Henning Næss debuterte i fjor med diktsamlingen Før solen blir en skygge av seg selv, men foretar et kjapt sjangerskifte i og med høstens novellesamling Sure druer (Wigestrand forlag). Så vidt vi kan forstå sogner han fremdeles til retrogardismen – en litterær krets som ikke har altfor mange berøringspunkter med Flamme, for å si det mildt (skjønt vi deler deres frustrasjon over mye skandinavisk samtidspoesi). Men Henning er en gløgg fyr og en stødig skriftleverandør, og som sådan mer enn kvalifisert til å gi sitt besyv i føljetongen «Litterært soundtrack»:
Tom Waits: Used Songs 1973–1989 (album, 2001)
– Hvis whisky kunne synge, ville den sunget slik som dette. Tom Waits er nok en «maverick», men en svært så sosial sådan. Tom Waits musikk er langsom, seigtflytende, rytmisk treffsikker og fandenivoldsk. Spyttet kommer direkte ut av høyttalerne. Tekstene er nokså umulige å forstå. Jeg spiller ikke denne musikken mens jeg skriver, men mens jeg tenker på hva jeg skal skrive, eller på hvorfor jeg i det hele tatt prøver å skrive. På denne platen er jeg spesielt glad i «Jersey Girl», «Blue Valentines», «Ol 55.» og «A Sight For Sore Eyes». Tom Waits forener bluessangens seigflytende masse med pågående og hissig stemmebruk, gjerne med bruk av slips og engelsk lue, og synger om røyking, engler, om å møte fremmede kvinner på bar, om å spise egg og pølse, og om å «to be work hardly working», og om å «to be half drunk all the time». Tom Waits fører meg rett inn i den atmosfæren som driver nedover veggene på engelske puber, og utfordrer meg til «å få språket litt å lukte av levd liv», og levd liv er i dette tilfelle drukkent liv …
