I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Beate Grimsrud, aktuell med den dobbelt Nordisk Råd-nominerte romanen En dåre fri (Cappelen Damm).

– Under arbeidet med En dåre fri kjørte jeg på reklameradiokanaler. Vekslet hver gang det kom reklame mellom kanalen Vinyl med 1960-, 70- og 80- tallshits – Bowie, Pink Floyd, Beatles, Smokie, Michael Jackson osv. – og så over på det aller hotteste: Lady Gaga, Yolanda Be Cools «We no speak americano», Robyns «Dancing on my own». Jeg hørte på hits fordi jeg ville skrive en hit. Men mest bare for å ha litt bakgrunnslyd. Jeg tror ikke musikken jeg lyttet til påvirket romanen noe videre.

Les mer » 

Lady Gaga er det ikke så mye interessant å si om, annet enn at hun i bunn og grunn er en 24 år gammel sekstiåtter. Når hun skal forsvare sitt nyeste «utfordrende» kostyme, f.eks. denne ildsprutende bh-en, argumenterer hun som om vi fortsatt befant oss i 1966, og hippienes nyvunne «rettigheter» ikke for lengst var omdannet til allmenne «plikter» og/eller hadde åpnet minst tre nye markeder for kapitalen (porno, slanking, new age). Ellers er det jo sant som M.I.A. påpekte her forleden: «None of her music’s reflective of how weird she wants to be or thinks she is. She models herself on Grace Jones and Madonna, but the music sounds like 20-year-old Ibiza disco, you know?»

Men altså: sekstiåtter. Tesen ble nylig bekreftet av fire generasjonsfeller – to gifte par (50 pluss) på vei hjem fra felles «heisatur», tipper vi – på togstrekningen Gøteborg–Sarpsborg. Samtalen forløp omtrent sånn:

Dame 1: Og så er det hun der … Lady Gaga. Hun lager spennende musikk, synes jeg. «Poker Man», har dere hørt den?
Mann 1, mann 2, dame 2: (ingen respons)
Dame 1: Asså, hun lager all musikken sin sjøl, og … «Poker Man», nei?
Mann 1: Poker … er det ikke «Poker Face»?
Dame 1: «Poker Face» er det! Veldig moderne låt. Litt sånn …
Mann 1: … tropisk, synes jeg.
Dame 1: (avbryter) Tropisk! Nei nei. Ungdommelig. Veldig moderne. Litt spesiell.
Mann 2: Ja, den har jeg hørt. Vi dansa til den på …
Dame 1: Det er en stor hit. Men hun har mange flere.

Les mer » 

En av vårens Flamme-debutanter er i ferd med å bygge opp en alternativ karriere som vokalist i eurodancebandet Knips. Deres første musikkvideo har 122.408 visninger på YouTube, and counting – og nå er en ny video (se ovenfor) lastet opp. Hvor vil dette ende? Åpenbart ikke i finalen i Norske Talenter 2010; der ble gruppa slått ut i de innledende rundene. Men hvem vet, på sikt kan Knips vise seg å bli et langt mer lønnsomt foretak enn Flamme Forlag. Vi har vurdert å verve oss som korister eller noe.

Knips lar seg normalt ikke intervjue, men nevnte vokalist – med artistnavnet Uniq – har gjort et unntak for Flamme-weben. Spørsmålene er identiske med NRK Lydverkets spørsmål til Lady Gaga i dette «skandaleintervjuet».

FF: Do you consider your own music pop music?
Uniq: Nei.

FF: Why?
Uniq: I Knips liker vi å kalle det vi lager «eurodance», en sjanger som hadde sin storhetstid på 90-tallet.  Å kalle det populært – eller musikk – ville være å ta i. Knips er kanskje ikke helt riktig, men slett ikke feil. Det er bare Knips, ikke tenk på resten.

FF: How does it differ, seducing and pleasing?
Uniq: Er ikke «å forføre» å lokke den andre til å delta i seksuell aktivitet? Høres risikabelt ut. Er det noen egentlig vinning i å «lure» den andre? Hvem lurer hvem? Hva om forføreren ikke lykkes? «Å please» er en vakker altruistisk tanke, den rommer et like vakkert paradoks: Å please seg selv gjennom å please den andre. Eller var det omvendt? Nå ble det vanskelig å tenke klart, jeg må … (slikker på fingrene sine) … Mmm. Lady Gaga, altså. Mmm. Neste spørsmål, takk.

Les mer » 

Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»

Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?