Er det ikke sånn det er, kanskje? Vi kjøper og leser og sorterer dem. Og så deler vi på dem. Tror vi vet hva en annen kan like og sier, du, Ane/Bendik/Cato/ Diana/Erling/Frida/Geir/Hanne etc, har du lest Kristian Lundberg?, tror du kan like det altså, se her, lån med deg. Og så låner A/B/C/D/Etc med seg, og leser, og leser utlåneren inn i det lånte, for sånn er det også, ikke sant? Vi låner og tenker: hvorfor lånte han/hun meg denne?, prøver han/hun å si meg noe?, kommentere noe?, kritisere? Så leverer vi tilbake og sier kanskje noe sånt som: «Du som er så glad i regnet vil kanskje like den setninga om diktet og regnet på side 36 i Job?» Som du ikke husker. Men som du husker idet du leser den på nytt.

Dikten är på ett sätt ett ständigt
återkommande regn

Et stadig, tilbakevendende regn, blir det? Joda, liker den. Fin tanke. Regn, liv, dikt, i retur. Så kan vi kanskje slutte å si kom tilbake når noen går fra oss, men det regner!! i stedet.