Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

Les mer » 

Karin og Kareem heter Mattis Øybøs roman av høsten. En roman som forteller historia om en gutt og jente, og to søstre, og enda en gutt og den samme jenta, og som i etter hvert kjent Øybøstil, vikler disse historiene inn i store tematikker som pornografi og krigen mot terror. Sleng inn en brystfager værpresentatør fra Tv Norge og alles nysgjerrighet burde være vekket.

NØH: Hei, Mattis, været, porno og krigen mot terror, altså, det må vel kunne kalles en helgardering hva gjelder ting å snakke om? Var det veldig kalkulert fra forfatterens side å hive alle tre i den litterære sementblanderen?
MØ: Jeg skulle gjerne vært kokett her, og si at jeg ikke tenkte på dette underveis. Likevel, kalkulert er nok heller ikke det riktige ordet. Sannheten er vel heller den at jeg liker å skrive om sånne ting som folk snakker om. Store, fete og blanke temaer med mange helikoptertagninger. De to første romanene mine, Alle ting skinner og Ingen er alene, handler jo begge om «sånt folk snakker om», som terrorangrep og religiøs fanatisme. Romanen er en fin form til å skrive om dette, ikke minst fordi den gir meg anledning til å vise hvordan store hendelser, virker inn på livene til for eksempel Karin og Kareem, og gir sitt lys til deres livs drama. Denne bakgrunnen gjør dem tydligere, tror jeg. En gang skal jeg prøve skrive en roman om noen mennesker som ikke befinner seg i midten av et eller annet massefenomen, ikke minst fordi så mange forfattere jeg beundrer gjør det — John Updike, Per Petterson, Alice Munro — men om jeg får det til, er jeg ikke sikker på.

Les mer under om du — blant annet — vil finne ut hvor fornøyd Mattis er med puppene sine.

Les mer » 

Det er ikke bare slik at redaktører prakker bøker på forfatterne sine, det går heldigvis andre veien også, og for noen dager siden lånte jeg Mattis Øybøs nye roman (Karin og Kareem) av Flammes egen Linn [Strømsborg], og la, mens jeg leste, spesielt merke til Linns utbredte eselørebruk. Hvorfor bretter hun dem ikke ut igjen? tenkte jeg. Og hvorfor så mange? spurte jeg henne.

Linn Strømsborg: Jeg lager dem på sider der jeg synes noe er fint eller morsomt eller noe jeg vil tilbake til og lese om igjen. I Karin og Kareem er det hjemlengsel, topp 3-filmer og Dirty Dancing, ikke sant?

Joda, Strøms, stemmer det. Men nå også et par flere steder.

Om Mattis Øybø fikk bestemme, ville nok denne spalta handlet om film- heller enn musikkinspirasjon. Men Øybø er sporty. Her er fire låter som med fordel kan nynnes mens man konsumerer hans tredje roman, Karin og Kareem (Oktober):

Thomas Dybdahl: A love story (fra One day you’ll dance for me, New York City, 2004)
– Jeg hører egentlig ikke på musikk når jeg skriver. Det er ikke det at jeg må ha det stille for enhver pris, som på en hytte langt fra folk, med Galdhøpiggen i det fjerne, eller Færder fyr, eller hva hytteeierne nå en gang ser når de kikker ut av vinduet. Nei, det holder med litt biltrafikk og sus i trærne utenfor kjøkkenvinduet og kjøleskapet som surkler, men ikke musikk. Men skal jeg først lytte til noe i løpet av skrivingen, i en pause for eksempel, må jeg ned og inn i det melankolske, inn i singer-songwriter-landet av høst og tomme gater og tapt kjærlighet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg er jo ellers en blid fyr, men kanskje det handler om at jeg for en liten stund må slippe løs det sentimentale i meg, som fingrene over tastaturet ellers forsøker å holde under kontroll.

Les mer »