Man bør skrive slutten på et litterært verk et annet sted enn ved sitt faste skrivebord, ifølge Walter Benjamin. Søren Ulrik Thomsen anbefaler at man også postlegger manuskriptet fra et annet land enn hjemlandet (sic!). Sitat fra et intervju i Weekendavisen nr. 8/2011: «[Thomsen] er ikke overdreven fetichist, men en vis grad af ritual er ikke at foragte og trofasthed en dyd. Derfor skal det færdige manuskript, ifølge forfatterens overtro, sendes fra udlandet, også selv om det sidste punktum ikke er sat dér …»

Hva med Thomsens norske kolleger – har de lignende tvangstanker knyttet til ferdigstillelsen og avsendingen av et bokmanuskript? Les bekjennelser fra Hans Petter Blad, Tore Renberg og Gunnhild Øyehaug nedenfor.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – medredaktør av bloggen politikk poetikk praksis – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er NRKs «Trekant».

Kjære Flamme Forlag. For en tid tilbake forsøkte jeg å skrive et ideologikritisk miniessay til dere – slik jeg har gjort noen ganger tidligere – etter å ha sette halve første episode av NRKs ungdomssatsning «Trekant». Hva hendte? Jeg mistet lysten, på alle nivåer. Det var derfor ikke uten et visst stikk i samvittigheten jeg dukket opp på deres julefest forrige uke – hva hadde jeg bidratt med? Hvor ble det av ideologikritikken? Denne høsten har jeg, med hjelp fra andre, selvsagt, spurt meg selv: Er alle reaksjoner reaksjonære? Når skal man gripe inn; når skal man tie? Hvordan intervenere i en oppmerksomhetsøkonomien som tilsynelatende bare blir sterkere? Har jeg gjort ting verre, bare ved å skrive Trekant, Oslogirls, Storbynatt …? Er jeg bare en parasitt – buzz! – hvor jeg burde være et virus?

Likevel har jeg rotet frem notatene, for å kvittere for min(e) velkomstdrink(er). En mann med min økonomi har ikke råd til ikke å vise takknemlighet. Under følger derfor en analyse av første halvdel av første episode av «Trekant». Alle sitatene er hentet fra Jean Baudrillards Big Brother og andre virkelighetsillusjoner, oversatt av Per Buvik. Essayet heter «Støvoppdrettet».

Les mer » 

Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

Les mer »