Et bunnløst svelg åpnet seg foran føttene våre i går formiddag, da nyheten om Stig Sæterbakkens bortgang tilfløt oss. Vi kjente det kalde gufset og rykket bakover. Straks etter var gapet lukket – men en god venn er ikke blant oss mer. Så hva gjør vi? Er det liksom meningen at vi skal gå videre og late som ingenting?

Fra sin kulturelle og geografiske outsiderposisjon har Stig Sæterbakken vært en paradoksalt toneangivende stemme i norsk litteratur. Han er en av få hjemlige forfattere som nyter respekt i alle litterære leirer. Han var en intellektuell av klassisk merke: lynende intelligent, men ikke cerebral; belest, men ikke forlest. Likegyldig om han formidlet eksistensfilosofi eller popsvisker, behandlet han sitt emne med alvor og innlevelse. Og samtidig med en påtakelig letthet – med vidd, med sang, med luft mellom linjene: den lettheten som kjennetegner alle store forfatterskap. Derfor stråler det en paradoksal livskraft fra Stigs tekster, selv når han skildrer sin egen skam og angst.

Stig har vært en av Flammes viktigste støttespillere gjennom fire år. Bare uker etter at forlaget ble stiftet, troppet han opp på kontoret vårt – uklanderlig antrukket, som alltid, og håret kjemmet bakover – med en potensiell debutant og flere ideer til oversettelser. Besøkene ble etter hvert så hyppige at Stig fikk sitt eget stykke kontorinventar: et askebeger til forbrenningsrestene fra hans velduftende cigarillos. Ikke sjelden hadde han med seg små presanger; en bok, en tekst til forlagets nettside, en hjemmebrent cd med låter av bandet Coil.

I vår beundring for Stigs litterære og intellektuelle prestasjoner er det lett å utelate det mest åpenbare: at han var en genuint snill fyr, med sterk, varm utstråling og en grunnleggende skikkelighet i alt han foretok seg. Han forlater dette livet med positiv saldo på alle kontoer. Duften av Stigs cigarillos henger fortsatt igjen i rommet hvor disse linjene blir nedtegnet.

Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren.

30. juli
Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig

31. juli
Käre Stig, ja, fan ta mig och i dessa dagar dessutom, det var ju meningen att du skulle ha fått boken INNAN den blev allmänt tillgänglig … Din lilla text från förra året var en märklig läsning i kraft av dess förmåga att sätta ord på ett helt aggregat av tankar som jag i min enfald gått och trott mig ensam om. Förordet skrevs några veckor efteråt och eftersom förlaget var villigt att skapa en faksimil av det gamla Forum-biblioteket, så gav sig vissa saker sas av sig självt. Författarna i den klassikerserien är ju alla avlidna … Tack för din omtanke. Den värmer mig. Hör av dig nästa gång du är i Stockholm. Det bästa. Lars

I neste uke slipper vi Det fryktinngydende, tredje og ugjenkallelig siste installasjon i Stig Sæterbakkens singeltrilogi på Flamme. Nedenfor avgir forfatteren vitnesbyrd om et fryktinngydende syn i en bokhandel på Stureplan.

Etter å ha fått med oss Stoltenbergs tale i domkirken (og holdt rundt hverandre litt), forlater vi hotellrommet, spiser lunsj på nærmeste sushibar og legger veien i en bue gjennom Norrmalm frem til Hedergrens bokhandel på Stureplan, der jeg til min store overraskelse finner Lars Jakobsons Effekter i nyhetshyllen, en samling essays og småstykker, ser det ut til, som jeg ikke har hørt det knyst om skulle komme, URVAL OCH INLEDNING AV JOAN BRAVAIS, og idet Elizabeth stryker forbi bak ryggen på meg, blar jeg frem til forordet og begynner å lese og kjenner kulden bre seg i brystet: «Lars Jakobson var roman- och novellförfattare», en kulde som slår over i svimmelhet når jeg leser overskriften: LARS JAKOBSON (1959–2010), nei, ikke han også! – det er tre dager siden dødsbudskapet nådde meg om Sissel Solbjørg Bjugn, to dager siden 22/7 – men hvorfor har jeg ikke hørt noe, tenker jeg, jeg hadde kontakt med ham sist i desember, altså må han ha dødd like etter, siden det står 2010, herregud, Elizabeth kommer bort til meg, hun skjønner at det er noe, og jeg viser henne de grufulle årstallene i parentesen og sier noe sånt som at jeg ikke kan fatte og begripe at det er sant, og da jeg skal betale for boken, spør jeg ekspeditrisen om hun vet at forfatteren er død, men hun bare trekker på skuldrene etter å ha kikket på boken, har aldri hørt om ham, sier hun, og jeg tenker: og nå er det uansett for sent, og da jeg møter Elizabeth igjen, hun sitter på en benk utenfor bokhandelen og røyker, begynner hun å spørre, og jeg forteller at det siste jeg hørte fra ham var i forbindelse med at jeg sendte ham et eksemplar av Umuligheten av å leve, han fortalte da at han var ca. 2/3 ferdig med en ny roman, bare ventet på the other shoe to drop, som han formulerte det, og mens vi snakker, jeg sitter med boken i hånden, lik en annen gravgave, som på innbrettene av smussomslaget har en opplisting av titler under overskriften BÖCKER AV BESTÅENDE VÄRDE FRÅN ALLA TIDER, faller blikket mitt på en av titlene på innbrett nummer to: Stig Sæterbakken/Umuligheten av å leve, men her står den jo, detter det ut av meg, og jeg viser det til Elizabeth, og ingen av oss skjønner noen ting, den er jo ikke oversatt til svensk, sier Elizabeth, så hvordan kan den figurere i en svensk bokserie ingen av oss heller har hørt om, og så leser jeg det som står nederst på innbrettet, etter titteloversikten: Denna förteckning är avslutad våren 2010, og blir enda mer forvirret, oversikten er altså sluttført våren 2010, et halvt år før Umuligheten av å leve ble utgitt, og like lang tid, må det i så fall være, før Lars døde. Og først da – først da – går det opp for den tregosten av en dødsfiksert at det er fiksjon alt sammen, omslaget, bokserien, forordet – og forordskriveren, høyst sannsynlig – det er Lars som står bak, selvfølgelig er det det, han som har iscenesatt det hele i en helsikes troverdig etterlatte papirer-estetikk, helt ned til det lilla klassikerserieaktige boksnittet. Den kontrafaktiske jævelen. Faen ta ham. Når den tid kommer, vel å merke.

Like oppunder jul ble medlemmer av Flammes singelklubb traktert med to riktige lekkerbiskener: nye boksingler fra Victoria Durnak og Stig Sæterbakken. Singlene er nå tilgjengelige for bermen. Titlene: henholdsvis Så Berlin og Umuligheten av å leve. Førstnevnte er en slags reiseguide til Berlin, skrevet på det paradoksale premiss at jeg- og hovedpersonen aldri kommer seg til Berlin. Den tyske hovedstaden oppleves best fra København, viser det seg. Underveis lærer vi et og annet om bl.a. køkultur, tysk smalltalk og intertemporal makroøkonomi.

Stig Sæterbakken, på sin side, har skrevet en såkalt frittstående oppfølger til essaysingelen Ja. Nei. Ja (som nylig fikk et prosaistisk motsvar, forresten, i Frank Landes Vinglefitte). Forfatterens kritiske selvgranskning fortsetter, denne gang med fokus på hans uhelbredelige Unfähighet vis-à-vis voksenlivets realiteter. Dette har vi ventet lenge på, Stig! (Samme sier vel kona di.) Som seg hør og bør i en tekst om det puerile, avlegges tenkere som Blanchot, Gombrowicz, Kafka og Kierkegaard visitter underveis. Vi får også høre at Sæterbakkens siste essaysamling egentlig skulle hatt tittelen Tiss og bæsj – og «det verste er at det ville vært dekkende».

Til årets Venezia-biennale fikk Aleksandra Mir trykket opp én million prospektkort med ulike vannmotiver fra hele verden. Det fule var at samtlige bar påskriften «Venezia» i gresselige skrifttyper – selv om f.eks. Empire State Building eller Sydney-operaen ruvet gjenkjennelig i bakgrunnen. Verkets tittel? Smått overforklarende, men grei nok: «Venezia (all places contain all others)». Lillehamringen Stig Sæterbakken har åpenbart grafset til seg minst ett av disse kortene, ettersom det nylig dukket opp i Thv. Meyers gate 26 a som julepost, med følgende hilsen:

Kjære Bendik & Nils-Øivind. Mye reising i høst, og plutselig slo det meg, at hver gang jeg ser en medpassasjer fordypet i en bok, blir jeg 1. veldig glad, 2. veldig nysgjerrig, og 3. utrolig skuffet, når jeg endelig ser hva det er han eller hun leser. God jul til dere & alle som har flammen i seg. Love/ Stig.

Klikk her for å se forfatterens stilige avisstripe-versjon av boksingelen Ja. Nei. Ja. Tegneserieroman neste, Stig?

Triztán Vindtorn (1942–2009) kalles ikke bare «Norges eneste surrealist»; han var også den første her til lands som leste dikt akkompagnert av rytmiske klask på ei halvnaken kvinnerumpe. (Klaskeren var perkusjonist Finn Sletten; den klaskede en 22-årig stripperske fra Bodø by – derav den legendariske Dagblad-overskriften «Spilte på g-streng»). Vel, hvordan overgå Vindtorn? Stig Sæterbakken visste råd. Under Kapittel 09 i Stavanger kastet han skjorta og lot seg klaske – med pisk – av en innleid burleskdanserinne. Videodokumentasjonen er antagelig NSFW (med mindre du sitter i styret til Norsk Litteraturfestival).

Imponerende fleksing med brystmusklene, Stig. Men hva sa vi om Laphroaig?

Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:

Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.

Vladimír Godár: Presto e molto agitato
(fra Concerto Grosso + Partita, 1997)
– En personlig favoritt blant de samtidige, denne slovakiske komponisten. Voldsomme utblåsninger, nesten kaotisk til tider, og så de mest melodiøse og fengende partiene man kan ønske seg. Fantastisk musikk å jobbe til, ikke et sekunds ro. Godárs stykker er dessuten herlig gammeldagse, med sterke innslag av barokk. Oppløftende. Får verden til å vakle. Min innspilling er med Capella Istropolitana og Slovakias filharmoniske orkester, dirigent: Andrew Parrott.

Current 93/Hilmar Örn Hilmarsson: The dream of a shadow of smoke (fra Island, 1991)
– Sjeldent fruktbart samarbeid mellom neofolkguru David Tibet og computermusikkguru HÖH: krystallinsk elektronika, svevende, drømmeaktig, og dette ene sporet spesielt, gnistrende klart, med en bassoppgang (fretless) av en annen verden. «Homer calls man a leaf, the smallest; Pindar calls him the dream of a shadow, another, the dream of a shadow of smoke …»

Jóhann Jóhannsson: Fordlândia (fra Fordlândia, 2008)
– Mer Island. Jóhannsson skrev jeg om på Flamme-sidene i januar, og denne cd-en fulgte meg gjennom vinteren og våren, helt til romanen var ferdig. Melodiøst, monotont, mørkt, malende, magnifikt, og veldig veldig romantisk.
>
>
>

Susanna and the Magical Orchestra: Love Will Tear Us Apart (fra Melody Mountain, 2006)
– Alltid den.
>
>
>
>

FF: Er det meninga leserne skal ta deg på ordet og skille seg? Vil det gjøre deg mest fornøyd fra et — høhø — kunstnerisk ståsted?
SS: Ja. Forutsatt, selvfølgelig, at de gifter seg på nytt, og skiller seg på nytt, når det har gått litt tid!

FF: Kan du kanskje si litt mer om det fine bildet på side 2?
SS: Det er av meg og min eldste datter, som boken også er dedisert til. Det er hun som har tatt det, nå for litt siden, i et speil. Far og datter sammen, et lite monument over en engstelse som har vært stor, men som heldigvis er for nedadgående.

FF: Ellers noe du vil legge til …?
SS: At det er påfallende, hvordan vi ofte gifter oss og skiller oss av samme grunn. Vi gifter oss for å realisere våre drømmer. Og vi skiller oss for å realisere våre drømmer. Slik holder vi det gående. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei …

Les mer om utgivelsen her.

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?

Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.

Gunnhild Øyehaug (ikkje heilt)

— Nei, det var ikkje heilt sånn. Men kanskje ikkje heilt fjernt likevel. Eg kan faktisk ikkje hugse korleis den første kontrakta med Samlaget såg ut, men eg er heilt sikker på at om eg ikkje kyssa den lidenskapeleg på folketrange fortau, så må eg ha sett på den med svært ømme auger, dvs, med stor ømleik i auga, for meg sjølv truleg, på rommet mitt i Kroken 13 a. Eg trur også at eg må ha følt eit enormt press idet eg skreiv under, om at underskrifta mi måtte sjå profesjonell og forfattaraktig ut, slik at dei som skulle ta imot kontrakta igjen, skulle kunne puste letta ut og tenke, ved synet av denne underskrifta (eg siterer): «No blei vi letta, dette er jo den store testen som ingen av forfattarane veit om, at vi sit her og godkjenner sjølve utsjånaden på underskrifta. Virkar den lett, men sjølvstendig, ekte og med fast hand, slik berre ein Forfattar kan skrive under på noko? Det gjer denne underskrifta heldigvis, sjølv om vi ser at ho berre er 22 år, på dei litt barnlege a’ane ho skriv. Heldigvis! har ho slutta med å skrive runding over i’en, slik ho gjorde på 80-talet, då dette var det rådande skriftbiletet for i’ar blant venninnene hennar». Og eg har truleg tatt den fram i harde stunder berre for å vite at den var der, kontrakta, provet på at det eg hadde meint i alle desse harde ungdomsår var sant: at alt var til å halde ut, for eg skulle jo bli forfattar. Og der stod det svart på kvitt: mitt namn ved sida av Audun Heskestad sitt.

frode grytten (yes, beibi)

— akkurat sånn var det, akkurat sånn, eg fikk kontrakten frå aschehoug, yeah!, eg las han som det vakraste dikt, som rein poesi, eg skulle bli forfattar, eg skulle bli diktar, mor! forfattar, er du nøgd? eg sprang ned gatene i odda den sommaren, med kontrakten på innerlomma, eg gikk på domuskafeen med kontrakten på innerlomma, eg gikk på storspring på verket med kontrakten på innerlomma i kjeledressen, og om nokre av karane gjorde narr av meg fordi eg ikkje tappa dicy etter boka, tok eg bare fram kontrakten og skreik: aschehoug! og om dei bare stira hatefullt på meg, klinte eg til med: william nygaard! og om dei preika drit om meg i pausen, deklamerte eg: eg er den nye heimebrenten! og eg raste rundt i far min sin bil, skreik ut sidevindauget: eg har funne den rette beaten! om kveldane spanderte eg øl på alle nede på merkur café, ved stengetid ropte alle: les kontrakten, frode! les kontrakten! og eg rydda bordet for halvliterglas, sigarettsneipar og oppkast, klatra opp og las standardkontrakten for skjønnlitteratur, som om det var william butler yeats! eg greidde det, tullingar! skreik eg, eg fikk det til! eg skal reise vekk herfrå, eg skal bli beatpoet! og så drog eg med meg alle jentene heim, dei ville ta på kontrakten og kysse kontrakten og kjæle med kontrakten, og eg lét dei gjøre det, aller nådigst fikk dei ta på kontrakten, og så sovna eg og drømte om aschehougs hagefest & den store stupfylla som skulle heimsøke meg inne i oslo, akkurat sånn var det!

Aasne Linnestå (nei)

— Var det virkelig sånn at jeg bar kontrakten i innerlomma og tok den fram og kysset den på trange fortau, jeg, som kun liker papirer når det er ord på dem og ikke tall, og som selv med den aller første kontrakten tenkte at den minnet aldri så lite om en bruksanvisning og bruksanvisninger har jeg aldri frivillig tatt på, og enda mindre kysset, så svaret er nei, jeg tok vel heller fram boka, og kysset den, da den endelig kom, fast og blå og vilt ny, mens selve kontrakten, som sikkert kom rett før, kanskje ble holdt med en mild hånd, ved en postkasse, nyåpnet, og siden lagt ned, et eller annet sted jeg aldri helt husker navnet på.

Stig Sæterbakken (ikke helt)

— Jeg var jo bare 17 år. Og spilte i band. Det vil si at platekontrakt hang høyere enn forlagskontrakt. Men så sendte jeg inn et manus til Cappelen, høsten 1983, etter en veldig spesiell sommer, en håpløs dobbeltforelskelse, pluss surrealistiske eksperimenter på hybelen til Jonny Halberg, hundre dikt produsert på to måneder. Jeg hadde i grunnen ikke forventninger om noe som helst, annet enn, i beste fall, noen gode råd på veien. Hvis det var noen vei. Men så ble manuset antatt. Stryk 20 dikt og få det ut! konkluderte Lars Saabye Christensen, som var konsulent. Og så var det gjort, før jeg i grunnen hadde rukket å begynne å drømme om det. At jeg var en glad gutt, kan imidlertid dokumenteres. Jeg skrev nemlig et brev til Jonny, som da hadde flyttet til Bø og begynt på forfatterstudiet der, og som han stadig minner meg på, og som jeg uansett husker ordrett, hvilket ikke er så vanskelig, for der sto det: «Kjære Jonny. Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer!»

Brit Bildøen (godt mogeleg)

— Eg gjekk ikkje rundt med kontrakten i lomma, nei – men det brevet eg fekk frå redaktøren som antok boka, stappa eg i lomma. Så gjekk eg opp på St. Hanshaugen, fann meg ein skjerma benk og las brevet igjen og igjen. Det er godt mogeleg at eg også kyssa brevet. Ja, det trur eg definitivt at eg gjorde.

Det er en usedvanlig grå lille-lørdag i hovedstaden, men for våre venner i Tromsø er dette første soldag etter mørketida. La oss håpe dagen opprant med skyfri himmel! Stig Sæterbakken var der oppe i forrige uke, mens forretningslunsjer stadig ble avholdt i stummende mørke (jf. bildet over), og holdt seg våken bl.a. takket være musikken til islandske Jóhann Jóhannsson. Hør hva han selv skriver:

«Må jeg få lov til å komme med en anbefaling, på denne dagen da solen igjen blotter skulderen over Tromsø, til alle dere der ute som aldri kunne finne på å forbanne mørket, eller sagt på en annen måte: naturlig hører hjemme i den melankolske adel, eller sagt på en tredje måte: elsker trist musikk, dette som var mitt soundtrack om nettene, som var som dager, og omvendt, nettopp i Tromsø, sist uke, fem daglange netter i trekk, og som for alltid kommer til å dra tankene dit, men også andre steder hen, så som evigheten, som det er min påstand at all god musikk, dvs. repetetiv mollstemt musikk, gjør, og som er å bringe oss i en slags nesten-kontakt med evigheten, eller det nærmeste vi kommer en evighet, i alle fall, denne vår stund på Jorden. Evighet i form av fortapelse, bør jeg vel strengt tatt legge til. Barokkmusikk er en sikker vinner i så måte. Men denne gangen var det nordisk samtidsmusikk som holdt døren til lykken – eller ulykken – på gløtt. CDen heter Fordlândia, og musikken er skrevet av den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson. Mer om ham her: www.johannjohannsson.com. Og mer om evigheten siden. Jeg ville bare ha sagt, at å plugge et headset i en iPod er en handling av potensielt omstyrtende karakter. Og at uante konsekvenser er en gave man gjør galt i å nekte hverandre.»

Jóhann Jóhannsson – «Melodia (III)»
Jóhann Jóhannsson – Melodia (III)