Vi kjenner alle sagastilen: kort, knapp, fyndig – nøkternt refererende også i rekapitulasjonen av drap og kvestelser. Det gamle testamentet er ikke mindre hardkokt. I gjengivelsen av Moses’ krig mot midjanittene, hvor hærføreren ikke akkurat respekterer Genève-konvensjonene (Moses: «Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn»), er selve slaget unnagjort på et par setninger. Deretter beskrives fordelingen av krigsbyttet i sju samfulle avsnitt.

Humanitært utenomsnakk er det heller ikke mye av i Vladimir Sorokins Roman fra 1994. Boka legger i vei som en klassisk russisk pageturner, men stilkonvensjoner står for fall når hovedpersonen – kalt Roman – tar til å myrde sine bryllupsgjester én etter én, pr. øks. Da kan et avsnitt for eksempel se slik ut (oversettelse ved Hege Susanne Bergan):

Roman gikk bort til peisen. Ytterst på peisen lå Pjotr Gorokhov. Roman tok ham i armen og trakk i ham. Pjotr Gorokhov falt ned fra peisen. Roman slo ham i hodet med øksen. Pjotr Gorokhov beveget seg ikke. Roman dro Ivan Gorokhov i armen. Ivan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. Ivan Gorokhov sluttet å gråte. Roman dro Stepan Gorokhov i armen. Stepan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen.

Les mer » 

Vladimir Sorokin pleier mange stiler. Mens debutromanen Køen er et strengt konseptualistisk verk, preges flere av 90-tallsromanene av dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet. På 00-tallet har han for alvor gitt seg satiren i vold: En opritsjniks dag og Sukkerkreml er folkelig-vulgære framtidsutopier, som også leverer en saftig kritikk av Putins Russland.

Torsdag 28/4 kl. 14.00 vil Sorokins stilmangfold bli belyst av Ingunn Lunde, professor i russisk ved Universitetet i Bergen, og Sorokins norske og danske oversettere – Hege Susanne Bergan og Tine Roesen. Miniseminaret finner sted på Litteraturhuset, hvor det hele denne uka arrangeres «Russiske dager» og serveres borsj (rødbetesuppe: en russisk spesialitet) i restauranten. Fri entré! Suppa må du imidlertid betale sjøl.

Og: I anledning russlandsdagene utgir Flamme en av Sorokins venner og kolleger, konseptualisten Lev Rubinstein, i boksingelformatet. Hege Susanne Bergan har gjendiktet tre av hans kartotekkort-dikt til norsk. Singelen heter Snart, kanskje og vil være i salg fra og med torsdag.

Vi trenger ikke Melodi Grand Prix for å bli påminnet at popen er markedstilpassa. Men selv ikke Rolf Løvland klarer å overgå den russiske kunstnerduoen Komar og Melamid, som på 1990-tallet satte seg fore å perfeksjonere markedstenkningen ad vitenskapelig vei: De allierte seg med komponisten Dave Soldier, og fikk rundt 500 frivillige til å besvare en lang rekke spørsmål om sine musikalske preferanser – fra foretrukket låtlengde til favorittinstrument. Etter at vox populi hadde talt, satte Sodlier seg ned og skrev «The most wanted song» og «The most unwanted song», som ifølge ikke-nærmere-spesifiserte utregninger vil bli «likt» av henholdsvis «72 +/- 12 % av lytterne» og «færre enn 200 personer» (på verdensbasis, that is).

Ikke overraskende er «The most wanted song» en slags r’n'b-låt, cirka fem minutter lang, i et arrangement med gitar, piano, sax, bass, trommer, fiolin, cello og synthesizer, framført «moderat» både hva gjelder tempo, pitch og volum. Teksten handler selvsagt om kjærlighet. «The most unwanted song» er derimot over 25 minutter lang, og involverer et orkester som trakterer noen av verdens mest forhatte instrumenter, bl.a. trekkspill, banjo og sekkepipe. På toppen av det hele blir deler av teksten rappet av en operasangerinne. Politiske slagord, reklamejingler, et barnekor og noe generisk «heismusikk» er også kastet oppi gryta. Hos Wired kan låta streames i sin helhet – send oss en lytterapport hvis du kommer deg forbi treminuttersmerket.

Vitaly Komar (f. 1943) og Alexander Melamid (f. 1945) grunnla på 1970-tallet kunstbevegelsen sots art, en viktig forløper for Moskva-konseptualistene, som bl.a. vår russiske venn Vladimir Sorokin har sognet til. Duoens berømte «doble selvportrett», malt i samme stil som klassiske Lenin- og Stalin-portretter, ble ødelagt av sovjetpolitiet under den såkalte bulldozer-utstillinga høsten 1974. De emigrerte siden via Israel til New York, der de på nittitallet viet seg til prosjektet People’s Choice – hvorunder også nevnte låteksperimenter inngår. Først kastet de seg riktignok over sitt eget medium, maleriet: På denne nettsida kan du se «most wanted» og «least wanted paintings» fra de 14 landene som var omfattet av Komar og Melamids undersøkelse, inkl. alle relevante bakgrunnstall.

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Les mer » 

Vår russiske venn Vladimir Sorokin – som besøkte Norge for en drøy måned siden – sender oss et kombinert julekort og frampek: Den lett fryktinngytende skikkelsen til venstre skal forestille Komjaga, hovedperson i romanen En opritsjniks dag, som kommer i norsk oversettelse høsten 2010. Vladimir skriver:

Takk for sist! Jeg er trygt tilbake i et snøfylt Moskva. Den vedlagte tegningen er gjort av Yaroslav Schwarzstein. Han bor i Hannover og har laget illustrasjoner til både Opritsjnik og Sukkerkreml [Sorokins foreløpig siste bok, red.anm.]. Ellers har du kanskje sett at jeg har begynt å kjempe for lutefisk i litteraturen?

Jo takk, vi fikk med oss den, Vladimir. Og som svar på tiltale: En lutefisk-pakke fra Fjordland er på vei posten! Grønn salat får du fikse sjøl.

Russiske Dmitrij Gluchovskij har gjort litt furore med debutboka Metro 2033, en spenningsroman fra Moskvas t-bane-tunneler som visstnok skal bli både film og dataspill etter hvert — sånn spinner litteraturen fra tid til annen. Men han gjorde ifølge svenske Dagens Nyheter fin liten sosial furore da han for noen år siden var russer i eksil: – Det var vanskelig å leve i eksil. Hver gang jeg traff ei jente måtte jeg redegjøre for mitt på syn på krigen i Tsjetsjenia. Og kom det fram at jeg har studert i Israel, måtte jeg stå til rette for konflikten i Midtøsten også. Jeg ville jo bare prate om kjærlighet.

Sånn kan det gå, Dmitrij! Han var når sant skal sies ikke på noen måte i Bergen i sine eksilerte år — men også jentene i Bergen er mer opptatt av krigen i Tsjetsjenia og konflikten i Midtøsten enn de er av sex. Hal-lo? Uansett heldig for DG at den russiske litteraturen er på opptur og at favorittforfatteren hans, Flammes egen Vladimir Sorokin (— Favoritten er Vladimir Sorokin, og Victor Pelevin, Zahar Prilepin er også bra, selv om han er nasjonalbolsjeviker), ikke viser noen tegn på å trøtne. Kom ut på norsk tidligere og høst og gode greier. Over får du noen bilder fra besøket hans i Bergen.

Til glede for våre russisspråklige lesere linker vi her til Flammeaktuelle Vladimir Sorokins blogg, hvor han har skrevet om sitt norgesbesøk nylig, samt sin aller første nærkontakt med lutefisk. På bildet ser vi Sorokin gjøre seg klar til festmåltidet, med et glass Vikingfjord i høyre hånd og en liten grønn salat i høyre billedkant (en litt uvanlig tillegg til lutefisken, men VS insisterte).

Et par fotnoter fra Flammes utflukt til Bergen denne uka, gjort i selskap med forlagets nyoversatte russiske mester Vladimir Sorokin. Etter frokost torsdag morgen velger VS å gå seg en lang tur på egen hånd i bryggebyen mellom de syv fjell. Jeg gikk, forteller han til oss senere på dagen, gjennom den nydelige parken (Nygårdsparken) og tenkte at her har kanskje Henrik Ibsen og Edvard Munch gått før meg, da en gjeng med ungdommer kommer mot meg fra mellom trærne, fæle ansikter har de og spør meg om jeg har noen piller å avse. Piller! Min drømmeverden kolliderte veldig med den virkelige verden, sier VS og ler.

På kvelden er det bokmøte og VS blir intervjuet av et godt panel om bøkene sine og livet som en gang sovjetrussisk — nå russisk — forfatter. Etter pausen er det salens tur. Ei jente spør: Hvordan var det å være forfatter bak jerneteppet? Sorokin svarer med et smil i stemmen (om ikke munnen): Uforglemmelig.

Mer snart. Inntil videre kan du lese om Sorokin i Bergen også her. Og se noen bilder her.

Et «grusomt talent» og «ledende monster» er på vei til Norge – i skikkelse av Vladimir Sorokin, den nye russiske litteraturens «enfant terrible» (alt dette ifølge litteraturkritikken). Sorokin er konseptualist, kvas-entusiast og såkalt kultforfatter, i hjemlandet anmeldt for spredning av pornografi og forfulgt av den Putin-servile ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen», men også akademisk hyllet og populærkulturelt omfavnet som c-kjendis og deltaker på russisk reality-tv.

Lenge så det ut til at Sorokin skulle få en gjesteopptreden i Skal vi danse, men i stedet kulminerer norgesbesøket i tradisjonelle «bokbad» ved h.h.vis Logen i Bergen og Litteraturhuset i Oslo. Fett nok. I vestlandshovedstaden intervjues han av Ingunn Lunde og Martin Knudsen onsdag 4/11 kl. 19.15; her øst for fjellan skal Knut Hoem friske opp sin gamle skolerussisk torsdag 5/11 kl. 20.00. Fri éntre begge kvelder.

Den ytre foranledning for besøket er vår oversettelse av Køen, Sorokins debutroman fra 1985. Dessuten er det i høst 20 år siden Muren falt. Sorokin var i DDR da det skjedde, og har sitt å si om dette og mangt. Vi gleder oss.