Hva er det vi kaller Roma, igjen? Den evige byen? Den fortidige? Og etymologisk, har ikke navnet noe med styrke og ulver å gjøre? Høres uansett passe skummelt ut. Journalist og forfatter Simen Ekern ga nettopp ut ei bok om metropolen (Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv) hvor han forsøker å skifte stedets tempus, få byen i presens igjen, fortelle den ut av alt som har skjedd og inn i noe som kanskje skal: eller: forskjellen på La Dolce Vita på film og det søte liv i virkeligheten. Kanskje vil han, aklkurat som Fellini, feste en liten gul lapp til eksistensene våre: husk at livet også skal være morsomt? Vi ba i alle fall forfatteren om en kvalifisert guide til Romas gater, parker og kultur: for oss som ennå ikke har vært der og for dem som snart skal dit igjen.

FF: Skal vi begynne med topp tre gater?
SE: Hm, topp tre gater: Vicolo della Pace. Her ligger Bar della pace, hvor du kan spotte italienske kjendiser du ikke kjenner (de kjenner seg selv, så du kjenner dem igjen), et strålende sted for seine drinker. Til å ligge så nær piazza Navona, er det en overraskende stille gate, som navnet tilsier. Og i enden av gata ligger Chiostro del Bramante, et gammelt kloster som nå har kunstutstillinger, ofte nyere saker, og en kjølig klostergård hvor de serverer mat og drikke. Via del Gazometro, eller en av de andre veiene rundt «Gassometeret», rett ved Via Ostiense. Den enorme konstruksjonen ser ut som en ståltrådsylinder, en fiskeruse, gassometeret har blitt et slags postmoderne ikon i Romas skyline, og dukker alltid opp i filmer som viser baksiden av byen. En av de jeg intervjuet i «Roma – nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv» mener Gasometeret er vakrere enn Eiffeltårnet. Det ligger dessuten i nærheten av en del interessante barer og nattklubber, samt et supert sted å spise minipizzaer og søte bakervarer på vei hjem tidlig om morgenen. Via Monserrato. Rett inn fra Piazza Farnese, en litt mørk brosteinsgate, her finnes en klassiker av en kaffebar, et par gode restauranter, et sted med ost og vin. Og så var det her jeg bodde de første årene jeg ble kjent med Roma og med hun jeg er gift med.

FF: Topp tre kirker?
SE: Ja: Santa Maria in Trastevere. Denne delen av Trastevere er iblant litt masete, men det er helt nødvendig å få med seg kirken (og plassen foran). Chiesa del Gesù. Jesuittenes hovedkirke i byen ble reist som et signalbygg for motreformasjonen. Kirken er forholdsvis nøktern på utsiden, men går man inn gjennom døren, ser man kostbar marmor, bladgull, fargesprakende takmalerier og alt som ellers skulle til for å kjempe mot reformasjonens utfordringer, og vise hvem som egentlig satt på de gode forbindelsene oppover. Her, grytidlig om morgenen, har dessuten den legendariske politikeren Giulio Andreotti, «Mørkets fyrste» eller «Guden Giulio», gått til messe i alle år. Jubileumskirken i Tor Tre Teste. Kirken, tegnet av arkitekten Richard Meier i anledning kirkejubileet i 2000 ligger utenfor allfarvei. Et godt stykke utenfor. Den er interessant arkitektonisk, men også byplanpemmsig – tanken var å gi nytt liv til et nabolag med dårlig rykte. Det har kirken bare lykkes sånn passe med, men det var en god tanke, og en kul kirke.

FF: Topp tre parker?
SE: Villa Glori. Her kan man lese en bok mens de andre jogger, barna rir på ponnier, og en eller annen italiensk stjerne spiller konsert på stadion nedenfor. Etterpå kan man rusle ned og se på Renzo Pianos konserthus, og videre bortover til det nye samtidskunstmuseet MAXXI. Villa Borghese. Kommer ikke unna den, særlig om våren, før gresset er svidd av varmen. Parken ved Villa Torlonia. En ganske liten park langs Via Nomentana, den er interessant på grunn av sin historie – det er hagen til huset der Mussolini bodde lenge, blant annet. Og så ligger det en finfin restaurant her, der man dyrket sitroner før.

FF: Topp tre pizzeria?
SE: Da Ivo a Trastevere, i via di S. Francesco a Ripa. En klassiker i Trastevere. Her kan du møte regissøren Nanni Moretti, med litt flaks, den ligger ikke så langt unna kinoen han driver, så han stikker ofte innom. Da Francesco, piazza del Fico. Det er alltid fullt her, Francesco har nok hatt litt for mye suksess de siste årene, men pizzaen er strålende. Core di Roma, Via vetulonia, 27. Dette er mest for hardcore AS Roma-fans, med sans for fotballskjerf og avisutklipp på veggene. Så lenge Riise spilte i Roma, var det gøy å fortelle at man er norsk. Nå kan du be eieren fortelle om hvordan Totti var da han vokste opp like i nærheten.

FF: Topp tre bøker?
SE: Historien av Elsa Morante er en klassiker man ikke kommer unna. Den er dessuten veldig fin. «Ragazzi di vita», Pasolinis første roman finnes ikke på norsk, men på engelsk heter den The Ragazzi, den kunne kanskje hett «The Hustlers». Om livet på gata i Romas utkanter. Reisen til Roma, Alberto Moravia. En skildring av et underlig trekantforhold, og av en fin, litt hemmelig park med utsikt over byen i bydelen Parioli.

FF: Topp tre sanger?
SE: «Grazie, Roma» av Antonello Venditti. Ikke for Lazio-tilhengere, men den er fin å nynne. «Roma Capoccia», av Antonelli Venditti den også, gitt. Patosfylt 60-tallslåt i «Whiter shade of pale»-klassen. «Theme from Rome», Danger Mouse. Akkurat da jeg hadde skrevet ferdig boken om Roma, kom den amerikanske produsenten Danger Mouse og den italienske filmmusikk-komponisten Daniele Luppi ut med Rome. spilt inn med flere av musikerne som spilte på legendariske Ennio Morricone-låter på 1960- og 1970-tallet. Edda Dell’Orso, som synger på Sergio Leones Den gode, den onde og den grusomme er med på første spor, mens Norah Jones og Jack White har fine bidrag. Tittelkuttet er instrumentalt, og setter stemningen bra.

FF: Og til slutt: topp tre filmer?
SE: Jeg begynner med Nanni Moretti: Caro diario, fra 1993. Man kunne valgt flere Moretti-filmer, både Ecce Bombo og Aprile har fine Roma-bilder. Men det må bli Kjære dagbok. Det er mange grunner til at den hører hjemme høyt oppe på en Roma-liste, en av dem er Vespakjøringen i den første av filmens tre deler. Moretti er ikke den første som filmer folk som kjører på to hjul rundt i Roma, selvsagt. Fellinis Roma slutter med en bisarr motorsykkelscene, Roman Holiday har ukontrollert Vespa-kjøring som et viktig element. Ingen av dem matcher Moretti på scooter, likevel. Dessuten kjører han litt utenfor allfarvei. Han kjører over broen ved Corso Francia nord i byen, han drar ut til Ostia for å se hvor Pier Paolo Pasolini ble drept, han kjører til velstående etterkrigsbydeler med hage og garasjeport, han kjører til Garbatella, favorittbydelen hans, han ser byen sin på nytt, han møter hun som spilte hovedrollen i Flashdance, og han diskuterer byens nære fortid.

Så Antonio Pietrangelis Io la conoscevo bene, fra 1965. Filmen, som heter «Jeg kjente henne godt» på norsk, kom ut i 1965, fem år etter Federico Fellinis La Dolce Vita. Filmen ender på dystert vis, som en litt for moralsk advarsel om hvor galt det kan gå hvis man tror at dekadent festing, Roma-kvelder på bar og fotomodelloppdrag er nok til å fylle livet med mening. Før alt går galt, har filmen imidlertid noen av de morsomste, mest bisarre dansescenene jeg har sett, månelyse nattbad, tørre martinier og en fantastisk hovedrolleinnehaver, Stefania Sandrelli. I en scene er hun misunnelig på en utenlandsk jente som er med ut en sommerkveld. «Så heldig hun er, som er i Italia!», sier hun, og hennes date for kvelden blir forvirret: «Og vi, er ikke vi i Italia, eller?» «Jo», svarer filmens hovedperson. «Men hun er i utlandet. Det er ikke det samme.»

Og Dino Risis Il sorpasso, fra 1962. Denne filmen handler om Roma uten å være noe særlig i byen. Det hele starter i en av de nybygde forstedene en het augustdag, selve ferragosto, faktisk, 15. august, dagen alle italienere drar ut av byen. Absolutt alle – det er en regel som er så ufravikelig at det gjerne blir en film av det de få gangene noen blir igjen (Pranzo di ferragosto, «Sommerlunsj i Roma», fra 2009, for eksempel. ) Men altså: Il sorpasso: Den nokså streite Roberto har ikke tenkt seg ut til stranda, han skal lese til jus-eksamen. Men ettersom han er den eneste igjen i blokka, er han også den eneste som kan hjelpe Bruno, en litt råere type med Lancia cabriolet og et tilbakelent forhold til livet. De drar på en tur man bør bli med på, også femti år senere. Filmen vant flere priser, og ble en viktig inspirasjonskilde. Dennis Hopper, for eksempel, skal ha vært veldig opptatt av Il sorpasso, kalt The Easy Life på engelsk, da han lagde Easy Rider, visstnok blant annet på grunn av måten Riso bruker kjente sanger som en del av filmen. Vi snakker ikke Born To Be Wild her, men et par temmelig kule italienske popsanger mer i Arne Bendiksen-gata. Søk opp «Guarda come dondolo» på nettet, for eksempel. Sterke saker.   

*

Og da skulle vi både ha steder å gå og ting å gjøre når vi en gang kommer oss til den evige byen, og/eller er på vei tilbake igjen.