Det norske huset handler om eiendomsmeglere, hyttebyggende millionærer og hvordan det er å bli konfirmert med ei sulten sag mellom hendene. Nedenfor finner du en Q&A med Frode Grytten, bokas stolte tekstleverandør.

FF: Boka består dels av nye tekster du har skrevet, dels av Jens Hauges fotografier av norske plankehytter. Hvordan kom samarbeidet til?
FG: Jens er en fantastisk fotograf, men også en venn. Jeg har alltid likt fotografiene hans, håndverket, stilen, det insisterende, det utholdende, han gir seg aldri før det er perfekt. Bildene hans har en ro og en undring som du aldri blir ferdig med. Da han kom med disse bildene av plankehytter, var det som å få en gave i fanget. Vi skulle lage ei bok sammen! Først ble jeg skrekkslagen, så måtte jeg summe meg litt, så kom tekstene, rullende ut som spiker fra en pakke.

FF: Hva var det med Hauges bilder som trigget deg?
FG: Vel, på sett og vis er det ikke nødvendig å skrive tekster til dem. Fotografiene er fortellinger i seg selv, teksten står der allerede, du lager teksten selv når du ser bildene. Så jeg tenkte lenge at jeg ikke burde skrive, men så begynte jeg å skrive helt andre tekster enn jeg først hadde tenkt, om Norge, om finanskrisa, boligmarkedet, eiendomsmeklere, asylsøkere. Bildene av de små, rare, skakke, vakre husene skapte en tankeflom som gjorde meg i stand til å skrive. Og etter hvert kom også en syklus av tekster som mer direkte handler om det å lage plankehytter. Så du kan si at jeg tok en nyttig omvei her.

FF: Var du en ivrig hyttebygger som ung?
FG: Jeg er ingen snekker. Nå har jeg ikke ti tommeltotter, bare seks og en halv, men alle har en eller annen gang lagd en plankehytte, eller lekt i en. Det er i alle fall inntrykket vi får når vi viser fram disse bildene. De treffer umiddelbart noe hos folk, et minnestoff blir aktivisert, nesten uten unntak: Ut pipler en eller annen rørende historie om plankehytter.

FF: Går det an å skrive om et fenomen som plankehytter uten å bli nostalgisk?
FG: Ja, jeg tenker at denne boka er alt annet enn nostalgisk. Den er veldig «her og nå», dette er ikke forfatteren som lengter tilbake til barndommen. Det er mer et forsøk på å skildre en allmenn overgangsrite, hvordan det er å bli konfirmert med ei sulten sag i hånda, ute i skogen, alene eller sammen med kompisene. Hvordan det er å bygge seg en verden man kan gå inn i, før man litt seinere kommer ut som en annen person, som en voksen.

FF: Boka ble påbegynt før boligprisene begynte å stupe. Har finanskrisa påvirket bokprosjektet på noen måte?
FG: Mens jeg holdt med på manus, gikk det plutselig opp for meg at jeg skrev om det som skjedde akkurat nå, akkurat her, jeg var så å si i synk med tidsånden. Det var ganske snålt, både utfordrende og inspirerende. Jeg hørte seinere på radioen at litteraturvitere mente at vi neppe ville få mange bøker som handlet om finanskrisa og boligbobla. Norske forfattere var altfor lite opptatt av sin egen samtid til at det ville bli bøker av det. Vel, her er i alle fall én!

FF: Flere av tekstene har en megler i hovedrollen. Er megleren vår tids erkeskurk, omfattet med samme intense hat som skattefuten eller den bilsakkyndige i forrige århundre? Eller bør han snarere betraktes med medynk, synes du?
FG: For et par år siden satt jeg i Strandgaten i Bergen sammen med sønnen min, som da var åtte–ni år gammel. Vi spiste is i sola. Litt lenger borte hadde meklerfirmaet Notar en stand. Unge menn i mørke dresser forsøkte å prakke hus og leiligheter på folk. Uten at jeg hadde kommentert meklerne, kom det fra sønnen min: «Du SER jo på dem at de er skurker!» Så meklerne har fått tildelt den rollen i vårt tiår, og mange av dem har vel forsøkt å leve opp til rollen, med sine dyre dresser, gelé i håret, champagneflasker og skinnende armbåndsur. Men i denne boka dynker jeg dem i empati, jeg drukner dem i omsorg. Jeg tror de trenger det, for de har ikke så mye av det selv.

FF: Plankehytter er ofte satt sammen av løsøre og avfall fra voksenverdenen. Det samme gjelder for en del av tekstene i boka?
FG: Jeg ville skrive tekster om det å bli voksen, om å nærme seg voksenverdenen. Unger lever på nåde fra og i samspill med de voksne. Selv om de bygger og bygger for å kunne stenge den verdenen helt ute, så siver den inn, kommer inn mellom sprekkene i veggene, under døra, klatrer til slutt opp stigen og henter ungene. Du er innhenta, og må forlate hytta for å bli en del av det universet du har forsøkt å bygge deg vekk fra. Det er både vakkert og smertefullt.