Kunsthistorien er full av ivrige onanister. Nærværende spalte har allerede hyllet Jerry Dreva, «the man who had a thousand orgasms for art». I dag skal det handle om arven etter arkitekt og konseptkunstner Vito Acconci (f. 1940 i Bronx), som i 1972 plasserte seg selv under en rampe i Sonnabend Gallery, trakk ned buksene og henga seg til heftig masturbasjon mens folk travet omkring over hodet hans. I et hjørne stod en høyttaler som kringkastet Acconcis seksuelle fantasier om menneskene i rommet.

Onani handler om gjentakelse. Intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – klimaks – repetér fra begynnelsen. Vito Acconcis «Seedbed» skulle derfor være spesielt godt egnet for nyoppsetning (så å si). Ideen ser ut til å ha slått ned i flere hoder omtrent samtidig: Da Marina Abramovic gjenskapte sju historiske performancer i Seven Easy Pieces ved Guggenheimmuseet i 2005, var «Seedbed» en av dem. To år seinere gjorde kunstkollektivet 0100101110101101.org en «syntetisk performance» av samme verk i online-spillet Second Life. (Gjenstand for samme behandling var bl.a. Chris Burdens «Shoot», som vi så vidt omtalte her.)

Onan spilte sin sæd, men det gjorde så visst ikke Vito Acconci. Se 1972-performancen her, og den virtuelle versjonen her.

Konseptkunstner og massemasturbator Jerry Dreva er allerede nevnt på disse sider. Hans myteomspunne bokverk Wanks For The Memories kunne vi godt likt å bla litt i, skjønt helst med tjukke oppvaskhansker på hendene. Denne gang skal det imidlertid handle om Drevas andre store prosjekt, Les Petites Bonbons eller rett og slett The Bonbons — bandet som aldri spilte en eneste konsert, og likevel fikk fyldig omtale i både People, Newsweek, Interview, Melody Maker og New Musical Express.

Hovedpersonen selv omtalte The Bonbons som «artists-in-residence to the glitter scene». Ved til enhver tid å iføre seg de rette klærne, befinne seg på de rette stedene og omgås de rette menneskene, oppnådde bandet en kultstatus de fleste praktiserende musikere bare kunne drømme om. Hensikten var selvsagt å vise fram musikkpressens overflatiskhet. Dreva ble etter hvert «så fascinert av medias makt til å skape og definere» at han selv tok seg en jobb i ei Wisconsin-avis for å «forske på hele fenomenet»:

Eventually I began to document my own life/art performances (many of them illegal) anonymously on the pages of the newspaper I worked for.

Leonardo da Vinci malte med sin egen sperm. Anselm Kiefer impregnerte dagboka 20 Jahre Einsamkeit (1971—1991) med samme kroppsvæske. Har vi å gjøre med en lite påaktet understrøm, bokstavelig talt, i kunsthistorien? Mulig det. I dag gjør vi et nedslag i kunstnerskapet til amerikanske Jerry Dreva (født 1945 i Milwaukee, Wisconsin): På 1970-tallet var han en sentral aktør innen den transnasjonale mail art-bevegelsen, som stort sett bedrev uskyldig utveksling av kunst pr. brevpost. Men Dreva ga bevegelsen en ekstremistisk twist. Verket Wanks For The Memories: The Seminal Work/Books of Jerry Dreva ble skapt ved at opphavsmannen fylte boksidene med sine egne sædflekker. Da alle sider var dekket, distribuerte han boka til intetanende venner i mail art-nettverket. Det er på denne bakgrunn Dreva gjerne omtales som «the man who had a thousand orgasms for art».