Medlemmer av Flammes singelklubb vil vite at vi har et spesielt hjertelig forhold til postverket, og da særlig Postens ferdigfrankerte «smartpost»-konvolutter, som i prinsippet er uten vektgrense (skjønt det er en fordel om konvolutten ikke revner). Foreløpig rekord er sju – 7 – boksingler i en og samme vindusløse C6-konvolutt. Vi mistenker dog at vårt overforbruk av denne tjenesten var direkte medvirkende til prisøkningen fra kr. 15,- til kr. 17,- fra nyttår av.
Hvorfor alt dette postprat? Fordi dagens avantgarde-spalte handler om mail art, som gjerne brukes som samlebetegnelse på all slags kunst distribuert pr. brevpost, men som i sine mer sofistikerte former aktiviserer både avsender, mottaker – og brevbud. Ben Vautiers «The Postman’s Choice» (1965) sorterer i sistnevnte kategori. Verket består av et tomt postkort, på hver side utstyrt med stiplede linjer for adresse og en liten rute for påføring av frimerke oppe i høyre hjørne. Tanken er altså at publikum skal skrive inn to forskjellige adresser, hvoretter det er opp til tilfeldighetene – eller det stedlige brevombærerens luner – hvem som faktisk mottar kortet.
Så kan man spørre seg: Håner Vautier dermed det byråkratiet («systemet»!) som gjør postforsendelse mulig, eller hyller han det? I disse dager er siste rest av postmonopolet på vei bort – og dermed enhetsportoen, som gjør at vi har lik pris på posttjenester over hele landet. Av en eller annen grunn føler vi oss trygge på at Vautier ville ha motsatt seg reformen.
Leonardo da Vinci malte med sin egen sperm. Anselm Kiefer impregnerte dagboka 20 Jahre Einsamkeit (1971—1991) med samme kroppsvæske. Har vi å gjøre med en lite påaktet understrøm, bokstavelig talt, i kunsthistorien? Mulig det. I dag gjør vi et nedslag i kunstnerskapet til amerikanske Jerry Dreva (født 1945 i Milwaukee, Wisconsin): På 1970-tallet var han en sentral aktør innen den transnasjonale mail art-bevegelsen, som stort sett bedrev uskyldig utveksling av kunst pr. brevpost. Men Dreva ga bevegelsen en ekstremistisk twist. Verket Wanks For The Memories: The Seminal Work/Books of Jerry Dreva ble skapt ved at opphavsmannen fylte boksidene med sine egne sædflekker. Da alle sider var dekket, distribuerte han boka til intetanende venner i mail art-nettverket. Det er på denne bakgrunn Dreva gjerne omtales som «the man who had a thousand orgasms for art».
Skaper internett nye litterære former? For ti år siden kunne selv folk uten egen hotmail-adresse fable opprømt om «ikke-lineære framstillinger» og «hypertekst». Så sprakk IT-boblen, og begeistringen kjølnet brått. Kanskje husket forfatterstanden at det tross alt er innbundne bøker, ikke løsrevet «tekst», som holder inkassofirmaene unna dørmatta?
I dag er det mulig å diskutere temaet med noe større beherskelse. Motsatt situasjonen i 1998 skorter det heller ikke på eksempler. Et av disse er Mette Moestrups prosjekt Kollektivt, anonymt, som inviterer hvermannsen til å gi til beste sine assosiasjoner rundt et knippe ord forfatteren har valgt ut. Nettversjonen har en fysisk pendant ved Roskilde Universitetsbibliotek og Roskilde Bibliotek, hvor det er installert egne skriverom i papp (!), designet av arkitekten Eva Tind Kristensen.
BW: Kollektivt, anonymt minner litt om de «kollektivverkene» som skapes på for eksempel PostSecret og VeryLiberating. Hva synes du om slike nettsteder? Er det «litteratur», det som foregår her?
MM: Det er ikke litteratur innenfor den tradisjonelle litterære institusjon. Jeg ser det mer som noe i familie med mail-art, som nettet jo er en opplagt arvtaker av. Jeg kan generelt like at tekst distribueres på andre måter enn i bøker. Postsecret henviser så også til readymade og found text, og dermed med en materialitet som jeg også setter pris på. Generelt stiller ikke-(skjønn)litterære, kollektive tekster spørsmål ved hvordan de skal leses.
Les mer »
