Jeg hørte noen si for ikke lenge siden at Geir Gulliksen – poeten Geir Gulliksen – er som en frontfigur å regne i den nye norske poesigenerasjonen. Hvem var det som sa det? Husker ikke. Men jeg husker jeg tenkte: fins det virkelig en ny norsk poesigenerasjon? Og kanskje burde jeg spurt Gulliksen om det da jeg traff ham mandag (22/10) for å snakke om den nye samlinga hans — Et ansikt som minner om norsk politikk — men jeg gjorde altså ikke det. Det føltes ikke som et spørsmål. Men helt greit som innledning. I stedet lager jeg et spørsmål av det sterke nærværet til særlig to ord i den nye boka — «politisk» og «ansikt» — de er med i tittelen også, sier jeg, og hva er det du vil få fram ved å insistere så veldig på et ord som politisk, for å ta det først?
Gulliksen blir stille en stund.
