Til årets Venezia-biennale fikk Aleksandra Mir trykket opp én million prospektkort med ulike vannmotiver fra hele verden. Det fule var at samtlige bar påskriften «Venezia» i gresselige skrifttyper – selv om f.eks. Empire State Building eller Sydney-operaen ruvet gjenkjennelig i bakgrunnen. Verkets tittel? Smått overforklarende, men grei nok: «Venezia (all places contain all others)». Lillehamringen Stig Sæterbakken har åpenbart grafset til seg minst ett av disse kortene, ettersom det nylig dukket opp i Thv. Meyers gate 26 a som julepost, med følgende hilsen:
Kjære Bendik & Nils-Øivind. Mye reising i høst, og plutselig slo det meg, at hver gang jeg ser en medpassasjer fordypet i en bok, blir jeg 1. veldig glad, 2. veldig nysgjerrig, og 3. utrolig skuffet, når jeg endelig ser hva det er han eller hun leser. God jul til dere & alle som har flammen i seg. Love/ Stig.
Klikk her for å se forfatterens stilige avisstripe-versjon av boksingelen Ja. Nei. Ja. Tegneserieroman neste, Stig?
Triztán Vindtorn (1942–2009) kalles ikke bare «Norges eneste surrealist»; han var også den første her til lands som leste dikt akkompagnert av rytmiske klask på ei halvnaken kvinnerumpe. (Klaskeren var perkusjonist Finn Sletten; den klaskede en 22-årig stripperske fra Bodø by – derav den legendariske Dagblad-overskriften «Spilte på g-streng»). Vel, hvordan overgå Vindtorn? Stig Sæterbakken visste råd. Under Kapittel 09 i Stavanger kastet han skjorta og lot seg klaske – med pisk – av en innleid burleskdanserinne. Videodokumentasjonen er antagelig NSFW (med mindre du sitter i styret til Norsk Litteraturfestival).
Imponerende fleksing med brystmusklene, Stig. Men hva sa vi om Laphroaig?
Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:
Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.
Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja. ble sniksluppet på Flammes ettårsfest 1. april. Her stiller vi forfatteren tre kjappe. Som blir til fire til slutt.
FF: Hvordan ble boka til? SS: Boken ble til i februar, mens jeg ventet på å høre fra Cappelen Damm angående den nye romanen min. Sånn sett er den et resultat av perfekt timing: jeg hadde akkurat levert manus og gikk her og tråkket da Flamme minnet meg om muligheten av en boksingel, som vi jo hadde snakket såvidt om i høst en gang. Essayet ble skrevet på rastløshet og søvnløshet alene. Tre døgn. Og så kranglet jeg litt med dere om tittelen. Og så var det gjort.
FF: Er det meninga leserne skal ta deg på ordet og skille seg? Vil det gjøre deg mest fornøyd fra et — høhø — kunstnerisk ståsted? SS: Ja. Forutsatt, selvfølgelig, at de gifter seg på nytt, og skiller seg på nytt, når det har gått litt tid!
FF: Kan du kanskje si litt mer om det fine bildet på side 2? SS: Det er av meg og min eldste datter, som boken også er dedisert til. Det er hun som har tatt det, nå for litt siden, i et speil. Far og datter sammen, et lite monument over en engstelse som har vært stor, men som heldigvis er for nedadgående.
FF: Ellers noe du vil legge til …? SS: At det er påfallende, hvordan vi ofte gifter oss og skiller oss av samme grunn. Vi gifter oss for å realisere våre drømmer. Og vi skiller oss for å realisere våre drømmer. Slik holder vi det gående. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei …
Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?
Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.
Det er en usedvanlig grå lille-lørdag i hovedstaden, men for våre venner i Tromsø er dette første soldag etter mørketida. La oss håpe dagen opprant med skyfri himmel! Stig Sæterbakken var der oppe i forrige uke, mens forretningslunsjer stadig ble avholdt i stummende mørke (jf. bildet over), og holdt seg våken bl.a. takket være musikken til islandske Jóhann Jóhannsson. Hør hva han selv skriver:
«Må jeg få lov til å komme med en anbefaling, på denne dagen da solen igjen blotter skulderen over Tromsø, til alle dere der ute som aldri kunne finne på å forbanne mørket, eller sagt på en annen måte: naturlig hører hjemme i den melankolske adel, eller sagt på en tredje måte: elsker trist musikk, dette som var mitt soundtrack om nettene, som var som dager, og omvendt, nettopp i Tromsø, sist uke, fem daglange netter i trekk, og som for alltid kommer til å dra tankene dit, men også andre steder hen, så som evigheten, som det er min påstand at all god musikk, dvs. repetetiv mollstemt musikk, gjør, og som er å bringe oss i en slags nesten-kontakt med evigheten, eller det nærmeste vi kommer en evighet, i alle fall, denne vår stund på Jorden. Evighet i form av fortapelse, bør jeg vel strengt tatt legge til. Barokkmusikk er en sikker vinner i så måte. Men denne gangen var det nordisk samtidsmusikk som holdt døren til lykken – eller ulykken – på gløtt. CDen heter Fordlândia, og musikken er skrevet av den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson. Mer om ham her: www.johannjohannsson.com. Og mer om evigheten siden. Jeg ville bare ha sagt, at å plugge et headset i en iPod er en handling av potensielt omstyrtende karakter. Og at uante konsekvenser er en gave man gjør galt i å nekte hverandre.»
Jóhann Jóhannsson – «Melodia (III)»
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Backworld: The Devil’s Plaything
Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja. ble sniksluppet på Flammes ettårsfest 1. april. Her stiller vi forfatteren tre kjappe. Som blir til fire til slutt.
