag: Fordi muligheten til å rundspille et annet lag og vinne overlegent er tilstede. Uten denne muligheten forsvinner fotballens magi. Italia har glemt denne barndommen, glemt at fotball handler om muligheten til å rundspille et annet lag og vinne overlegent, glemt at også vi utenfor familien vil se noen bli overlegent rundspilt. Spania har bedre hukommelse.

Linda Klakken (forfatter som allerede savner Henry)

— Jeg synes vi gir motgangen litt for mye smiger hvis vi sier at den er nøkkelen til suksess. Motgang er motgang, slik jeg husker det. Tror ikke jeg har stått til knes i motgang og tenkt: Herlig! Motgang! Nå kryper jeg under dyna og venter på suksess! I fotballen kan motgang utløse noe magisk; en følelse av tilstedeværelse i spillergruppa som ikke viker for noe, ikke engang frykt, når de skjønner at de ikke har noe å tape. Jeg tror motgang og suksess henger sammen som yin og yang, som to krefter som hele tida slåss mot hverandre og bytter på å vinne. Dermed fører ofte motgang til suksess, og omvendt – etter ufattelig gode perioder kommer det ofte en uventa nedtur, slik forestiller jeg meg det i firfislehjernen min. Universet handler om balanse. Italia er på vei opp igjen etter en famlende start. Kanskje det var sunt at hollenderne kasta ei bøtte iskaldt vann i trynet deres i åpningskampen. Nå virker de mer skjerpa, men de hadde vært tjent med en Pirlo og Gattuso i førsteelleveren i kvarten. For ikke å snakke om Cannavaro, en levende mur den mannen. Jeg så Frankrike-Italia på en knøttliten skjerm på mac-en til en kompis, og holdt med Frankrike til det siste, selv om Thierry Henry var irriterende dårlig til å være Thierry Henry. Jeg ble verken glad eller trist da Italia gikk videre, men jeg fikk tårer i øynene likevel, tror det var bildene fra tribunen som snek seg under stålpanseret mitt; elleville italienere som omfavnet hverandre og tårevåte franskmenn som knuga på den sprell levende hanen de hadde smugla med inn på stadion. Jeg håper imidlertid at Spania går videre på bekostning av de azurblå. Når det er sagt, blir jeg ikke forundra om de kuker seg (nydelig!) videre ved hjelp av stortåa til Toni. Med tanke på hvor lange bein han har, ser jeg for meg at den stortåa er enorm.

Frode Grytten (forfatter og svært motvillig medlem av den Blatter-konstruerte fotballmatriksen)

— Alvorlig, dette veit vi no: Som alle andre store fotballturneringar, er EM rigga. Planet Fotball er gjennomsyra av vondskap. Før meisterskapet sat Sepp Blatter og dei andre UEFA-tjukkasane nede i ein bunkers i Sveits og tenkte ut alt saman, sannsynligvis med kvar sin katt på fanget. Poff-laga ryk ut i kvartfinalen eller semifinalen. Spania, Portugal og Nederland er bare med for at ein framleis skal tru at fotball er det vakre spelet. Dei spelar fantastisk og medrivande i gruppespelet, så får Blatter det til å seie poff. Ut med dei. Ultranasjonalistane i Tyrkia og Kroatia går vidare for å bygge opp under vondarta nasjonsbygging på heimebane. Så er det ut med dei også. UEFA-tjukkasane har nok vurdert om dei skulle dra Hellas-trikset igjen, den vondaste planen av alle, slik dei gjorde for fire år sidan. Men det ville bli for opplagt denne gongen, derfor fikk Hellas no bare øydelegge eit par-tre kampar og ikkje heile meisterskapet. Ut med dei. Dermed gjenstår bare dei tradisjonelt vonde laga. Som Blatter altså har forsøkt å få oss til å tru vil ryke ut før kvartfinalen. Beckenbauer er som vanlig innkalt for å preike drit om Tyskland. Trøbbel internt. Slapp keeper. Til og med Tom Henning Øvrebø er involvert i driten, for å få det til å sjå ut som om Italia bare nesten kom seg vidare. Italia ser rustne ut, dei får gule kort i fleng, trenaren har nesten sparken. Alt ser heilsvart ut. Men det er same, gamle planen: Tyskland mot Italia i finalen. Lite å gjøre med det. Vi er lurt, igjen.

Susanne Hedemann Hiorth (begeistret bokklubb-bestyrer)

— Er dette et spørsmål om å ha en stigende kurve? Krangle seg videre i mesterskapet med klabb-og-babb-mål og vinne en avgjørende straffekonk? Kanskje det.

— Forrige gang Nederland vant EM, i 1988, tapte de 1-0 mot Sovjetunionen i første kamp, men fikk revansj med 2-0-seier mot samme lag i finalen (det var svaret på quiz-spørsmålet mitt i åpningspanelet.) Hollenderne åpnet ikke akkurat med å banke regjerende verdensmester 3-0. Så det kan være noe i dette med å ikke blomstre for tidlig. Her har vel Italia statistikken på sin side. Og de har ikke vunnet EM siden 1968.

— Men i alle spekulasjoner og konspirasjonsteorier holder jeg meg til det trauste slagordet «En kamp av gangen». Først skal Nederland møte nettopp Russland. Og det kan bli gøy. Det har ikke stoppet opp for Nederland ennå, de løper og løper, de kjemper om plassene på laget. Og selv om de nesten har vært for gode til å være sanne, tror jeg ikke de blir tatt i doping heller. En sjelden gang er det sånn at alt stemmer for et lag. Jeg håper det fortsetter. Nederland leder i hvert fall konkurransen om EMs peneste mål i min bok, uten hjelp fra dødballsituasjon, Henrys lange tå, utvisning m.m.

— Dette er et veldig bra EM, som svarer til forventningene og vel så det, så langt. Jeg har knapt rukket å kommentere noen ting før det har skjedd noe nytt.