Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang: Ridley Scotts Gladiator (2000)

Når jeg tar den enkleste utveien, når jeg gir opp og legger meg etter en uutholdelig dag, hender det at jeg får denne tanken i hodet: Ro, tenker jeg, tenk på ro, bare skyv alt unna og tenk på ro. Jeg lukker øynene, puster tyngre, og stort sett framkaller jeg det samme bildet: Jeg befinner meg i en uendelig hveteåker, sola så sterk at det hele får en gyllen dimensjon, gjenskinn i hvert enkelt hveteaks, noe guddommelig, et slags paradis. Jeg flyter rolig gjennom åkeren, fingrene mine rører forsiktig ved hveteaksene, jeg slapper av og er overbevist om at jeg i løpet av noen sekunder vil sovne.

Men: På et eller annet tidspunkt, det slår aldri feil, går det opp for meg at dette er en scene i Gladiator. Dette er på ingen måte min egen erindring, men en gjort av filmens hovedperson Maximus, spilt av Russel Crowe. Og i dette øyeblikket, når jeg innser at jeg nok en gang har innbilt meg at jeg drømmer tilbake til et førmoderne gårdsliv sammen med kone og barn, ja, for i horisonten av hveteåkeren står nemlig dette og venter på meg, da … ja, da ler jeg nokså pinlig berørt for meg selv. Men var det ikke dit jeg ville? Jo. Nei. Nei! Jo!

Deretter får jeg ikke sove, for filmen spilles om og om igjen i hodet mitt. Jeg tenker på Maximus, som jeg akkurat forestilte meg var meg selv. Han er Roms ledende hærfører, keiseren ønsker at han skal ta over hans plass etter sin død, men keiserens sønn dolker både sin far og Maximus i ryggen, ganske bokstavelig. Maximus kommer levende ut av det og må starte på bånn, nesten som et dyr, en slave, og begir seg inn i gladiatorringen hvor han skaper seg et ry igjen. Jeg blir liggende og spille denne scenen hvor han på bestialsk vis dreper en skokk av gladiatorer i ringen, publikum nærmest sjokkert og måpende, og han skriker: «Are you not entertained? ARE YOU NOT ENTERTAINED? Isn’t that why you’re here?» Jeg blir rett og slett ganske revet med – og, ja, underholdt. Denne mannen hadde liksom alt, han var i ferd med å bli den mektigste personen i Rom, og så blir han plutselig redusert til noe som knapt ligner et menneske, en slave og en drapsmaskin, survival of the fittest og det hele. Nå må han bli den mektigste gladiatoren av dem alle, komme seg til Colosseum i Rom for å slåss, for å få sannheten fram, bevise at han er den rettmessige keiseren.

Og når han altså er aller lengst nede, i sitt mørkeste, så tenker han på denne hveteåkeren, sitt avdøde barn og sin kone, begge drept på den nye keiserens ordre, om jeg husker rett. Han har i hvert fall denne drømmen om å møte dem i livet etter døden, i paradis. Jeg gremmes over at jeg innbiller meg å finne dette rørende, at det gjør meg rolig, men så flyter jeg rundt i åkeren igjen, kjenner hveteaksene kile mot fingertuppene, og det er vel da jeg omsider sovner.