Britiske Zadie Smith var visstnok filmanmelder i tre måneder for kanskje tre år siden og på et gammalt lanseringsintervju gjort i Stockholm kom Flamme over denne kommentaren fra den lovende forfatteren om tida som kritiker: «It was a really good exercise. But I have to admit, after three months I couldn’t take it anymore. It was too much like a real job, I was completely stressed by it». Og det må man ikke være, det må vi prøve å unngå: stresset. La oss ta det med ro, heller. Og finne jobber som ikke ligner på jobber. Og leve liv som ikke ligner på andre liv.

Zadie Smith øser av sine skriveerfaringer i siste nummer av The Believer, under tittelen «The Crafty Feeling». Blant annet lanserer hun følgende hypotese, som vi umiddelbart falt for: All verdens romanforfattere kan inndeles i Macro Planners og Micro Managers. Førstnevnte lar seg identifisere ved sitt enorme forbruk av Post-it-lapper og Moleskine-bøker; hun tar notater, lager disposisjoner, tegner plottkart og konstruerer intrige lenge før hun skriver en eneste side på selve romanen. Og når så skjer, kan hun godt finne på å begynne midt i kapittel 17. For Zadie Smith og andre Micro Managers er bare tanken på en slik metode uutholdelig: Selv skriver de sine romaner forfra, uten å ane hvor ferden skal ende. Det medfører mye svetting over de første 20 sidene, men deretter går arbeidet lynkjapt — og når siste setning er skrevet, er boka også gryteklar (altså ikke noe tøys med første-, andre- og førtifjerdeutkast).

Mon tro hvilken av metodene vår egne romanforfattere sverger til? Ren gjetning på fredagsettermiddagen: Jan Kjærstad, Torgrim Eggen, Johan Harstad, Matias Faldbakken, Kjartan Fløgstad, Gert Nygårdshaug, Lars Saabye Christensen, Jostein Gaarder — makro. Hanne Ørstavik, Dag Solstad, Hans Petter Blad, Trude Marstein, Jon Fosse, Stig Sæterbakken, Karl Ove Knausgård, Lars Ramslie — mikro.

Uplasserbare: Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen, Mads Larsen.