Noen forfattere trenger största möjliga tystnad for å kunne skrive. Men vel så mange er avhengig av bakgrunnsmusikk – det være seg klassisk, jazz, listepop eller dundrende heavy metal. I denne spalta inviterer vi aktuelle forfattere til å liste opp fem låter som gikk på «high rotation» under arbeidet med deres siste bok. Førstemann ut er Jan Kjærstad, som i disse dager slipper fra seg romanen Jeg er brødrene Walker (Aschehoug).

Elvis Costello: Man Out of Time (fra Imperial Bedroom, 1982).
– Romanen Jeg er brødrene Walker foregår i tidsrommet høsten 1983 til våren 1985. Selv om hovedpersonen er 15 år og musikk mildt sagt er vesentlig i den perioden av livet, har jeg villet dempe tilflukten til musikk i boka. Også fordi Odd Marius Walaker er og tenker annerledes enn de fleste. Hvis det først skulle være et soundtrack i historien, lette jeg etter noe som ikke var midt på treet og valgte til slutt Elvis Costello. Han og kompisen holder f.eks. Imperial Bedroom for å være et mesterverk på høyde med Sgt. Pepper’s. Ergo har jeg hørt en del på denne under skrivingen, og jeg kårer glatt «Man Out of Time» som selve låten på dette albumet. Det kunne nesten vært en alternativ tittel på romanen.

Bill Evans: Never Let Me Go (fra Alone, 1968).
– Jeg hører alltid på Bill Evans. Ved siden av Johann Sebastian Bach er han den jeg spiller flittigst i bakgrunnen. Bill Evans gjør meg rolig, selv om jeg ikke har noen grunn til å føle meg rolig. I romanen er det faren til Odd Marius som hører på Bill Evans, mens han drikker litt for mye whisky og leser tunge fagbøker om sjamanismen i det gamle Kina. Denne faren insisterer på at han er en ensomhetskunstner, og Alone, solopiano, går stadig rundt på platespilleren i arbeidsværelset. Perfekt til Johnnie Walker Red Label. Alt som er skrevet om Odd Marius’ far, er skrevet med Alone i bakgrunnen. Det er umulig å ikke fatte sympati for en far som spiller Bill Evans.

Steve Reich: You Are Wherever Your Thoughts Are (fra 2004, på Phases, A Nonesuch Retrospective, 2006).
– Cirka en tredjedel av romanen er skrevet i en ganske påfallende parataktisk stil, sideordnede setninger som flyter av gårde for å forsterke opplevelsen av det flytet av tanker Odd Marius plutselig er inne i. Jeg merket at jeg hadde en tendens til å overdrive, det ble for likt Gertrude Stein, eller kanskje Kirsten Thorup (i Baby), så for å få hjelp til å komme inn i et annet spor, lyttet jeg først mye til tidlig Philip Glass, men gikk så over til å høre på Steve Reich, også de senere stykkene hans. Båden rytmen i denne musikken, men også de gjentatte sløyfene, og de langsomme utvidelsene, var inspirerende og idéskapende.

Olivier Messiaen: Turangalîla-symfonien (1946–48).
– For å være ærlig aner jeg ikke hva Odd Marius er på sporet av i Jeg er brødrene Walker, det dreier seg uansett om et utvidelse av bevisstheten. Til og med en uhørt utvidelse. Derfor forsøkte jeg å utsette meg for musikk som på en eller annen måte sprenger grenser. Jeg har liten sans for Messiaens katolske eller teologiske prosjekt (eller mer korrekt: jeg finner det usmakelig), men jeg liker godt at denne symfonien skaper en slags urenhet ved å blande ulike elementer, fra forskjellige sfærer, her høres alt fra fuglesang og elektronisk lyd til indisk raga og indonesisk gamelan, dessuten matematisk kalkulerte rytmer. Midt i lyttingen er man liksom underveis til et annet og fremmed sted.

Jimi Hendrix: Bold As Love (fra Axis: Bold As Love, 1967).
– Som sagt er romanen lagt til 80-tallet. Ved å like Hendrix markerer Odd Marius seg som en outsider. Dette Hendrix-albumet fører ham dessuten inn i en situasjon som er like mye en grusomt nedverdigende opplevelse som noe i nærheten av en epifani. «Bold As Love» er ikke langt fra en hymne, som skrevet av et voksent barn etter en drøm, og så fargelagt. Og Hendrix’ gitar er fremdeles uovertruffen. Hver gang jeg hører Hendrix spille, tenker jeg: Går det an å skrive sånn? Svar: Det går ikke an å skrive sånn.