Flammes filmanmelder Margreth Olin vil nødig blande seg opp i ingressen, men siden Christopher Nolans nye handlingsfilm Inception, med Leo DiCaprio i hovedrolla, er en film om drømmer, skriver hun på mail, og du er forlegger, såkalt, hvorfor ikke anbefale meditasjonsboka til David Lynch i samme slengen? Catching the big fish? Ja, nei, hvorfor ikke. Handler om drømmer også den. Og meditasjon. Og indre lykke. Som er lett å le av, men like fullt alt man ønsker seg. Les boka og se filmen, og så kan du sette deg for deg selv siden, og gi slipp på alt, og bli, som Lynch blir: lykkelig, rolig, fri, kreativ. Høres ikke det fint ut?

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Smålo litt her og der.
FF: Gråt du?
MO: Ble litt rørt mot slutten.
FF: Du lot deg imponere av håndverket?
MO: Ja, herlig.
FF: Blir det for mange eller mye effektmakeri, syns du?
MO: Nei.
FF: Fins det noe deiligere enn Leo these days?
MO: Ikke på film, nei.
FF: … eller den røde skjorta til Tom Hardy?
MO: Ifølge en jeg kjenner var visst akkurat den skjorta det beste med hele filmen.
FF: Om Leo dukka opp i dine drømmer på jakt etter info (eller hva enn han måtte jakte på), hadde han kanskje møtt mindre motstand enn han gjør i drømmene til Cillian Murphy?
MO: Redd for det.
FF: Er det en film for de søvnløse blant oss?
MO: Trøsten for de søvnløse er at vi kan drømme i våken tilstand også. Og ikke minst, meditere. anbefales!
FF: Er det en film for de fantasiløse?
MO: Vi har vel alle fantasier! Fantasier må ikke sensueres. Slipp dem løs. Et nydelig redskap til alt, egentlig.

FF: … og hvor beskyttet eventuelt forsvarløs tror du vi er mens vi sover og drømmer?
MO: Noe av det fineste jeg vet er å se på de jeg er glad i når de sover. Fordi vi ikke har noen masker. Uten masker er vi forsvarsløse, men samtidig er det søvnen, og nettopp drømmene, som beskytter sinnet vårt, gir oss rom til å bearbeide inntrykk. Drømmen er genial, og noe av det mest fantastiske vi har. Og i det ligger det jo en altomfattende beskyttelse.

Flammes alltid entusiastiske filmanmelder, Margreth Olin, har trukket i cowboystøvler og dingledongeri og fått med seg Jeff Bridges briljante portrett av Bad Blake — en 57 år gammal alkoholisert has-been countrystjerne — i Crazy Heart, regissert av Scott Cooper.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Ble rørt.
FF: Sang du med?
MO: Jeg synger ikke i folks nærvær, med unntak av barna mine som begge ofte mildt påpeker at jeg bør ta samme hensyn til dem.
FF: Er Jeff Bridges god som Bad Blake?
MO: Outstanding performance. Sexy.
FF: Er det vanskelig å få til sånne fantastiske scener som fisketuren med ham og Robert Duvall?
MO: Det handler om å la det små leve og få lov til å ta over. Ta tid også til det som ikke driver historien fremover. Stole på at det er øyeblikkene som gjør en film. Skuespillere må være trygge og godt sett for å levere sånn.
FF: Hvor magisk kan film være?
MO: Å, herregud, film gir mening og retning og setter meg i gang, film kan minne meg på hvem jeg er, hva jeg vil, hva som skal til, film slår ut og skaper lengsel, film får meg til å gråte, le, kaste opp, forføre, bli forført, jeg blir opprørt og provosert og tar valg. Film gir livsfølelse og dødslengsel. Film er en av de mest fantastiske oppfinnelsene i menneskets historie.
FF: Går det an å leve med og elske en alkoholiker?
MO: Elske? Ja. Klart! Leve med? Ja, men det krever en enorm styrke. men den kombinasjonen — jeg elsker deg og vil leve med deg — vil gjøre at de fleste vil kreve at vedkommende skal komme ut av misbruket. Å se at alkoholen tar fra den man er glad i helse, muligheter og verdighet er jo ikke så lett å akseptere.
FF: Er det en film for folk som ikke liker country?
MO: Med de rolleprestasjonene, ja.
FF: Liker du country?
MO: Aldri vært min sjanger. Men noen countrylåter og countryinspirerte låter kan være sykt fine. Jeg vokste opp i cowboysone på Sunnmøre og opponerte mot countrykulturen i ungdommen for å si det mildt. Hadde noen kompiser med feite amerikanske doninger som bytta kassett når jeg kom inn i bilen. Det var en kjent sak at Margreth og country ikke gikk sammen.

FF: … Og er det virkelig sånn at man må leve hardt og tape mye for å skrive gode sanger/filmer/bøker?
MO: Jeg tror det kan duge å ha evnen til å leve seg inn i, forestille seg menneskelig erfaring man selv ikke er i besittelse av. Handler om grad av empati. Dét må man ha. Evnen kombinert med motet til innlevelse. Det er ikke noe man kan gjøre på liksom. Å gå inn å kjenne på andres erfaring koster. Det finnes ingen beskyttelse heller i det.

Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Det hvite båndet av Michael Haneke og latt seg imponere. I de største rollen møter du blant andre Christian Friedel, Ulrich Tukur og Josef Bierbichler. Dem, ja.

FF: Likte du filmen?
MO: Ved siden av Jacques Audiards Un Prophète, er Hanekes film fjorårets beste.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja. Denne filmen inneholder en av de sterkeste fimscenene jeg har sett. Ser du den, vet du med en gang hvilken jeg mener.
FF: Ble du engstelig?
MO: Urolig på vegne av barn. Når vi utsetter barn for krenkelse.
FF: Likte du håndverket?
MO: Masterpiece.

Så skynder vi oss å gjøre oppmerksom på en skrivefeil i neste spørsmål, eller en unnlatelse er mer presist, spørreren glemmer nemlig ordet «ikke» og slår fast at verden er i to farger, hvilket overrasker, med rette, anmelderen:

FF: Er det noen vits å lage filmer i sort hvitt fortsatt? Verden er jo i sort hvitt.
MO: Verden i sort hvitt? Handler om øynene som ser. Sort hvitt på film? Absolutt.
FF: Er det sant at absolutt alle må dø?
MO: I en forstand, ja. Men vi lever videre, gjennom det vi skaper (og da mener jeg ikke bare kunst, men alt det mennesket har skapt som former historien og blir bestemmende for livene etter oss) og gjennom arv, barna våre som gjentar våre mønster og som bærer vårt arvemateriale.
FF: Fins det fortsatt uskyld i verden?
MO: Å, ja. Og det er noe vi må beskytte i hver enkelt. Tas all uskyld bort, så forsvinner både drømmene og livshåpet.
FF: Fins det tilgivelse?
MO: Ja.
FF: Og går det an å virkelig gjøre opp for seg?
MO: Det er klart.

FF: … i vår tid blir uskyld og renhet symboliserer med det dumme, skriver Karl Ove Knausgård i Min Kamp, i vår tid og kultur er det de med flest erfaringer som vinner og det er sykt, heter det videre. Er det en tanke du kan gå med på? Eller tenker du annerledes?
MO: Ute av verden, hans første bok, var fantastisk å lese. Den fortalte om uskyld på en måte jeg kunne gjenkjenne. Min første kjærlighetserfaring var nådeløs og jeg husker jeg tenkte at uskylden min ble tatt fra meg. Den gode, sunne naiviteten, som vi trenger. Som er håpet, troen på det beste i andre mennesker. Som Knausgård mener jeg den er undervurdert, ja. Men jeg mener også at visdom som ofte kommer med alder er undervurdert. De som eventuelt vinner er de som er midt i livet, når vi er som minst rene og minst klare.

«Det handler hele tiden om å se, om ikke å gi seg. Å gå hele veien for å finne inn til noe som er sant,» skriver Margreth Olin i boka Engelen, som er manuset til filmen, samt en introduksjon, samt en kronikk, om hvordan den planlagte dokumentarfilmen Pias verden ble fiksjonsfilmen Engelen, og hvordan en pasientgruppe er blitt fratatt alle rettigheter og all verdighet: de rusavhengige. Flamme treffer Olin på Isabellas på Alexander Kiellands plass, et brunt sted, et vannhull, med dårlig lys, tappekran og vegetaromeletter. Et sted som gir deg både en følelse av stillstand og at absolutt alt i hele verden flyr av gårde som ville hester over alle hauger.

NØH: Engelen er en veldig ladd film, for å si det sånn, hvor enkelt var det å kontrollere det man på idrettsspråket kaller tenningsivået når du skjøt den? Eller: hvor vanskelig er det å bevare den emosjonelle sannheten i et såpass teknisk, repetitivt og ikke minst kollektivt arbeidsredskap som en filminnspilling?
MO: Det var flere ting som var spesielt med prosessen som til slutt ble Engelen. For det første at det tok så lang tid. Da Pia ble rusfri trengte hun først og fremst ro, ikke en dokumentar, livet hennes var for skjørt, så jeg la ned filmen. Men det fantes hele tiden pådrivere som ville at jeg allikevel skulle gjøre noe med historien, fiksjonalisere den, lage fiksjonsfilm, Thomas (Robsahm), Pia, Pias mamma, og da handlet det mer om å finne et grep som kunne gjøre fiksjonsfilmen til noe annet enn nest best, jeg måtte på mange måter starte på nytt. Jeg skapte fiktive karakterer og dét ga meg muligheten til også å fortelle en familiehistorie, som dokumentaren av åpenbare årsaker ikke hadde tillatt. Men for å komme til spørsmålet ditt: arbeidet med Engelen har krevd tenning i perioder. Det har tross alt tatt meg ti år, og med tenning mener jeg da en dyp konsentrasjon, et rom i deg selv å gå til, hvor språket til filmen finnes på en måte som er vanskelig å uttrykke. Dette rommet kan det være veldig krevende å kommunisere. Jeg måtte hegne om det når produksjonen tok til. Jeg måtte beskytte det og meg fra alt maskineriet og teknikken rundt. Som blant annet førte til at jeg ikke lunsja med resten av apparatet. Det er så mye å administrere på et filmsett, det er så mange hensyn, i tillegg til den alltid tilstedeværende tvilen: var det sånn jeg ville fortelle dette? Er dette uttrykket det beste? Det rette? Jeg måtte beskytte det jeg visste inni meg.

«Det er slik jeg tenker. Jeg lager min åttende film, og jeg er debutant. Jeg spiser ikke, sover ikke. Men jeg elsker det jeg gjør.» (Olin i Engelen)

Les mer »