Innrømmes: Vi har ikke orket å se Thomas Seltzers «Trygdekontoret» – ergo har vi heller ikke «rett til å uttale oss». Men dette forhindrer oss ikke fra å låne øre til andres synsing. Nedenfor gjengis Jeg!-redaktør Arne Borges notater til episode 6:8 i uredigert stand. Med fotnoter.

(Liten reklamespott: Jeg! og GUSTAF avholder felles slippfest under Novafest 24. april. Sted: Glassbaren, Chateau Neuf, ikke Sound of Mu som tidligere hevdet. Reklamespott slutt.)

En rask oppsummering av Trygdekontoret, 18. mars, sett på nett-TV en drøy uke senere.

Panelet introduseres. Mira Craig har hoggtenner og Seltzer sier at vampyrer i dag må være forsiktige fordi det er «veldig mye AIDS».¹ Muligens tyder dette på at «tonen er satt». Per Egil Hegge og Ole Martin Ihle utgjør resten av panelet.

Mira Craig ler veldig mye av Seltzers oppleste, parodiske stil.²

En kort oppsummering av emoticonets (smileyens) historie legges fram gjennom å klippe sammen fakta opplest av forskjellige NRK-kjendiser. Det er en stund siden jeg har sett Harald Eia på TV³ og han har fremdeles tullestemme.⁴

Per Egil Hegge påpeker at han er veldig dårlig til å tegne. Når Seltzer faktisk humrer av utsagnet, lurer jeg på hvorvidt han syns dette er morsomt på en slags hyggelig måte eller om han er i en karakter som ironiserer over denne formen for «hyggelig» kommunikasjon. Dette får meg til å lure på hvordan «stemningen» er etter opptak.⁵

Hegges rolle er veldig ubehagelig. Ikke fordi han dummer seg ut, men fordi han plasseres i et situasjon som stort sett forsøker å undergrave hans «stil»/væremåte.⁶

Neste diskusjon går på hvilken musikksjanger som er mest miljøfiendtlig.⁷ Ihle uttaler: «Jeg er ikke så veldig miljøbevisst … men jeg føler ikke at jeg er så miljøfiendtlig heller.» Humor på Svanemerkets bekostning.

En kort «sosiologisk» analyse av en hiphop-video forekommer. Hegge blir bedt om å kommentere, trolig fordi han er eldst og «kulturkollisjonen» da blir mest markant. Stikkord: «det hvite middelklasseopprøret», «den amerikanske drømmen». De diskuterer hvilke instrumenter som er best.⁸ Bassgitaren vinner. Craig syns det er veldig morsomt.

——
¹ Sier han dette fordi det er morsomt å sette et gammelt motiv (blodtørstige vampyrer) opp mot et moderne fenomen (AIDS), eller ironiserer han over frykten for AIDS? Og viktigere: Er det viktig for meg som seer å finne ut av dette?
² Faktisk lager han tullelyder de gangene hun ikke ler umiddelbart, noe som til slutt får henne til å le. Dette kan minne om måten eldre gutter får yngre gutter (gjerne andres brødre) til å le. Alt de sier er liksom morsomt, i kraft av å være dem de er. Dette resulterer vel gjerne i «latterkrampe», altså en slags metalatter hvor latteren selv blir objektet for latteren, kombinert med undring («jeg skjønner ikke hvorfor kroppen min oppfører seg sånn; det er jo ikke morsomt»). Personlig syns jeg det er ubehagelig å ende i en sånn situasjon, særlig på grunn av umyndiggjøringen. Jeg regner med at jeg sier det åpenbare for mange her, det finnes bøker om humor fra Arthur Arntzen til Slavoj Zizek, og det meste er sikkert allerede sagt om humor som utvei og humor som undertrykkelse.
³ Jeg fulgte ham aktivt før og var en av dem som forklarte foreldregenerasjonen at det var en kommentar på stereotypi når han innlemmet funksjonshemmede/rusmisbrukere/Finn Kalvik/Kari Bræmnes/muslimer i programmene sine, og ikke humor på deres bekostning. På sitt beste tror jeg dette også stemte, og kanskje har de bidratt til å bryte ned tabuer, nettopp i å konfrontere meg med at jeg syns/syntes Downs syndrom+McDonald’s=humor, men det er en 17/20/23-åring i meg som rødmer når jeg påstår dette.
⁴ Var han morsom da jeg var 18 fordi jeg var 18 eller fordi det var 2004? Etter også å ha sett en annen episode med Eia i panelet, føler jeg meg umiddelbart avslørt da han i åpningen sier noe sånt som at han «ikke er her som en representant for ironigenerasjonen, men først og fremst som sosiolog».
⁵ Jeg så flere episoder for å lete etter generelle trekk. Seltzer er tilsynelatende avhengig av en slags sparringpartner/ironikompanjong som er innforstått med kommunikasjonskoden. I dette tilfellet var det Ihle, et annet hadde Harald Eia. Episoden som ble sendt 11. mars hadde ingen slike i panelet, men tre personer som skulle representere de tre store verdensreligionene i en «diskusjon» om Midtøsten. Det viste seg at Frode Saugestad – marokkansktrøndersk intellektuell tilknyttet Harvard, som her representerte islam – var en sterk tilhenger av trønderrock (i motsetning til meg selv og trolig også Seltzer). Han klarte faktisk på en overbevisende måte – med Åge-parykk og Åge-briller – å argumentere godt for Åges unike kvaliteter som låtskriver og protestsanger. (Arild Rønsen prøvde nylig det samme i Klassekampen, uten å lykkes etter min mening.) I møte med en slags genuint lidenskapelig og sosialt intelligent person ble Seltzer fullstendig overflødig, særlig ettersom det ikke var noen andre i rommet han kunne kaste et ironisk blikk til for å få repsons.
⁶ Dette kan sammenlignes med i det ene øyeblikket å parodiere gamle menn med en bekjent, for så i neste øyeblikk å møte bestefaren sin med parodien friskt i minne, mens man forsøker å se ham i øynene når han snakker.
⁷ Et hvert forsøk på å påpeke at dette er tåpelig faller igjennom, da det selvsagt er bevisst sin egen tåpelighet. Dette minner om Seltzers retorikk i «debatt» med Bendik Wold (ja, du, ja) hvor han «i hvert fall innrømmer at han er en drittsekk». Poenget er det samme: Så lenge man har oversikten over hva som foregår – så lenge man har sosial intelligens – spiller det mindre rolle om hva man gjør. Det er derfor man er så opptatt av å klarere hva filmskaperen egentlig mener når han for eksempel bringer inn et pompøst element i en ellers stilren film; det er derfor man må presisere at saxofonsoloen er ironisk. Det intensjonale er her viktig; mening foran handling. Frykten for å ikke forstå kodene og dermed dumme seg ut, resulterer i at man smører sin egen selvinnsikt utover produksjonen.
⁸ Jamfør fotnote 7.