Alle som har lest MEPÅNO, vet at Ole-Petter Arneberg er filmentusiast. I denne nye spalta byr han på – ja, ikke «filmkritikk», ei heller «anbefalinger», men noe tredje (og bedre!). Denne gang:Ridley Scotts Gladiator (2000)
Når jeg tar den enkleste utveien, når jeg gir opp og legger meg etter en uutholdelig dag, hender det at jeg får denne tanken i hodet: Ro, tenker jeg, tenk på ro, bare skyv alt unna og tenk på ro. Jeg lukker øynene, puster tyngre, og stort sett framkaller jeg det samme bildet: Jeg befinner meg i en uendelig hveteåker, sola så sterk at det hele får en gyllen dimensjon, gjenskinn i hvert enkelt hveteaks, noe guddommelig, et slags paradis. Jeg flyter rolig gjennom åkeren, fingrene mine rører forsiktig ved hveteaksene, jeg slapper av og er overbevist om at jeg i løpet av noen sekunder vil sovne.
Men: På et eller annet tidspunkt, det slår aldri feil, går det opp for meg at dette er en scene i Gladiator. Dette er på ingen måte min egen erindring, men en gjort av filmens hovedperson Maximus, spilt av Russel Crowe. Og i dette øyeblikket, når jeg innser at jeg nok en gang har innbilt meg at jeg drømmer tilbake til et førmoderne gårdsliv sammen med kone og barn, ja, for i horisonten av hveteåkeren står nemlig dette og venter på meg, da … ja, da ler jeg nokså pinlig berørt for meg selv. Men var det ikke dit jeg ville? Jo. Nei. Nei! Jo!
Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her.
> Transkribert fra et fremtidig foredrag
Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.
Vår talentfulle debutant Ole-Petter Arneberg figurerer i dagens utgave av Vårt Land, hvor han inngår i en rundebordsamtale om skrivekunst med sine noe eldre kolleger Merete Morken Andersen, Kristin Marie Berstad og Andreas Bull-Hansen. La oss i all enkelhet gjengi to høydepunkter fra artikkelen:
Arneberg: Jeg leser mye selv, selv om det har skjedd nå i senere alder. Vårt Land(undrende): Du er fortsatt bare 21? Arneberg: Ja.
Og nummer to:
Bull-Hansen: Når jeg er ute i skolen, sier jeg følgende: Leseglede, det er et kjedelig ord! Ta opp en bok, og dersom den første siden ikke fenger, så la oss bare håpe at papiret er absorberende og mykt. Vårt Land(undrende): Til å tørke seg bak med? Bull-Hansen: Ja, selvfølgelig.
Merk hvor konsekvent journalisten er i sin spørre-modus. Vi må ellers få legge til at mens Morken Andersen mildt sagt var uenig med Bull-Hansen, sitter nok vår unge venn fra Ringebu og gliser med to tomler i været.
I dag: Flammes vinterdebutant Ole-Petter Arneberg. Han byr på litt sjukdomsprat, litt tv-spillprat og litt lokalkoloritt fra Rjukan. Visste du at nissen bor på Gaustadtoppen?
Flere har spurt oss om coverillustrasjonen på Flamme på! nr. 2/2008 er photoshoppa. Det kan herved avkreftes: Det er vår egen debutant Ole-Petter Arneberg (for anledningen kledd i mefistofelisk helsvart) som har besteget sjøløven til venstre, og det er en yngre utgave av Dag Solstad (i helhvit corddress) som vagger tilfreds på sjøløven til høyre. Solstad-snapshotet er tatt av Jan Erik Vold, og ble publisert i Samtiden nr. 5/1987 med følgende bildetekst: «Dag Solstad 1970, ridende på ‘Sjøløve’ (1958), skulptur av Skule Waksvik. I forfatterkretser gikk skulpturen under navnet ‘Den håpefulle debutant’, plassert som den var i Universitetsgaten, rett under vinduet til sjefsdirektøren på Gyldendal Norsk Forlag.»
Apropos MEPÅNO: Ole-Petter figurerer i dagens utgave av Dagbladet Fredag, side 13. Forrige fredag var han «ukas navn» i Morgenbladet (krever innlogging). Nå ligger han hjemme med kyssesyken, stakkars gutt. Vi skulle aldri ha tillatt ham å bli så intim med frk. Sjøløve.
Ole-Petter Arnebergs debutbok er på vei ut til norske lesere. Den kan bestilles fra nærværende nettside, men distribueres også gjennom bok- og papirhandler over det ganske land. I hvert fall i teorien: Vi kan ikke garantere at alle bokkremmere er MEPÅ NOtene. Et annet spørsmål er hva slags hylleplassering boka får, når den først er kommet i hus. Havner den i skvis mellom høstens romaner, eller får den flashe coveret fra en støvete reol i kroken for sære sjangrer? For at Flammekontoret til enhver tid skal sitte med korrekt informasjon om slike forhold, har vi etablert et antall lytteposter ute i åpent lende. En av dem ble i formiddag bemannet av forfatteren selv, som et knapt døgn etter sin egen lanseringsfest – stadig bakfull og med nervene utapå kroppen, får vi tro – oversender følgende feltobservasjon fra hovedstadens største boklade:
(Jeg står i den skjønnlitterære avdelinga i Norlis filial i Universitetsgata. Jeg leiter etter MEPÅNO i bokhyllene, men finner den ikke. Plutselig ser jeg et eksemplar i henda til Den Yngre Dama som er på vei bort til disken, Den Eldre Dama Bak Disken titter opp.)
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Den vil drukne i romanavdelingen, sett den blant lyrikken.
DEN YNGRE DAMA. Ja, det er den som er fra Flamme Forlag, vet du.
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Åja! Ja, sett den på øverste hylle, ta ned de bøkene der. Men hvis ingen kjøper den, bestiller vi ikke flere. (Den Yngre Dama går bort til lyrikkhyllene og tar ned noen tjukke bøker. Jeg går bort til Deg i andre enden av butikken.)
JEG. Har du tenkt å kjøpe boka til faren din eller? Søstra di? Noen julegaver kanskje?
DU. …
Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår 
Vår talentfulle debutant 
