Hva slags musikk bør man lytte til mens verden går under? Arbeidet med endetidsromanen Jern (Cappelen Damm) har ansporet Torgrim Eggen til å reflektere over dette og hint. Han foreslår følgende akkompagnement til apokalypsen:
David Bowie: Oh You Pretty Things
(fra Hunky Dory, 1971)
– Mitt forhold til David Bowie er nesten like gammelt som denne låta, som kommer fra et av hans musikalsk beste og tematisk mest besnærende album. Da jeg skrudde sammen Jern, en fortelling om en religiøs/politisk dommedagssekt, var jeg på jakt etter et sett populærkulturelle referanser de kunne grokke i fellesskap. «Oh You Pretty Things» var en nesten 40 år gammel lissepasning fra Bowie, som her er midt inne i sin periode av Nietzsche-fascinasjon. Det fins en inspirasjon fra Arthur C. Clarkes sci-fi-roman Childhood’s End her også, noe som bringer oss naturlig over til …
Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
