Like barn leker godt, er det noe som heter. Men hvor like er nå egentlig to forfattere som Unni Drougge og William T. Vollmann? Drougge er den langhåra jenta fra Sverige som la ut lydbok på Pirate Bay, la seg ut mot Jan Guillou i avisene og blogger om livet som forfatter og journalist. Vollmann er den litt geeky, korthåra og sterkt bebrillede amerikaneren, som skriver om horer, fremmedarbeidere og fattigfolk, og som du finner bilde av på nettet med en pistol retta mot egen tinning. På bloggen sin er Drougge avbildet mens hun blåser ut sigarettrøyk og ser på deg litt frekt, litt flørtete, litt kaldt, litt vampete. Og hvordan sammenligner man sånt? Hva sier vi? «Som natt og dag»? «Som kveld og morgengry»? Eller «som vorspiel og nachspiel» for de festkåte blant oss? Merkelig derfor å snuble over omslaget til Drougges nye bok, Skurken i mitt drama heter kjærlighet, da det viser seg å være nesten prikk likt Vollmanns gamle sakprosaverk Rising up and rising down. Flamme vet ikke om U.D. her har følt et plutselig behov for kred i det «smale» litterære miljøet, om forfatterskapet hennes med dette har fått helt ny retning, om det er en god gammel glipp, eller bare en like tilfeldig estetisk vekslingsside? Alle leire liker jo hvite duer.