Kledelig uaffisert av all ståhei rundt e-ink, iPad, iLiad og e-biz generelt, lanserer vi disse dager en cellulose-basert pocketserie: Gammel Flamme. Hva kom først – navnet eller behovet for en billigbokserie? Ikke spør. Vi har alltid ment at pocketboka er litteraturens hveteloff; mjukere og mer innbydende enn de harde permers kli- og helkorn-image. Vår nye serie rendyrker det beste ved formatet: Disse bøkene går faktisk ned i lomma di (str. 110 x 178 mm); de er lette (53 g innmatpapir); de er solide (200 g omslagspapp); de er billige (kr. 129,-); de inneholder bonusstoff (til dels tidl. upublisert), og de er endatil utstyrt med sitt eget varemerke – ei tjukk, lita parafinlykt som ligner en krysning av Penguin-pingvinen og Gyldendals gamle Lanterne-logo. En hommage til bøkene som gjorde oss tørre bak øra, altså.

Seriens to første titler er Linn Strømsborgs Roskilde og Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Sistnevntes førsteutgave har vært utsolgt i snart ett år, så pocketversjonen kan med en viss berettigelse kalles «etterlengtet». I anledning nylanseringen har Audun produsert en lydbokversjon som kan lastes ned aldeles kostnadfritt herfra. Oppleser er Vicky Lake, alias Flamme-forfatter Victoria Durnak (ekko-effektene avtar heldigvis rundt ca. 00:32, slik at Durnaks eteriske røst kommer til sin rett).

Nevnte vi pakketilbudet? Bestill bøkene her fra nettsida, og du får begge for en tohundrelapp! Tilbudet står til 10. oktober eller deromkring. Husk å skrive inn rabattkoden «Dei mjuke bøkene» nederst i bestillingsskjemaet.

Det britiske popskuddet Kate Nash er ikke veldig glad i festivaler, viser det seg, de er ikke glamorøse, dusjene er ekle, maten er fæl, det er kaldt og du har hjemlengsel — men verst av alt er groupisene som fyker omkring og byr seg fram til hvem som helst med el-gitar og tattis. Vi kan nok si oss enig i det siste, Kate, men dårlig mat og kjipe dusjer er noe du bare må lære de å elske. Vi foreslår at du leser Roskilde, eventuelt ringer forfatteren, det er sikkert greit for henne (er det greit, Linn?), og la hun fortelle deg alt om festivaler og overskudd og kjærlighet.

Øya 2010 har kommet og gått. Folk har blitt rocka og popa og dansa i senk og seng. Og alle har sett ut som, eller prøvd å se ut som, det er på musikkfestivaler — og bare musikkfestivaler — de hører hjemme. I snutten over blir Linn Strømsborg spurt om noen tips til å skille ferske festivalferskinger fra ordentlige veteraner. Har hun noen?

I et intervju med Pitchfork for ganske nøyaktig en måned siden, sier svenske Robyn at det nye plata hennes handler om å være veldig aleine og/eller ensom. Noe som blant annet kommer til å uttrykk i to sanger om å danse aleine. Robyn: «I’ve been touring so much the last three years and spent a lot of time in clubs just watching people … People have so many expectations when they go out, so many wishes about what their night is going to be: if they’re going to meet that person, have a fun time with their friends, have a good high, hear good music … But I’m more into the empowerment of going out, because it’s always been the place where I could be myself and get inspired. Even if I’m sad, dancing is a way to let stuff out.»

Danse bort det triste? Går det virkelig an? Vi spør Flammes egen Robynavhengige Linn Strømsborg hva hun tror.

LS: Jeg tenker på Robyn, og det hun sier, og jeg hører stemmen hennes i hodet mitt, og ser for meg den lille kroppen som hopper på scenen mens hun synger så triste ting at hvert hjerte foran henne dunker ekstra hardt og vondt akkurat når hun synger f.eks. With every heartbeat, som jo er en dansesang, og jeg hopper, jeg gjør det, jeg hopper mens jeg gråter, og jeg har hoppa mens jeg har vært trist, på et utested, på vei hjem, i stua, på jobb, man kan kanskje ikke alltid kalle det dansing, men det hjelper det også. Hoppinga, altså. Noen jogger, noen sykler, noen løper, løper i skogen mens de er triste, kanskje med musikk, kanskje ikke, noen sitter bare stille, og noen danser, som Robyn og noen ganger meg. Jeg vet ikke om det er bevegelsene som hjelper mest, egentlig, jeg mistenker at det er sangene jeg velger å være trist til. Robyn er perfekt. Hun er jenta med gråten i halsen, som sier fuck det her, dette gidder jeg ikke, men jeg innrømmer at det gjør vondt, jeg gjør det, all denne kärleken, alle disse duste folka, all dritten som skjer bare fordi man står opp om morgenen og er den man er. Og når fyren hun er forelska i står og kliner med hun jenta i hjørnet, hun som er alt Robyn ikke er, kanskje høy og mørk, med langt, mykt hår, kanskje store øreringer og mye sminke, ikke hettegenser og en blond, tøff lugg som svinger foran øynene hennes når hun danser, ja, da hjelper det kanskje å danse, alene, svinge seg rundt mellom stillettos and broken bottles, det er i hvert fall det jeg gjør. Det funker for meg. Som oftest. Og når alt annet feiler, så griner jeg og går hjem. Men det snakker vi ikke om.

Det er noen av oss som har visst det ei lita stund: at Roskilde ikke er et jorde og en musikkfestival i Danmark, men en roman i Sverige. Skrevet av Linn Strømsborg. Først skifta Øya statsborgerskap og ble til Øyafestivalen, noe som fikk Jenny Tunedal til å skrive disse linjene i Aftonbladet (5/5): «Øyafestivalen är en glimrande liten prosabok om de där särskilda Sturm und Drang-känslorna som live-musik, sommarregn och öl kan framkalla. Euforisk melankoli: tillsammans och ensam, bekymmerslös och hjärtekrossa.»

Så kom Roskildes tur og Jenny Tunedal lot ikke vente på seg, fra Aftonbladet (1/6) igjen: «Strømsborg lugnar mig med sin indieidyll … Roskilde är en idyllroman om – och kanske också för – nordiska indiekids utan bekymmer i alla åldrar. Dess prosa flödar snabbt, ofta i form av en sorts hopningar eller uppräkningar: ett lyckat sätt att redovisa, snarare än gestalta, den sorts intensitet som sextio-sjuttio tusen människor kan skapa tillsammans under de extatiska undantagsdygn som en rockfestival kan (bör?) vara.»

Og til dem av oss som er litt lett på krana og leser Roskilde med tårer i øynene: vi har også fått nye venner: sjekk bare Rasmus Thedin i Tidningen Kulturen: «Jag kommer att återkomma till den här boken på samma sätt som berättarjaget återkommer till Roskildefestivalen. Både för att återuppleva gamla minnen (både privata och de från boken) och för att skaffa mig nya … Och det blir svårt att hålla ögonen torra vid läsningen.»

De som ennå ikke har fått tak i den norske utgava av Linns tåreperse/ gledesspreder/ indieintense/ festivalsnabbe unntaksroman, finnes den nå på Flammes sommertralle for rabattert litteratur. Bare å stikke innom forlaget eller bruke skjemaet på nettsida. De som vil ha den svenske oversettelsen må ta turen til Sverige. Men det er ikke det verste.

Kort tid etter at vi hadde publisert «Erlend Loe som eskimo», mottok vi en e-post fra forfatteren. Ikke med injuriesøksmål, men – langt mer konstruktivt – to nye bildeforslag: «Harald Rosenløw Eeg som krigsstrateg (bilde av millitær bøyd over kart og plansjer i et slags war room, med Haralds ansikt). Evt. fotballstrateg. Twisted Sister som fiskeriminister (bare så synd at Twisted Sister ikke er en norsk forfatter). Kos dere.»

Ja, den siste må dessverre utgå, Erlend. Også av resepekt for Lisbeth Berg-Hansens statsrådvirke. Men her har du krigsstrategen din, med kart og plansjer og en sedvanlig pløsete Göring ved sin side (et war room blir liksom ikke det samme uten).

Klikk nedenfor for flere eksterne bidrag, bl.a. Ari Behn på en gren og Karl Ove Knausgård i en trillebår.

Les mer » 

Hun ville så gjerne ha tødler over ø-en og bløt g når hun kom ut i Sverige, men Linn måtte ta til takke med en god, gammel ø og g som en støtfanger. Linn Strømsborgs forfatterskap i Sverige er uansett et gryende faktum, selv om svenskene, på sitt typisk bakvendte vis, har valgt å presentere det ferske forfatterskapet i omvendt rekkefølge. De begynner med Øya-singelen i disse dager — Øyafestivalen på svensk — og følger opp med Roskilde i mai. Så til alle som slang rundt i middelalderparken sist sommer og følte seg oversett: nå er dere i det minste oversatt.

Vi går på Fever Ray när Grizzly Bear är klara, vi går på Øyanatt när Fever Ray är klara, vi går till Bari och käkar när Øyanatt är slut, vi går hem till mig när vi har ätit färdigt, och ni somnar på soffan och i fåtöljerna i vardagsrummet. Stian och Sandra vaknar i var sin fåtölj och bestämmer sig för att gå hem någon gång  vid sexsnåret. Jag hör hur de stänger dörren forsiktigt. Så hör jag hur du vänder dig på soffan, hur du drar djupt etter andan. Jag forsöker låta bli att tänka på vad jag ska säga om du fortfarande är här när jag vaknar. (Øyafestivalen, side 30)

Flamme Forlags relative kioskvelter Roskilde — med den selvstendige oppfølgeren, i boksingelform, Øya — er solgt til det svenske forlaget Lindqvist og vil bli gitt ut i nabolandet i vår allerede, i god tid før årets Roskilde-festival. Så kan også svensker og partysvensker varme opp til de store konsertene med prosaen til Linn Strømsborg. Fra svensk forlagshold blir det sagt: «Vi tyckte mycket om båda böcker och tror att de skulle passa utmärkt i vår populärkulturellt inriktade utgivning», og boka skal trykkes i et førsteopplag på friske 2000 eksemplarer. Man skulle kanskje trodd at når Roskilde først skulle selges til utlandet så ville danskene kjent sin såkalte besøkelsestid, men hva tenker forfatteren selv om at Sverige har kommet dem i forkjøpet?

Linn Strømsborg: Flaks for meg! Jeg er nemlig bedre i svensk enn i dansk, så jeg er egentlig ganske letta. Det eneste jeg kan si på dansk er: hvad laver du? Jeg bager en kage. Det er sikkert stavet feil også. Ikke at det betyr så mye, kanskje, men det er jo fint å kunne svare min potensielle ene utenlandske fan uten å måtte føre en samtale om bakevarer.

Les mer » 

Alle som er ørlite interessert pop og kapitalisme bør kaste et blikk på denne lista, som viser de mer eller mindre reelle salgstallene til Pitchforks «top 10 albums of 2009». Årets éner, «kvalitetsmessig», har ikke solgt mer enn 131.000 eksemplarer. Og nei, det mangler ingen nuller. Animal Collectives Merriweather Post Pavilion er omsatt i 131.000 – i et land med 308 millioner innbyggere. Siden januar i år. Til sammenligning har Jo Nesbøs kriminalroman Panserhjerte – «årets bestselger», iflg. en helsides annonse i gårsdagens Aftenposten – solgt 239.000 eksemplarer bare i Norge (4,8 millioner fastboende). Siden september i år.

Flere overraskelser: Dag Solstad (10.000) har bedre grep om massene enn Bradford Cox/Atlas Sound (9.500). Det fins et større marked for Karl Ove Knausgård (62.000) enn for Dirty Projectors (48.000). Og vår egen Linn Strømsborg (2.500) er fakta f. mer pop enn tUnE-YaRdS (2.100).

Hvem sa at skjønnlitteratur var «smalt»? Og popmusikk «bredt»? Mon tro hva dette vil ha å si for «hipsterens» selvbilde (hypotese: det vil svulme)? Så kan man riktignok innvende at musikkmarkedet er globalt, og at musikk dessuten spres digitalt, slik at mange flere i praksis «kjenner til» f.eks. Atlas Sounds (gode) andreplate Logos selv om de ikke har kjøpt den over disk. Men på den annen side: Vi «kjenner til» de tre første bindene av Min kamp også, og kjekler om dem i hytt og vær, selv om vi verken har kjøpt dem over disk eller lest ei linje i dem ennå. Tankevekkende, heh? Diskusjonen fortsetter i Farojournalen nr. 3/2011.

Hvis jeg var Gud, sang Ole i’Dole for alle disse åra siden, men hva om Ole var nissen i stedet? Eller hva om vår egen Linn Strømsborg var det? Nissen, altså. Hvordan ville verden sett ut? Hvem ville fått hva? Vi spør henne.