I disse dager, såkalt, slipper storforlaget Faber en biografi om Tom Waits, ingen ringere, Lowside of the road, heter den, skrevet av Barney Hoskyns, og om vi skal tro engelske The Guardian systematisk motarbeida av såvel Waits, som Kathleen Brennan, kona hans, og hele vennegjengen rundt. Ingen ville snakke med Hoskyns, skriver TG. Men bok er det blitt, lell. Og et sted i boka snakker Tom Waits — ikke til Hoskyns åpenbart — om at det ble for mye drikking i slutten av tjueåra og begynnelsen av tredve. At han helst oppsøkte det utslitte i verden. Og helst slet seg selv ut. Med flaskehjelp. «Drinking and smoking and staying out all night long … it wasn’t good for me,» siteres Waits, «I knew that I wanted to change but I didn’t really know how to do it.» Og er ikke det skummelt å høre på en fredag? Før det blir fredagsøl? Og gudskjelov for det? Se forresten opp for Tom på Flamme Forlag i ikke alt for fjern framtid. Nei, vi sier ikke mer.
Stikkordarkiv for Tom Waits
Henning Næss debuterte i fjor med diktsamlingen Før solen blir en skygge av seg selv, men foretar et kjapt sjangerskifte i og med høstens novellesamling Sure druer (Wigestrand forlag). Så vidt vi kan forstå sogner han fremdeles til retrogardismen – en litterær krets som ikke har altfor mange berøringspunkter med Flamme, for å si det mildt (skjønt vi deler deres frustrasjon over mye skandinavisk samtidspoesi). Men Henning er en gløgg fyr og en stødig skriftleverandør, og som sådan mer enn kvalifisert til å gi sitt besyv i føljetongen «Litterært soundtrack»:
Tom Waits: Used Songs 1973–1989 (album, 2001)
– Hvis whisky kunne synge, ville den sunget slik som dette. Tom Waits er nok en «maverick», men en svært så sosial sådan. Tom Waits musikk er langsom, seigtflytende, rytmisk treffsikker og fandenivoldsk. Spyttet kommer direkte ut av høyttalerne. Tekstene er nokså umulige å forstå. Jeg spiller ikke denne musikken mens jeg skriver, men mens jeg tenker på hva jeg skal skrive, eller på hvorfor jeg i det hele tatt prøver å skrive. På denne platen er jeg spesielt glad i «Jersey Girl», «Blue Valentines», «Ol 55.» og «A Sight For Sore Eyes». Tom Waits forener bluessangens seigflytende masse med pågående og hissig stemmebruk, gjerne med bruk av slips og engelsk lue, og synger om røyking, engler, om å møte fremmede kvinner på bar, om å spise egg og pølse, og om å «to be work hardly working», og om å «to be half drunk all the time». Tom Waits fører meg rett inn i den atmosfæren som driver nedover veggene på engelske puber, og utfordrer meg til «å få språket litt å lukte av levd liv», og levd liv er i dette tilfelle drukkent liv …
Scarlett Johanssons versjon av Tom Waits’ «Anywhere I Lay My Head» (plata kommer i mai) lå ute på imeem et par timer i går ettermiddag. Vi fikk bare et kort glimt av Scarletts neglisjé før plateselskapet hadde plukket den ned. Men blogosfæren (fælt ord!) vrimler allerede av smaksdommer. Og om vi skal stole på bermen: ScarJo er flinkere enn Steven Seagal, men burde holde seg til The Pretenders.
Nedenfor: «Starlett Johansson» av The Teenagers. Dette er stalking på rimelig høyt nivå.
