Av Ole-Petter Arneberg

dro til New York
ble skikkelig deppa over hvor stusselig livet mitt var
kom hjem til Oslo
bestemte meg for å gjøre noe …
begynte å dyrke urter hjemme til matlaging
omorganiserte kjøkkenet
kjøpte stor trefjøl
kjøpte blender
omorganiserte soverommet
og gangen
bruker skapplassen
har et bedre søppelsystem
skosystem
klessystem
kjøpte behagelige sommerklær
kjøpte behagelige sko
begynte å høre på musikk igjen
begynte å lese bøker igjen
går rundt i byen bare for å gå rundt i byen
prøver å spille litt basket
prøver å spille litt fotball
prøver å spise skikkelig god – først og fremst – men sunn mat
jogger jevnlig opp til Ekeberg, inni skogene
drikker ganske ofte
hvitvin
rosévin
islay whisky
øl
da jeg kom til deichmanske bibliotek
feide to fyrer glass langs trappene
jeg så på fasaden
og fikk øye på isolasjon som tøyt ut fra et knust vindu
jeg kom ikke til å få levert boka
jeg hadde lånt
og som jeg ikke likte

En heldig bieffekt av Flammes deltagelse i McSweeney’s nr. 35 er at vi omsider blir kommentert og vurdert på Amazon.com. Ikke til forkleinelse for Bokkilden og Haugen bok, men norske leseranmeldelser er ikke helt det samme (man ser liksom for seg at omtalene på Amazon skrives av rødvinsbrisne Berkeley-studenter, mens omtalene på Bokkilden skrives av … rødvinsbrisne studenter ved Universitetet i Agder).

Status så langt? Én slakt, én lovtale. «Matt M. Martins» er generelt positiv til nummeret, men irriterer seg over «a couple of duds», deriblant «some tiny flash fictions and some post-millennial, technophilic poems that sound like love letters to the poets’ ADHD.» Ouch! Heldigvis ser «Wiggles» annerledes på saken; framfor alt virker han genuint begeistret for bidragene til Rannveig Revhaug og Ole-Petter Arneberg: «There’s a great poem written from the perspective of a Sim from the game ‘The Sims’, and a poem about combo moves from the NES classic ‘Kid Icarus’.» Når vi klikker på brukernavnene, ser vi at Wiggles har mer enn dobbelt så høy «classic review rank» som Matt, så vi velger å stole på førstnevnte.

Flammes bidrag består – som dere skjønner – av noen knøttsmå flashfictions og teknofile dikt fra Audun Mortensen, Victoria Durnak og nevnte Revhaug + Arneberg, samla under overskriften «Computer Love». I et sedvanlig eplekjekt forord elaborerer forlagssjefene Haagensen/Wold rundt fenomenet «dataprosa». Her hjemme har ingen snappa opp begrepet ennå, kanskje bortsett fra en førsteamanuensis i Trondheim. Men hei – Dave Eggers og en førsteamanuensis i Trondheim; det holder i massevis for oss.

Audun Mortensen har tillatt seg å indeksere alle tidligere bidrag i vår føljetong om «skrivehverdager». Er det dette de kaller «the aesthetics of administration»? OPA = Ole-Petter Arneberg, OLR = Olav Løkken Reisop, AB = Arne Borge.

Adorno: Theodor Ludwig Wiesengrund Adorno (født 11. september 1903 i Frankfurt, Tyskland, død 6. august 1969 i Sveits) var en tysk sosiolog, filosof, pianist, musikkviter og komponist. OLR
Alexander Rybak: Alexander Igorovitsj Rybak (født 13. mai 1986 i Minsk i Sovjetunionen, nå Hviterussland) er en hviterussisk-norsk musiker, komponist og skuespiller, oppvokst på Nesodden utenfor Oslo i Norge, nå bosatt på Aker brygge i Oslo. AB
Ashton Kutcher: Christopher Ashton Kutcher (7. februar 1978 i Cedar Rapids, Iowa) er en amerikansk skuespiller, produsent, manusforfatter og sanger. AB
bolognese: Bolognese er en kjøttsaus med tomater. OPA
buljongterninger: terning av konsentrert kraft til å lage buljong av. AB
couscoussalat: krydret matrett av dampet couscous (semulegryn av hardhvete) med kjøtt, grønnsaker el. frukt. AB
Dag Solstad: Dag Solstad (født 16. juli 1941 i Sandefjord) er en norsk forfatter. AB
Deichmanske: Deichmanske bibliotek er Oslo kommunes bibliotek, Norges største folkebibliotek og et av de eldste bibliotekene i Norge. OLR
Demi Moore: Demetria Gene Guynes (født 11. november 1962), bedre kjent som Demi Moore, er en amerikansk skuespillerinne. AB
depresjon: Depresjon er en psykisk lidelse preget av vedvarende nedstemthet, tap av interesse for vanlige aktiviteter og redusert evne til å oppleve glede. OPA

deprimert: nedtrykt, trist, melankolsk. AB
dikt: (Omdirigert fra Dikt) Poesi er den formen av skjønnlitteraturen som omfatter dikt og diktekunst, det vil si diktning i bundet form, særlig på vers. AB
espressoer: Espresso er en kaffedrikk, mer intens og smakfull enn filterkaffe. OLR
Essays: Essays er en av de store klassikerne i fransk litteratur og en selvskreven del av Vestens litterære kanon. Det særegne med Montaignes Essays er først og fremst det historisk originale i at forfatteren setter sine egne refleksjoner og sitt eget liv i sentrum for skriftstykkene. OLR
familiebrød: Familiebrød er et av Baker Hansens helsebrød, saftig og godt ekstra grovt brød uten hele korn. Passer for hele familien og er særlig likt av de minste. AB
Firefox: Mozilla Firefox er en gratis nettleser utviklet fra Mozilla Application Suite. OLR
fryseteip: Teip til lukking av poser, merking av glass og lignende. AB
Godard: Jean-Luc Godard (født 3. desember 1930) er en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «Den nye franske bølge» innen film. AB
grønnsåpe: Grønnsåpe er en naturlig såpe laget av fett og kalilut (kaliumhydroksid (KOH)). AB
havremelk: Havremelk er en havrebasert melkeerstatning fri for melkeprotein, laktose og soya. OLR
Hjernevask: Hjernevask er en norsk populærvitenskaplig dokumentarserie av Harald Eia og Ole-Martin Ihle på syv episoder som går på NRK våren 2010. OPA
husmor: kvinne som har hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeidet i en familie; leder for felleshusholdning ved internat el. institusjon. AB
iTunes: iTunes er et digitalt musikkarkiv- og avspillingsprogram for Mac OS X (Støttet på Mac OS 9 frem til iTunes v.2) og Microsoft Windows fra Apple. OLR
kaffe: Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. AB, OLR, OPA
knulling: (Omdirigert fra Knulling) Samleie er det å ha kjønnslig omgang. AB
Le Monde diplomatique: Le Monde diplomatique (også kalt Le Diplo i Frankrike) er en internasjonal månedsavis som har et globalt og intellektuelt engasjement, og inneholder grundige, akademiske og veldokumenterte kommentarer og analyser innen politiske og kulturelle temaer. AB
leverpostei: Leverpostei er en postei som inneholder lever. OPA
Linni Meister: Linn Irene Meister (født 4. desember 1985) er en norsk glamourmodell og popsanger, bosatt i Oslo. AB
Mads Ousdal: Mads Ousdal (født i 1970) er en norsk skuespiller som for tiden er ansatt ved Torshovteatret. AB
makrell i tomat: Makrell i tomat er et pålegg som består av biter av fiskesorten makrell og saus av tomat. OPA
Minima moralia: Minima moralia er et av kulturfilosofen Theodor W. Adornos mest sentrale kulturteoretiske verker, et unikt erkjennelsesteoretisk skrift om filosofi som erfaringsform, og en rapport fra «det beskadigete liv». OLR
Moero! Nekketsu Rhythm Damashii Osu! Tatakae! Ouendan 2: (燃えろ！熱血リズム魂　押忍！闘え！応援団２, Moero! Nekketsu Rizumu-damashii Osu! Tatakae! Ōendan Tsū, lit. «Burn! Hot-Blooded Rhythm Spirit: Hey! Fight! Cheer Squad 2») is a rhythm video game developed by iNiS and published by Nintendo for the Nintendo DS handheld video game console. OPA
Montaigne: Michel Eyquem de Montaigne (født 28. februar 1533, død 13. september 1592) var en fransk filosof og forfatter, først og fremst kjent for sine sjangerskapende essays. OLR
muskatnøtt: (Omdirigert fra Muskatnøtt) Muskat eller muskatnøtt (Myristica fragrans), kommer fra muskattreet, som er en art i muskatnøttslekten og opprinnelig hjemmehørende på Bandaøyene i Molukkene. OPA
müsli: Müsli er en frokostblanding av ulike kornsorter, kli, nøtter, havregryn og tørket frukt. OPA
Nintendo DS: Nintendo DS (Dual Screen eller Developers’ System, noen ganger forkortet til NDS eller bare DS) er en håndholdt spillkonsoll lansert av Nintendo i 2004 (mars 2005 i Norge). OPA
novelle: (fra it., eg ‘liten nyhet’) kort fortelling, vanligvis om en enkelt begivenhet, situasjon, krise e.l. AB
Oslo City: Oslo City er et av Oslos største kjøpesentre med en omsetning på 1,778 milliarder kroner i 2008. AB
OSX: Mac OS X er en serie proprietære operativsystemer til Apples Macintoshmaskiner. OLR
paté: fast postei, gjerne med innlagte strimler el. biter av f.eks. skinke, fisk el. kyllinglever. OLR
Pessoa: Fernando António Nogueira Pessoa (født 13. juni 1888 i Lisboa, Portugal – død 30. november 1935, samme sted) var poet og skribent, og blir i dag betraktet som en av de viktigste forfatterne i portugisisk historie, til tross for at han var nær ukjent i sin samtid og kun fikk en bok utgitt: Mensagem (Budskap). OLR
Pia Tjelta: Pia Merete Tjelta (født 12. september 1977 i Stavanger) er en norsk skuespiller. AB
prosa: Prosa (fra lat. prosa, «rett frem», og oratio, «tale») betegner språklig fremstilling i ubunden, ikke-metrisk form, som en formell karakteristikk av tekster som en motsetning til poesi og drama. AB
rismelk: Rismelk er en melkeerstatning fri for melk, laktose og kolesterol. OLR
roman: En roman er en lengre, diktet prosafortelling som i vår tid gjerne utgis som egen bok. OLR, OPA
røkelaks: (Omdirigert fra Røkelaks) Røkt laks er konservering av laks, en fiskeart som egner seg spesielt for røyking, ofte ved kaldrøyking, men også varmrøyking. OLR
Sartre: Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk forfatter og filosof. AB
selvmordstanker: (Omdirigert fra Suicidal) Selvmord, også kalt selvdrap, frivillig død, villet egenskade, suicid og suicidium, er det å ta livet av seg selv. OPA
Se og Hør: Se og Hør er Norges største ukeblad. AB
single malt whisky: Single malt whisky er whisky fra ett enkelt destilleri som er destillert av maltet bygg i en pot still. OPA
skinke: Skinke betegner et kjøttstykke som etter norske regler er hentet fra lår av svin. OLR
soyamelk: Soyamelk er basert på soyabønner og er derfor ikke et alternativ for de med soyaallergi. OLR
strykejern: Strykejern er betegnelse på et husholdningsredskap som brukes til å stryke klær for å fjerne krøller og bretter. OLR, OPA
tennis: Tennis er et innendørs og utendørs ballspill med strenget racket, hvor man slår ballen frem og tilbake over et nett på tvers av en rektangulær bane. OLR
The West Wing: Presidenten (orig. The West Wing) er en prisbelønnet amerikansk fjernsynsserie skapt av Aaron Sorkin og produsert av John Wells i perioden 1999–2006. OLR, OPA
Transformers: Transformers er en populær serie leketøy basert på historien om to fraksjoner med krigende utenomjordiske roboter. I leketøyets mer enn 20 år lange historie har det også blitt laget relaterte tegneserier, tegnefilmer og spillefilmer. AB
TV-shop: TV Shop er en fjernsynskanal som tilbyr en rekke forbrukervarer for kjøp over telefon. OLR, OPA
Uroens bok: Uroens bok er tillagt Bernardo Soares, en skikkelse som ligger tett opptil Pessoa selv – og et ubotelig ensomt og hypersensitivt menneske som forteller sin «selvbiografi uten hendelser» og sin «historie uten liv». OLR

Ole-Petter Arnebergs faste spalte på Flamme-weben er herved utvidet til også å omfatte dataspill. Ellers er oppskriften som før: Spalta byr ikke på «kritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Dagens spill: Limbo.

Hvem har vel ikke gått seg vill i skogen som barn? Jeg kan i alle fall fortelle at jeg har gjort det mange ganger, i og med at jeg har vokst opp med skogen omtrent utafor døra. Jeg trasket rundt og undersøkte primært brennesle og maur. En gang ramlet jeg over ende i et kratt fullt av brennesle: Jeg hadde bare truse på meg, og hele kroppen, all huden min, boblet så smått ut, hundrevis av små bobler jeg ikke måtte klø på, noe jeg likevel gjorde, til fingertuppene ble røde. Denne sviende følelsen gikk jeg rundt med lenge etterpå. Med maurene var det to ting som fascinerte meg: det ene var smaken jeg fikk hvis jeg stakk en pinne ned i tua, ventet litt, og så dro den ut og sleika på den; det andre var å brenne maurene med et forstørrelsesglass, sollyset som ble konsentrert til en prikk av glødende varme, som brente én og én til noe svart som ikke beveget seg lenger.

Kanskje var det denne hensynsløsheten for det jeg ikke oppfattet som levende, som gjorde meg redd for skogen? Kanskje skogen ville ta igjen når jeg først hadde rotet meg bort inni den? Eller kanskje var det sånn skogen tok igjen – ved å få meg til å rote meg bort? De gangene jeg gjorde det – jeg gjør det vel fortsatt – ville den fantasiens lekeplass som skogen til da hadde vært, forvandles til et reelt mareritt av alle de redsler jeg plutselig så rundt meg, og som ikke ville forsvinne før jeg var tilbake i det trygge, til den som passet på meg, eller til lettelsen over å vite hvor jeg var. Alt jeg var redd for tårnet seg opp i hodet mitt, som også var det eneste jeg hadde å forsvare meg med – tanken, å tenke – tenke at jeg måtte finne en vei ut, få kroppen til å lystre bevegelsene som kunne styre meg hjem igjen.

Spillet Limbo begynner med at du har gått deg bort i skogen, og er en rørende skildring av ferden tilbake til den som ikke engang var klar over at du hadde gått deg bort, og som sannsynligvis aldri kommer til å forstå hva du nettopp har gjennomlevd.

Hvordan skrive roman? Ole-Petter Arneberg har funnet en oppskrift som inkluderer fjellturer, pasta bolognese og kopiøse mengder amerikansk tv-drama.

Etter å ha sett en TV-shop-montasje for en ny type strykejern som ikke trenger strykebrett om og om igjen, fikk jeg en idé til å skrive en romanguide. Hvordan skrive en roman på én, to, tre? Jeg har funnet løsningen. Aller først: isolasjon. Gjerne på en hytte langt unna sivilisasjonen. Er ikke alt sivilisasjon? Nei. Jeg står opp halv åtte om morgenen, forhåpentlig passe uthvilt. Deretter lager jeg frokost. Litt müsli og to eller tre brødskiver, eller to brødskiver med egg, et glass juice og et glass melk. Og en kopp kaffe. Lese litt i en roman og så sette i gang med skrivingen. Jeg skriver i én to, tre timer. Spiser et eple når jeg merker det første tegnet til sult, eller bare spiser et eple uansett. Deretter lunsj. Steker meg to rundstykker. Har på en boks med makrell i tomat og litt leverpostei, ost og syltetøy. Drikker vann. Deretter koker jeg en ny kopp kaffe. Setter meg ned med en episode av The West Wing, en serie som både får deg til å føle at du har vært sosial og at du har vært med å vinne noe, adrenalinet er ofte høyt oppe etter en episode – dermed blir du vanskelig deprimert og kan lett gå i gang med skriveøkt nummer to.

Her kan jeg godt skyte inn at annenhver dag er det lurt å ta seg en tur ut. Gå på toppen av et fjell, for eksempel. Ta deg av spesielle kroppslige behov i friluft, avhengig av hvor påtrengende behovet er, hvor lenge du har vært borte og muligens hvilket kjønn du har (les: «Hjernevask»). Ellers holder det å gå små turer innendørs. Reise seg opp og spasere noen få skritt den ene veien, vende om, og så noen få skritt den andre veien. Hvis jeg skulle bli sliten før det er på tide med middag, tar jeg fram en Nintendo DS, og spiller Moero! Nekketsu Rhythm Damashii Osu! Tatakae! Ouendan 2 …

Konsentrasjonen er igjen på topp. Jeg skriver videre og kutter tvert av når det er tid for middag. Det kan være en fordel å ha laget en stor porsjon med et eller annet du kan varme opp flere dager på rad. Si at du lager en stor porsjon bolognese den første dagen. Gjør det ordentlig. Ingen snarveier. Hvitløk og løk, fres i gang med olje. Finhakket gulrot og stangselleri, kjøttdeig hvis du ønsker det, krydre til med salt og pepper, litt muskatnøtt kanskje? Liten skvett rødvin hvis du allerede har begynt med dét. Tomatpuré og en boks hermetiserte tomater oppi det hele. Dette skal stå og småkoke i minst én time. Kanskje du kan sette på en ny episode med The West Wing mens du venter? Husk for all del at du skal koke pasta også, du må ikke bli så revet med av episoden at du glemmer maten, for denne maten skal du leve på i kanskje fire dager eller mer, selvsagt avhengig av hvor mye du lager. Lag i alle fall til fire dager. Så bare varmer du det og koker litt pasta de andre dagene, middagen blir ikke noe pes i det hele tatt, og det er utrolig godt og næringsrikt, det metter bra. Etter at du har spist middag og dristet deg til å se to, kanskje tre episoder av The West Wing, kommer depresjonen og tar deg. Da er det viktig å ha godt brennevin på lur, helst single malt whisky fra Islay-regionen i Skottland. Du drikker deg inn i søvnen mens du leser litteratur som gir deg selvmordstanker fordi det er så bra. Hvis du våkner midt på natta, kan det være lurt å legge seg i en ordentlig seng, pusse tennene og så videre. Stå opp halv åtte og gjenta fra begynnelsen. The West Wing har så mye som sju sesonger, tjueto episoder i hver sesong, førti minutter pr. episode. Hvis du av en eller annen grunn må tilbake til sivilisasjonen, bør vanene være såpass innarbeidet at de også lar seg praktisere omgitt av ordentlige mennesker.

Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang: Ridley Scotts Gladiator (2000)

Når jeg tar den enkleste utveien, når jeg gir opp og legger meg etter en uutholdelig dag, hender det at jeg får denne tanken i hodet: Ro, tenker jeg, tenk på ro, bare skyv alt unna og tenk på ro. Jeg lukker øynene, puster tyngre, og stort sett framkaller jeg det samme bildet: Jeg befinner meg i en uendelig hveteåker, sola så sterk at det hele får en gyllen dimensjon, gjenskinn i hvert enkelt hveteaks, noe guddommelig, et slags paradis. Jeg flyter rolig gjennom åkeren, fingrene mine rører forsiktig ved hveteaksene, jeg slapper av og er overbevist om at jeg i løpet av noen sekunder vil sovne.

Men: På et eller annet tidspunkt, det slår aldri feil, går det opp for meg at dette er en scene i Gladiator. Dette er på ingen måte min egen erindring, men en gjort av filmens hovedperson Maximus, spilt av Russel Crowe. Og i dette øyeblikket, når jeg innser at jeg nok en gang har innbilt meg at jeg drømmer tilbake til et førmoderne gårdsliv sammen med kone og barn, ja, for i horisonten av hveteåkeren står nemlig dette og venter på meg, da … ja, da ler jeg nokså pinlig berørt for meg selv. Men var det ikke dit jeg ville? Jo. Nei. Nei! Jo!

Deretter får jeg ikke sove, for filmen spilles om og om igjen i hodet mitt. Jeg tenker på Maximus, som jeg akkurat forestilte meg var meg selv. Han er Roms ledende hærfører, keiseren ønsker at han skal ta over hans plass etter sin død, men keiserens sønn dolker både sin far og Maximus i ryggen, ganske bokstavelig. Maximus kommer levende ut av det og må starte på bånn, nesten som et dyr, en slave, og begir seg inn i gladiatorringen hvor han skaper seg et ry igjen. Jeg blir liggende og spille denne scenen hvor han på bestialsk vis dreper en skokk av gladiatorer i ringen, publikum nærmest sjokkert og måpende, og han skriker: «Are you not entertained? ARE YOU NOT ENTERTAINED? Isn’t that why you’re here?» Jeg blir rett og slett ganske revet med – og, ja, underholdt. Denne mannen hadde liksom alt, han var i ferd med å bli den mektigste personen i Rom, og så blir han plutselig redusert til noe som knapt ligner et menneske, en slave og en drapsmaskin, survival of the fittest og det hele. Nå må han bli den mektigste gladiatoren av dem alle, komme seg til Colosseum i Rom for å slåss, for å få sannheten fram, bevise at han er den rettmessige keiseren.

Og når han altså er aller lengst nede, i sitt mørkeste, så tenker han på denne hveteåkeren, sitt avdøde barn og sin kone, begge drept på den nye keiserens ordre, om jeg husker rett. Han har i hvert fall denne drømmen om å møte dem i livet etter døden, i paradis. Jeg gremmes over at jeg innbiller meg å finne dette rørende, at det gjør meg rolig, men så flyter jeg rundt i åkeren igjen, kjenner hveteaksene kile mot fingertuppene, og det er vel da jeg omsider sovner.

>
Transkribert fra et fremtidig foredrag

Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.

Jeg er ikke invitert, men jeg later som jeg er det, her og nå, i denne teksten er jeg rett og slett invitert, jeg står her foran dere, mitt publikum, og er invitert, er den nye store stjernen, den kommende, den lovende, han med den kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet), ja, det er meg, og her står jeg, foran dere og sier: Det hele er en løgn! Alt sammen! Fra ende til annen! Jeg er ikke invitert, men jeg er invitert! Du som står og ler av meg blant publikummerne, du som snakker mens jeg leser, du som ikke eier respekt for den kommende, den nye, du som undervurderer meg, den unge, som driver med så mye spennende, jeg! altså, hold kjeft eller så griner jeg, jeg skal grine på deg, gå ned og ta tak i kjeften din, rive den opp og tre den over hodet mitt, la deg smake på skuffelsen over at jeg egentlig ikke er her, la deg virkelig sluke hele meg, så jeg kan gjemme meg, forestille meg hvem som dukker opp på scenen her foran meg, og se! Der kommer det en, en ung og lovende. Og se! En annen ung og lovende, og her kommer de alle sammen, på rad og rekke, tildelt ett minutt hver, nok tid til å lese et dikt eller en korttekst, alle disse unge og lovende, her kommer de, ja, det er jammen flott, rørende, en smørje, de legger seg faktisk oppå hverandre, hele gjengen ligger oppå hverandre og leser i kor, nærmest samstemt, etter hvert er det som om de leser den samme teksten hele gjengen. De unge og lovende leser det samme! Og dermed spys jeg ut, jeg blir gulpet ut på gulvet igjen blant publikummerne, de danner en sirkel rundt meg, ser på meg her jeg ligger mens de hvisker seg i mellom, men plutselig snur de seg, for på scenen har dommeren kommet ut, og han forteller oss hvem som kommer videre til Litteraturhuset i Oslo. «Hvem er videre av de unge og lovende!?» skriker han og slår armene ut, og en stillhet brer seg i salen, alle titter fram og tilbake på hverandre og venter i spenning. Flere vender seg til sidemannen og hvisker høflig i vedkommendes øre at «jeg tror nok du er videre, du som er så ung og lovende og spennende,» deretter hvisker de det samme tilbake, men plutselig roper dommeren: «Alle er videre!» til full jubel i salen, vennlige klaps på hverandres skuldre og gratulasjoner som «jeg visste du hadde det i deg! Du som er så ung og lovende og spennende,» men dommeren fortsetter med «eller, alle som står på scenen nå er videre, til og med jeg er videre,» sier han, «jeg som bare er dommeren, jeg som strengt tatt ikke har skrevet et eneste ord, men som kommer videre på basis av det jeg står og sier til dere her og nå, bare fordi jeg står på scenen og leser er jeg videre, er vi alle videre, vi som står her på scenen!» Publikummerne ser engstelig etter reaksjoner blant publikummerne, og plutselig går én, og dermed alle opp på scenen, men den er ikke stor nok, derfor røsker behjelpelig publikummerne opp kjeften på hverandre, så én etter én av de unge og lovende og spennende, de som er videre, kan stappes inn på innsiden av publikummerne. Og når alle unge og lovende og spennende befinner seg på innsiden, setter de i gang med en form for førmoderne, ja, før-før-før-alt-dans som til slutt slår dem ut så de faller døde om på scenen, og jeg ser mitt snitt til å innta scenen på ny, så jeg kjemper meg fram, klatrer opp på scenen og løfter armene i været, skriker: Det hele er en løgn! Jeg er invitert! Ja, jeg! Nettopp meg! Jeg er den unge og lovende, han med kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet).

Arneberg: Jeg leser mye selv, selv om det har skjedd nå i senere alder.
Vårt Land (undrende): Du er fortsatt bare 21?
Arneberg: Ja.

Og nummer to:

Bull-Hansen: Når jeg er ute i skolen, sier jeg følgende: Leseglede, det er et kjedelig ord! Ta opp en bok, og dersom den første siden ikke fenger, så la oss bare håpe at papiret er absorberende og mykt.
Vårt Land (undrende): Til å tørke seg bak med?
Bull-Hansen: Ja, selvfølgelig.

Merk hvor konsekvent journalisten er i sin spørre-modus. Vi må ellers få legge til at mens Morken Andersen mildt sagt var uenig med Bull-Hansen, sitter nok vår unge venn fra Ringebu og gliser med to tomler i været.

Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»

Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.