Flamme Forlag

Flamme presenterer et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Richard Brautigans diktsamling Rommel drives on deep into Egypt.

Boka ble første gang gitt ut i 1970, og Brautigan henta visstnok tittelen fra ei gammal krigsforside i avisa San Francisco Chronicle (Rommel er kanskje bedre kjent som «ørkenreven», den berykta generalen som mot slutten av krigen konspirerte mot Hitler, men mislyktes, som mange andre, i å ta livet av ham), med et forholdsvis berømt foto av Beverly Allen på omslaget. Hun sitter i en slags halvveis splagat i ei sandkasse Gud vet hvor, antagelig San Francisco. Brautigan og Allen skal ha møttes i desember 1969 og like etter blir hun altså spurt om hun vil pryde det nye omslaget hans. Det vil hun, og det gjør hun (og finner på den måten veien inn i tusener av hjem hun ikke vanligvis ville funnet veier inn til, for eksempel JSJ og for eksempel mange andre der ute).

Feasting and Drinking Went on Far into the Night

Feasting and drinking went on far into the night
but in the end we went home alone to console ourselves
which seems to be what so many things are all about
like the branches of a tree just after the wind
stops blowing.

Les mer » 

FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC

Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.

Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.

DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.

(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)