Noen som husker Marina Abramovic’ gjesteopptreden i Sex og singelliv? Episode nr. 86 åpner med at radmagre Carrie og hennes vel så spinkle venninne Charlotte står og beskuer performancen The House with the Ocean View (2002), hvor kunstneren nektet seg selv fast føde i tolv dager. Tilsiktet eller utstilsiktet ironi? Carrie er utålmodig og foreslår «pastis til lunsj», men blir deretter oppmerksom på det flørtende blikket til kunsteren Aleksandr Petrovsky. Og resten står skrivd i stjernene.

Abramovic har for lengst sløst bort sine tv-royalties, og er nå MoMA-aktuell med The Artist is Present. Hver dag mellom 10.30 og 17.45 sitter hun rett-opp-og ned på en pinnestol stirrer tomt framfor seg. Og publikum køer i timevis for å få sitte noen minutter på stolen overfor henne. Når skal folkene fra CSI: New York toge inn med de små plastikkposene sine? Bare vent! Never doubt the integrity of this lab. I mellomtida kan du se/lese en morsom øyenvitneskildring på bloggen The Unknown Hipster, signert en slags fransk-amerikansk utgave av Tommy Olsson, bare utstyrt med Faber Castell-stifter i stedet for kulepenn. Les gjerne del 1 før del 2 – her fins nemlig en cliffhanger.

Kunsthistorien er full av ivrige onanister. Nærværende spalte har allerede hyllet Jerry Dreva, «the man who had a thousand orgasms for art». I dag skal det handle om arven etter arkitekt og konseptkunstner Vito Acconci (f. 1940 i Bronx), som i 1972 plasserte seg selv under en rampe i Sonnabend Gallery, trakk ned buksene og henga seg til heftig masturbasjon mens folk travet omkring over hodet hans. I et hjørne stod en høyttaler som kringkastet Acconcis seksuelle fantasier om menneskene i rommet.

Onani handler om gjentakelse. Intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – klimaks – repetér fra begynnelsen. Vito Acconcis «Seedbed» skulle derfor være spesielt godt egnet for nyoppsetning (så å si). Ideen ser ut til å ha slått ned i flere hoder omtrent samtidig: Da Marina Abramovic gjenskapte sju historiske performancer i Seven Easy Pieces ved Guggenheimmuseet i 2005, var «Seedbed» en av dem. To år seinere gjorde kunstkollektivet 0100101110101101.org en «syntetisk performance» av samme verk i online-spillet Second Life. (Gjenstand for samme behandling var bl.a. Chris Burdens «Shoot», som vi så vidt omtalte her.)

Onan spilte sin sæd, men det gjorde så visst ikke Vito Acconci. Se 1972-performancen her, og den virtuelle versjonen her.