Alvin Straight kjørte tvers over Iowa på en gressklipper. I denne videoen kjører Rød Stær fra Grønland til Enerhaugen på en elektrisk rullestol. Ikke riktig den samme avstanden, men en prestasjon like fullt. «All because they miss The Beatles, all because they want a ‘magical mystery tour’», heter det i presseskrivet. Den akkompagnerende låta inngår på en Lasse Marhaug-kuratert dobbeltkassett lansert i forbindelse med utstillingen «Kassett» på Lydgalleriet i Bergen. Les mer om utstillingen her.

Varmland ≠ Värmland, på samme måte som Paris, Texas ≠ Paris, Île-de-France. Likevel var ikke Rød Stær vanskelige å be da Off the Hook – et knøttlite galleri basert i Årjäng, Varmland – inviterte bandet til svensk-norsk forbrødring sist helg. Fotoreportasje, filmklipp og Jef Pender-signert reisebrev kan tas i betraktning borte hos Natt&Dag. (Hvis du først er i strøket: Bård Torgersen kontemplerer over sin nye, skjeggløse look her.)

Rød Stær spiller forresten på Klubbøya førstkommende tirsdag. Endless summer!

Ny video fra Rød Stær! Denne gang for låta «Klappesang». Og alle de som klappe kan, de hører hjemme … etc.

For øvrig bør alle notere seg at Rød Stær – feat. Sonmoi-gründer David Gurrik – opptrer på Last Train onsdag 17/3 klokka 22.00. Så vidt vi vet blir dette bandets første gig på en «ordinær scene», dvs. i en rockebule med øl og whisky og brunt inventar og mangelfulle toalettfasiliteter (ellers har de jo stort sett holdt seg til stilrene white cubes). Familien Stær ber oss forvente «lyden av India, bilulykker, den nordiske landsbygda, kanskje opplesning, og helt sikkert levende bilder». Høres lovende ut. Billetter i døra til kr. 70,-.

Den varmlandske impuls er i ferd med å spre seg. Denne gatemusikanten fra slummen i Bangkok har f.eks. et usedvanlig stødig grep om låta «Gress opp til knærne». Vi sendte nettopp et eksemplar av F°48 med luftpost til Thailand, men læringskurven er like fullt imponerende. Hvor lenge skal vi andre måtte vente på Rød Stær: Rock Band?

Noen som husker det populærvitenskapelige programmet Magnus? Med Harald Mæle som programleder? Et av de faste innslagene var en slags «spørrespalte» hvor en geolog (var det vel?) kommenterte ulike stein- og fossilfunn sendt inn av tv-seerne. Her ble det hver gang – slik vi husker det – rettet en ekstra takk til postvesenet, som samvittighetsfullt hadde besørget at f.eks. en gedigen gråstein fra Lillesand var kommet helt fram til Marienlyst, tross inadekvat frankering og konvoluttering (ofte ingen konvolutt i det hele tatt, bare adressen skrevet rett på steinen med sprittusj).

Ah, 80-tallet! Ei tid da et statlig organ ennå kunne skamrose et annet statlig organ – uimotsagt og med den største selvfølgelighet – i beste sendetid. Men nok om dét. Grunnen til at vi kom til å tenke på Harald Mæle og postvesenet, var at Rød Stær har sendt oss et julekort med ureglementert frimerkeplassering, tverrstilt adressering og generelt stygg håndskrift. Da vi fant det i postkassa, så forsida sånn ut. Baksida sånn – med påskriften: «Mannen er den nye/ kvinnen/ Elsk mannen/ Elsk barnet/ …/ Riv av/ Åpne opp.» Vi fulgte anmodningen, og fant deretter denne skjulte meldingen. Teksten transkribert:

We are the bones that splinter from stress
We are the dreamers of the dream
We are the giving people
We are the thieves
We are the liars
and we escaped
We are the celles that rupture
when heated
We are the hearts that break

Best wishes from Varmland
and a happy new year
og forresten, vi håper at helikopteret faller ned. Men at ingen dør.

To Flamme-forfattere (Audun Mortensen, Bård Torgersen) og et Flamme-band (Rød Stær) besøkte Samfundet forrige tirsdag, ideologisk furnert med de antipoetiske skriftene til Nicanor Parra og Witold Gombrowicz. Kveldens heading: «Antipoetisk poesi» (nettopp). Det ble en ganske dynamisk seanse, om vi selv skal si det, med hyppige kostyme- og sceneskifter: Litt opplesning, litt panelprat, noen spørsmål fra salen, litt opplesning igjen, en kort pause, deretter audiovisuelt show ved Rød Stær. (Lydsjekken varte i to en halv time; på den fronten har vi fortsatt noe å lære av pønken.)

Det sies forresten om Parra – som visstnok lever fremdeles, 95 år gammel – at han pleide/pleier å avslutte opplesningene sine med utropet «jeg trekker tilbake alt!». Vi stemmer i, Trondheim, og håper det ikke blir altfor lenge til neste gang.