Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:

Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.

Les mer » 

Det er en usedvanlig grå lille-lørdag i hovedstaden, men for våre venner i Tromsø er dette første soldag etter mørketida. La oss håpe dagen opprant med skyfri himmel! Stig Sæterbakken var der oppe i forrige uke, mens forretningslunsjer stadig ble avholdt i stummende mørke (jf. bildet over), og holdt seg våken bl.a. takket være musikken til islandske Jóhann Jóhannsson. Hør hva han selv skriver:

«Må jeg få lov til å komme med en anbefaling, på denne dagen da solen igjen blotter skulderen over Tromsø, til alle dere der ute som aldri kunne finne på å forbanne mørket, eller sagt på en annen måte: naturlig hører hjemme i den melankolske adel, eller sagt på en tredje måte: elsker trist musikk, dette som var mitt soundtrack om nettene, som var som dager, og omvendt, nettopp i Tromsø, sist uke, fem daglange netter i trekk, og som for alltid kommer til å dra tankene dit, men også andre steder hen, så som evigheten, som det er min påstand at all god musikk, dvs. repetetiv mollstemt musikk, gjør, og som er å bringe oss i en slags nesten-kontakt med evigheten, eller det nærmeste vi kommer en evighet, i alle fall, denne vår stund på Jorden. Evighet i form av fortapelse, bør jeg vel strengt tatt legge til. Barokkmusikk er en sikker vinner i så måte. Men denne gangen var det nordisk samtidsmusikk som holdt døren til lykken – eller ulykken – på gløtt. CDen heter Fordlândia, og musikken er skrevet av den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson. Mer om ham her: www.johannjohannsson.com. Og mer om evigheten siden. Jeg ville bare ha sagt, at å plugge et headset i en iPod er en handling av potensielt omstyrtende karakter. Og at uante konsekvenser er en gave man gjør galt i å nekte hverandre.»

Jóhann Jóhannsson – «Melodia (III)»

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.