Kjære Nils & Bendik,
Vår siste tekst, det siste postkortet vi sender ut i verden, er det andre som skriver. Jeg tenker på det som står på gravsteinen (dersom man er så heldig å få en gravstein). I dag vandret jeg i gravlunden utenfor Cambria og fant følgende tekst: «He was what he seemed to be. He lived for better or for worse, but he’s dead for good.» Han het Donald Alan Levins. Han døde 17. juni 1940. Det står ingenting om når han ble født. Selv historier uten begynnelse har en slutt.
Alt godt,
John Erik
_
Stikkordarkiv for John Erik Riley
Kjære Nils & Bendik,
Var på vei til SF. Høyre bakhjul punkterte. Ble tvunget til å bytte dekk med hjelp fra Bill Vollmann. Sendte ham så med taxi videre, mens jeg kjørte – i lånt bil – til huset til Dave Cullinan. På radioen spilte man to opplesninger av tekster av Wallace Stegner. Begge handlet om bilproblematikk. Vel fremme fikk jeg en t-skjorte av Dave, en forsinket bursdagsgave. «Metaphors be with you,» sto det på den.
John Erik
Kjære Nils & Bendik,
Er på vei til Sacramento for å besøke William Vollmann. «Perhaps life is a process of exchanging hopes for memories,» skriver han i The Rifles. Eller skriver han «maybe» og «trading»? Jeg husker ikke. Uansett: bedre beskrivelse av et postkort finner man ikke. Eller gjør man?
John Erik
Fredagen opprant med to nye postkort fra John Erik Riley. Nr. 1 har motiv av Lydia Lunch: «Crash» (16″x 20″, fotografi). På baksiden, en kort poetikk (eller en kort-poetikk, om du vil):
Kjære Nils & Bendik,
Jeg skriver på et kort fra Zion, men sender det fra Barstow (for eksempel). Eller: Jeg skriver i Cima og sender fra Las Vegas. Koret avbilder noe, men erfaringen, selve skriveakten, foregår et helt annet sted. Jeg tenker på The Post Card av Derrida. Fravær og nærvær. Språk og virkelighet. Og så noe mellom ytterpunktene, noe fiktivt og like fullt sant. Det er der vi befinner oss, alle sammen. Kanskje.
Alt godt fra John Erik
I dag lå det tre nye postkort fra John Erik Riley i postkassa vår. Vanskelig å tyde poststemplene, men det ovenstående ser ut til å være sendt fra «Los Angeles, California» (et sted vi har hørt om), de to øvrige – klikk under for å lese – henholdsvis fra «Santa Barbara, California» (også hørt om) «Provo, Utah» (ikke hørt om). Om den drømmende grønnsakshandleren har avsenderen følgende å si:
Kjære Nils & Bendik,
Mannen på dette postkortet, har han sett lyset? Jeg tror det. Men hva har han sett, bortsett fra lyset? Det kan man lure på.
Svar utbedes.
John Erik
Vel, han kan være blind. Men vi heller mot at han diskuterer trefruktpriser med en veldig høy kunde utenfor bilderammen. Folk på 2,20 trenger seriøst mye trefrukt. Klart de pruter.
Inspirert av NRKs Hurtigrute-suksess har Rannveig Revhaug sendt oss en reisedokumentar fra Riksvei 3 gjennom Østerdalen – en strekning hun nylig tilbakela i den hensikt å besøke slektninger nordafjells. Her er asfalt, flora og fauna i likelig fordelte porsjoner. Det er nesten så vi kan høre Ragnhild Seltun Fjørtofts mjuke røst i voice-over. Klikk under for å lese.
For øvrig rapporterer Rannveig – kanskje som et knuff i siden til forfatterkollega Riley – at hun så langt i fellesferien har observert «ikke mindre enn tre revevalper ved ulike anledninger på (i) veien til og fra Revhaug på Frosta. Og en elg. Og en fugl som fløy inn i kjøkkenvinduet til farmor på Stjørdal (det gikk bra med fuglen! Farmor ble riktignok nedfor et øyeblikk). For ikke å nevne rådyra, som ødelegger trærne til tante Berit. Og bikkja som alltid stopper og hilser på onkel Tormod. Og katta på verandaen til Marius. Som røyter noe aldeles veldig. Og fiskene som broren min tok med stang og slapp ut igjen fordi de var i minste laget. Alle fem (to sei og ei bleike (tror vi) og to sild). Og nevnte jeg knotten, herrefred, knotten. Og alle menneskene og alle dyra og alle plantene og alle dagene og amen».
John Erik Riley er på sommerferie i USA, og rapporterer – i et postkort med motiv fra Drakes Estero, California – at «jeg har sett en coyote og en vaskebjørn. Slå den». Vel, det blir vanskelig. Forlagets ene halvdel observerte nylig en ildflue på Côte d’Azur, men det var også beholdningen derfra. De øvrige 50% skal i ettermiddag bestige Sukkertoppen i Ålesund – trolig med begrenset utsikt til tête-à-têtes med ville dyr.
Åh, Amerika. Finnes det noe det landet ikke har, bortsett fra sosialdemokrater? (På den annen side: Hvem ville ikke byttet Jens Stoltenberg mot en vaskebjørn?)
Heimdal, California er en liten tykksak på 880 sider. Det sier seg selv at forfatteren må ha spilt i hjel en del plater underveis. John Erik Rileys soundtrack består derfor ikke av tre–fire låter, men av tretten album. Big is beautiful!
– Litterært soundtrack? Hm. Det er litt morsomt å bli spurt om det akkurat nå, ikke så lenge etter at Heimdal, California ble fullført. Ikke nødvendigvis fordi jeg nettopp er ferdig med en bok, between books så å si, men fordi akkurat denne romanen inneholder så mange henvisninger til og sitater fra moderne musikk. Det er noe jeg har gjort før, å henvise til/sitere fra sangtekster. Jeg gjorde det i Mølleland og Vandrehistorier, som var ikke lite inspirert av musikken til Aphex Twin, Autechre, Public Enemy og Company Flow. Og jeg gjorde det i Hemmelige tjenester, den vesle singelen jeg ga ut hos dere. Denne gangen, under arbeidet med Heimdal, California, var noe likevel annerledes. Til en viss grad tematiserer romanen overflod, både av goder og av avfall, og etter hvert begynte det å påvirke formen på romanen og dermed bruken av musikk. Mens jeg skrev, begynte derfor låtene jeg lyttet til, i likhet med så mye annet, å sive inn i teksten. Sangtekstene ble en del av prosjektet, de dukket opp stadig oftere, som løsrevne sitater, som speilbilder på det som skjedde i boka, som støyen som omgir oss mens vi holder på med vårt. Men selvsagt ikke uten visse begrensninger; den kulturelle tilhørigheten, klassetilhørigheten og interessene til hovedpersonene styrte hva som kunne siteres og hva som måtte velges bort. Derfor ble det mye indierock i romanen, mindre hiphop, electronica og metall. Jeg har ikke lenger tall på platene som nevnes eller siteres fra, men det passer kanskje å begynne med artistene som var viktige for akkurat denne teksten? Og bevege seg videre derfra? Her er 13 album, et for hver avdeling i romanen.
Det er et veletablert faktum at svenskene er mer innovative enn oss. Ikea. H&M. Volvo. Köttbullar. Boklöv-stilen. Svenska synden. Ahlgrens bilar. Og ganske nylig bloggen Lou Reed i tweed, som har reddet stemningen under mang en Flamme-lunsj. To favoritter så langt: Djengis Khan på Stureplan og Ayn Rand i dansband. Vi tenkte vi skulle prøve oss med en norsk avlegger, men da begrenset til hjemlige forfatternavn, slik at vi ikke spenner bein på svenskene (vi har tross alt oljen å leve av). La oss med en gang nevne at vår Photoshop-kompetanse ikke er helt på broderfolkets nivå. Hva er «dodge tool»?
Send oss gjerne egne bidrag! Rimskjemaet er «AA». Klikk deg videre for å se Carl Frode Tiller i en thriller, Kjartan Fløgstad i Trøgstad, Vigdis Hjorth i et fort m.m.
I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?
Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.
