Dette må være de to av de tristeste minuttene som noensinne er festet til film. Enslige gamle damer er ille nok – enslige gamle menn: ikke til å holde ut. Middag ved kjøkkenbenken (tomatsuppe). Shorts som har krympa i vask. Et gammelt fjernsynsapparat ombygd til cd-skap. Når gubben jogger ut i oppkjørselen helt på tampen, liksom oppliva eller noe, håper seeren inderlig at det kommer kjentfolk på besøk, eller i det minste et postbud eller en loddselger. Men nei. Tjukken skal bare gløtte gjennom bakruta på en parkert Fiat.
Videoen er et drøyt år gammel, hvilket påminner oss – på et annet nivå – at også rollen som «fan» kan være gudsjammerlig ensom/kjedsom: ingen besøk. Ingen post. Tomatsuppe til middag. På bandets FB-side heter det at «new stuff to be recorded early 2011. Until then: ‘Who put the ass in Embassy?’ – a tiny collection from the contemplating years 2007–2010». Gamle sanger om igjen, men greit nok. Vi tar én dag av gangen. C’est la vie. C’est Embassy.








