Tatt fra et intervju gjort for noen måneder siden med skuespillerne Natalie Portman og Scarlett Johansson (fra da de lanserte filmen The other Boleyn girl):

Journalisten: Jeg hadde tenkt å spørre dere om f-ordet. Tenker dere på dere selv som unge feminister?

Både Johansson og Portman ler.

Journalisten: Det er kanskje et snuskete ord, jeg vet ikke?
Portman: Det er på en måte litt snuskete, ja.
Journalisten: Det er ikke spesielt sexy?
Portman: Nei.
Johansson: Jeg vet ikke … jeg mener … jeg vet ikke om … for min del er det slik at … jeg var heldig og vokste opp med ei, du vet, veldig sterk mor og eldre søster som var likedan, og jeg følte aldri at jeg måtte bevise noe for andre bare fordi jeg er ei jente. Og jeg vokste opp i New York hvor det er mange karrierekvinner og jeg følte aldri behovet for å knytte neven og rope FEMINISME RARARA!! Fordi alle sa liksom: du har muligheter, du er din egen person. Så jeg vil ikke nødvendigvis kalle meg selv feminist.
Portman: Ja, vi har nok begge vokst opp på måter som gjør at man kan dét for gitt, men dette er blitt en sak for meg for første gang i livet, egentlig, på grunn av presidentvalget. Nå som vi har en kvinne som stiller og hører alt det folk sier om henne, føler jeg meg for første gang som en feminist.

Det nye f-ordet er altså feminist. Ikke det litt mindre, mer vulgære ordet på fire bokstaver. Gir i så fall en ganske annen spin på Babybirds gamle rockelåt The F-word: «The f-word’s here/ But the f-word’s bad/ Cuss my mother/ And cuss my dad».

Vi har fått den nye boka til Gunnhild Øyehaug i hus, og fryder oss stort. Vente, blinke heter den – og vi verken venter eller blinker. Men ett sted har vi kulepennkludret et lite spørsmålstegn i margen: På side 23 formulerer litteraturstudenten Sigrid en teori om at «kvar gong kvinner skal framstillast som skjøre eller sårbare, i film eller i litteratur, har dei på seg for store herreskjorter, med nakne bein under». Eksemplene henter hun blant annet fra Geir Gulliksen og Lost in Translation.

Gulliksens herreskjortescene står der svart på hvitt, og er dermed udiskutabel. Men hva med LiT? Faktum er at Charlotte/Scarlett Johanssons skjorter i denne filmen verken er spesielt store eller spesielt maskuline. Den blå skjorta Charlotte har på seg når hun betrakter Tokyos skyline, her, er beviselig hennes egen skjorte, som hun også bruker (under en veldig fin vest!) når hun og ektemannen møter Kelly for første gang, her. Eller tenker Sigrid på den hvite skjorta med stor krave, som Charlotte har på seg når hun ringer hjem? Jo, kanskje – men hun bruker den nøyaktig samme skjorta i de forutgående scenene, når hun vandrer rundt i Tokyo under en gjennomsiktig paraply. De fleste av Charlotte/Scarletts plagg er dessuten designet av en homo, så teorien om patriarkalsk estetikk rakner i begge ender. (Merk: Nå er vi bare kommet til side 27, så vi tar høyde for at Sigrids hypotese etter hvert blir dementert av boka selv.)

Men apropos, apropos: Trendsensitive venner hvisker oss i øret at det snart er tomt for stripete herreskjorter i str. XL og XXL på Dressmann – jf. ovenstående stemningsbilde fra gata i Berlin. Skjørt og sårbart? Vi vet ikke helt. Vår første tanke er ikke nusselighet eller barnlig uskyld, men at angjeldende jente nettopp våkna opp i en fremmed seng og ikke hadde med seg skift. Og det er jo søtt, det også, men ikke på den måten.

Scarlett Johanssons versjon av Tom Waits’ «Anywhere I Lay My Head» (plata kommer i mai) lå ute på imeem et par timer i går ettermiddag. Vi fikk bare et kort glimt av Scarletts neglisjé før plateselskapet hadde plukket den ned. Men blogosfæren (fælt ord!) vrimler allerede av smaksdommer. Og om vi skal stole på bermen: ScarJo er flinkere enn Steven Seagal, men burde holde seg til The Pretenders.

Nedenfor: «Starlett Johansson» av The Teenagers. Dette er stalking på rimelig høyt nivå.

Les mer »